Jeg hadde date med min kone. Barnefri. Tre retters middag med vinpakke i solen på Festningen med utsikt over rådhusplassen i Oslo. Kunne det bli bedre? Ja da. Allerede før forretten var servert var vi godt i gang med å diskutere Kjetil Viken sin ikke lenger helt nye bok; Atferdsanalytisk miljøbehandling. Perfekt. Les mer «Atferdsanalytisk miljøbehandling – en bokomtale»
Ideen er jo strålende. Klassen får noen maiskorn på en flaske når de oppfører seg bra. Når flasken er full poppes dem til popcorn. En knallbra ide. Popcorn som belønning. Ja, bortsett fra at datteren min ikke liker popcorn. Hva da…?
Det er min påstand at det å bevege seg langt bort fra atferdsanalytisk arbeid er å ta fra vernepleiere kanskje deres viktigste redskap i møter med mange og kompliserte problemstillinger. Det å arbeide med fokus på klientrelasjon er ikke uforenlig med å arbeide atferdsanalytisk, men det er et dårlig alternativ når det erstatter det metodiske og målretta arbeidet som atferdsanalysen representerer.
En av de mest langvarige og kanskje en av de mest vanskelige diskusjonene knyttet til vernepleierutdanningen er den om atferdsanalysens plass. Til tider har diskusjonen tilsynelatende vært preget av steile fronter og «skyttergravskrig». Det har jeg selv fått føle på. Jeg mener dette er en viktig diskusjon som vi må tørre å være åpen og nyansert i forhold til. Derfor er jeg glad for at min neste gjesteskribent tar opp denne debatten her på bloggen.
Kjetil Viken er utdannet vernepleier og har en mastergrad i atferdsanalyse fra University of North Texas. Han arbeider til daglig som høgskolelektor ved vernepleieutdanningen på Høgskolen i Lillehammer.
Jeg håper veldig på debatt. Hansken er herved kastet!
Atferdsanalysens plass i vernepleieutdanningen
Av Kjetil Viken
Vernepleieutdanningen har akkurat feiret 50 år med virke. Vernepleiefaglig arbeid har i stor grad dreid seg om noen sentrale områder som for eksempel omsorg, tilrettelegging, opplæring og miljøarbeid. I mange tilfeller har miljøarbeidet vært fundamentert i atferdsanalytisk teori og praksis enten arbeidet har vært med mennesker med utviklingshemming eller med andre klientgrupper. Les mer «Gjesteskribent: Atferdsanalysens plass i vernepleieutdanningen»
Fattigdom, miljøutfordringer, konflikter. Vi som samfunn, både nasjonalt og internasjonalt strever med å løse de store utfordringene. Politikerne krangler om virkemidler. Følelser og ideologi er ofte viktigere enn kunnskap. Kunnskap om hvordan vi skal få til endring. Og mange av dem som sitter på kunnskap er overraskende tause.
Denne uken er det nok en gang klart for Norsk atferdsanalytisk forenings årsmøteseminar, bedre kjent som NAFO-seminaret. Årlig møtes nesten 1000 fagfolk for å presentere, lære, lytte og snakke om atferdsanalytisk arbeid. Først og fremst i arbeid for å bedre livene til mennesker med bistandsbehov, men også endring av egen atferd, personalatferd og grunnforskning. Les mer «Why we are not acting to save the world»
Først vil jeg dementere et rykte. Jeg mener ikke at vernepleie og atferdsanalyse er det samme. Her på bloggen min skriver jeg at ”ulike faktorer påvirker folk som mennesker. For meg…kan VAS være en god forkortelse. Vernepleie, atferdsanalyse og sosialisme er for meg en utmerket blanding”. Altså; sosialisme og vernepleie er ikke det samme. Atferdsanalyse og vernepleie er ikke det samme. Men alle disse elementene har en betydning for meg.
