Mikropolitikk. Smak på ordet. Jeg liker det. Ordet er avansert nok til at det kan bety noe. Det er lett nok til at alle kan bruke det. Mulig at dette er et begrep som er vanlig innen samfunsvitenskapen, men jeg ble introdusert for det gjennom Marias metode.

Som flerårig tillitsvalgt for blant andre vernepleierkollegaer har jeg vært opptatt av at vernepleiere må engasjere seg i politikk. Det er viktig å prøve og påvirke samfunnet slik at vi som arbeidstakere og yrkesutøvere, og ikke minst personene vi jobber for skal få det bedre. Dette er en del av det å være helse- og sosialarbeider. For mange høres dette skremmende ut. Politikens verden er en verden man ikke ønsker seg inn i. Partiene mener så mye man ikke er enig i. Sakspapirer og uinteressante saker er overveldende og slår en over ende. Politikk er noe de færrest vil drive med.

Men; det er jo ikke slik det er. Politikk handler ikke bare om de store tingene. For meg omhandler politikk-begrepet også hverdagen, og særlig som vernepleier. Jeg har ofte diskutert forskjeller på vernepleiere og sosionomer. Dette er naturlig da disse to yrkesgruppene er organisert i samme forbund. En av forskjellene er at sosionomer er mye flinkere til å se de samfunnsmessige forholdene som påvirker enkeltpersoner. Kanskje er de også flinkere til å gjøre noe med det, prøve å påvirke samfunnsforholdene i sin jobb (dette vet jeg dog ikke med sikkerhet). Vernepleiere (og da snakker jeg om den gjennomsnittelige vernepleier, eller kanskje også en stereotyp?) har mye mer fokus på enkelt individet, og løfter sjeldent nesetippen over dette fokuset (tar jeg feil, skrik ut). Men dette betyr ikke at vernepleiere ikke driver med politikk. Hver dag prøver vernepleiere å bistå til et bedre liv for enkeltindivider, og særlig personer med utviklingshemning. Hver dag melder de fra til sin overordnede om ting som må endres for at personen man jobber for skal få det bedre. Sammen med disse personen endrer man miljøbetingelser som fører til endrede prioriteringer i en kommune eller i et samfunn. Mange vernepleiere er tydelige og tøffe på vegne av dem de jobber for. Kanskje enda flere burde være det.

Jeg liker fremdeles ordet mikropolitikk. Kanskje dette ordet kan bidra til at flere ser det man gjør i en politisk sammenheng. Kanskje vil vernepleiere erkjenne at det faktisk er politikk man driver med når man snakker med sin leder om behovet for endringer i tjenestene til dem man jobber for. Det synes jeg hadde vært flott. Jeg tror ikke at yrkesfag/ yrkesutøvelse og politikk kan skilles som to helt adskilte enheter. Jeg tror dette henger sammen, og mener også at det hadde vært bra om vi som vernepleiere ble mer bevisste på denne sammenhengen.

Kortreiste beslutninger er et annet begrep jeg liker. Det var det min kloke og meningsfulle (ja, han er full av meninger) far som introduserte meg for.  Jeg tror at kortreiste beslutninger og mikropolitikk henger sammen. Ikke alltid, men ofte. I hvertfall vil kortreiste beslutninger inspirere til mikropolitikk. For meg betyr kortreiste beslutninger at viktige beslutninger taes nært de som blir påvirket av disse. Selvbestemmelse indikerer kanskje de mest kortreiste beslutningene. Personer må først og fremst få bestemme over sitt eget liv. I et samfunn trenger man selvsagt andre beslutningsformer. Da bør man bestrebe at disse beslutningene taes nærmest mulig de personene som blir påvirket av disse. Kortreiste beslutninger. Dette gjelder i de fleste samenhenger. Arbeidstakere bør ha innflytelse på beslutninger på arbeidsplassen. Personer med bistandsbehov bør ha innflyelse på tjenestene. Å drive mikropolitikk vil kanskje være å påvirke disse beslutningene. Det vil gi begrepet makt og innflytelse. Det vil gjøre det viktig med mikropolitikk.

Takk til Marias metode for å introdusere dette begrepet. Ikke sikkert at hun er enig med min bruk av det, men det skapte i hvertfall slik mening for meg!