Jeg befinner meg på Storefjell. På norsk atferdsanalytisk forening (NAFO) sitt årlige årsmøteseminar. I år skal jeg stå på stand for FO. Det er en viktig arena for FO å være synlig på. Det er kanskje den arenaen som samler flest vernepleiere i året. Jeg var påmeldte nr 800. Selvsagt er det ikke bare vernepleiere her, men andelen er nok stor. Seminaret har i alle år fasinert meg Jeg har skrevet om det før her på bloggen min; Nafofestivalen 2010 og Helt om natten, helt om dagen). Det er en samling fagfolk som gir inspirasjon til fagutvikling og nettverksbygging. Som har innlegg fra folk som driver avansert grunnforskning som jeg ikke forstår noen ting av, til presentasjoner av de gode historiene. Historiene som viser at godt faglig arbeid funker. I år er det også en stor gjeng vernepleierstudenter (se bildet) som viser frem studentarbeidet sitt som posterpresentasjoner. Strålende. Jeg skulle gjerne hatt med meg kunnskapsdepartementet hit.
Atferdsanalysens plass i vernepleierutdanningen har vært et aktuelt tema i alle år. Fremdeles er det store forskjeller mellom de ulike utdanningsinstitusjonene på synet av atferdsanalyse og dens plass i utdanningen. Noen steder fremstår som tydelige motstandere av atferdsanalyse, mens andre har fremhevet dens plass i utdanningen (vernepleierutdanningen på HIAK ligger for eksempel under avdeling for atferdsvitenskap).
I vinter ble jeg intervjuet av Fontene. Dette portrettintervjuet er etter hvert blitt en interessant utfordring for meg. Intervjuet fremstiller meg på en litt underlig måte. Jeg var ikke komfortabel med resultatet, men slik er det vel med medier og slike intervju. Dette er noe jeg må bli bedre på (liker meg best når jeg selv har kontrollen, som på denne bloggen). Intervjuet omhandler i stor grad barneoppdragelse og atferdsanalyse (et intervju som av uforståelige grunner har fått tittelen ”Far vet best”). Ryktene har nådd meg om at en del har reagert på intervjuet. Noen vernepleiermiljøer reagerer på koplingen mellom atferdsanalyse og vernepleie, og særlig at jeg som leder for vernepleierne i FO fremstår som atferdsanalytisk orientert. Jeg har hørt disse ryktene fra flere ulike hold, men ingen har kommet direkte til meg med dem! (ta en telefon til meg, da vel!) Jeg har aldri lagt skjul på at jeg kommer fra et atferdsanalytisk miljø, og at jeg er en atferdsanalytisk orientert vernepleier (bare les bloggen min). Det er jeg stolt av. Men jeg har aldri satt likhetstegn mellom atferdsanalyse og vernepleie. Heller ikke i dette intervjuet. Mange vernepleiere jobber etter atferdsanalytiske prinsipper. Mange gjør det ikke. Såkalte relasjonelle tilnærminger er blitt fremhevet av flere vernepleiermiljøer. Jeg tror at det er bra at vernepleiere har ulike tilnærminger til sitt virke, så lenge kvaliteten på det man gjør er høy.
Intervjuet er blitt kritisert fra flere hold. På den ene siden har jeg hørt at atferdsanalytiske miljø mener at nok en gang har fagbladet til FO tenkt å henge ut atferdsanalysen. Det kan jeg forstå. På den andre siden hører jeg fra miljøer som er skeptisk til atferdsanalysen at det som kommer frem i intervjuet har lite med vernepleie å gjøre. Det kan jeg også forstå. Intervjuet er jo tross alt om meg, ikke vernepleie.
Arbeidet med stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene har allerede gitt gode resultater. Diskusjonene om fremtidens vernepleierutdanning er godt i gang i ulike miljøer. Hva er den vernepleierfaglige kjernekompetansen? Hvordan skal forholdet mellom de ulike faglige innfallsvinklene være (hva er helse?)? Har atferdsanalysen en plass i fremtidens utdanning, og i så fall hvilken atferdsanalyse og hvilken plass? Det er i hvert fall spennende å diskutere dette med folk her på fjellet. Håper også dere som leser denne bloggen diskuterer dette i deres miljøer. Det er ikke noe mål å bli enig, men slike faglige diskusjoner er med på å drive vernepleiefaglig arbeid fremover.
Jada, av og til kan jeg nok fremstå som litt sær. Med en bloggpost kalt autoklitter innrømmer jeg at jeg kanskje bygger oppunder det litt sære. Men; det kan faktisk være et poeng å tenke over autoklitter av og til. Og for et deilig ord; autoklitter!
På mandag kommer Fontene ut til FO medlemmer og andre abonnenter. Her er det 5 små bokser om oss som er valgt inn i forbundsledelsen i FO. 5 bokser som forteller pitte litt om oss. Det er ganske interessant å lese om seg selv. Det som står der er helt riktig, men samtidig så underlig. Det er her autoklittene kommer inn.
Autoklitters generelle funksjon er at de nyanserer og presiserer effekten av snakkerens egen verbale atferd. For eksempel å si «kanskje» eller «sikkert» kan svekke eller styrke utsagnets effekt på lytteren (Tore Vignes 2007). Autoklitisk atferd modifiserer altså andre verbale funksjoner og påvirker lytterens atferd. Særlig folk som bruker språket til å overbevise andre, eller folk som trenger å være særlig presise bør være oppmerksom på autoklitter.
Jeg vet ikke i hvor stor grad ordet «elsker» påvirker deg som leser av Fontene, men jeg tror i hvert fall at det påvirker ditt inntrykk av meg.
I boksen om meg står det blant annet følgende:
Han er gift (med en vernepleier) og har to barn, og elsker PC-spillet Fotball manager samt svart metall-musikk og punk.
Alt som står her er sant og riktig. Samtidig mener jeg at ordet elsker påvirker setningen på en underlig måte. I forbindelse med at jeg ble valgt inn i ledelsen i FO, ble jeg bedt av redaksjonen i Fontene om å skrive noen stikkord om meg selv. For å sprite opp et ellers noe kjedelig bilde av meg selv skrev jeg følgende:
Har tidligere takket nei til verv med begrunnelse om at jeg må ha tid til å spille spillet Fotball Manager på PCen. Lenge siden jeg har spilt nå, men vurderer å ta det opp igjen. Verdens beste måte å kople av på. Det er sant at fotball er det viktigste av det uviktige!
Tørr vedde på at jeg blir den i ledelsen i FO som hører på hardest musikk. Musikksmaken blir hardere og hardere med årene, og mang en høringsuttalelse er blitt skrevet med svart metall eller hardcore/ punk på ørene.
Dette blir altså til setningen som jeg har referert til over. Som sagt; ganske riktig, men… Det er Trine, konen min, og Jonas og Vilde, barna mine, jeg elsker. Ikke fotballspillet og musikken. Fotball manager er et fantastisk spill. I perioder med mye stress gir det meg en uunnværlig avkopling. Satyricon, Gallows, Raised Fist m.f. gir meg inspirasjon. Inspirasjon til fortsatt arbeid for en litt bedre verden.
Men elsker jeg dem? For meg er «elsker» et sterkt ord. Et ord som betyr mye. Et ord, som når jeg bruker det, påvirker lytters oppfattelse av det jeg sier. Antakeligvis påvirker det også når det blir brukt i forbindelse med hva jeg står for. Derfor synes jeg det blir litt underlig når det blir brukt i den sammenhengen det er brukt i Fontene.
Dette er ikke veldig viktig for meg, men det gir meg jo muligheten til å skrive om autoklitter. I samhandling er det viktig å tenke over hvordan ulik verbal atferd påvirker den andres atferd. Jeg vet ikke sikkert om ordet elsker kan betegnes som en autoklitt i denne sammenhengen(det kan sikkert dere verbal atferd fantaster svare bedre på enn meg), men at det presiserer og nyanserer resten av setningen er jeg i hvert fall helt sikker på. Og uansett om jeg beskriver en autoklit eller ikke, så har du i hvert fall nå hørt om et ord som du kanskje aldri har hørt før og du har også fått vite litt mer om hvem jeg elsker og hva jeg ikke «elsker».
(PS! Denne bloggposten er i sin helhet skrevet med Satyricon på ørene!)
Som jeg har fortalt i mine to foregående bloggposter har jeg nettopp vært på NAFO seminaret. 4 dager med fokus på atferdsanalytisk arbeid. Det kan dokumenteres at atferdsanalytisk behandling og innfallsvinkler kan bedre livskvaliteten til personer med ulike bistandsbehov. Det er dog en bakside av medaljen. Historien har vist at man under atferdsanalysens navn kan drive uetisk behandling og overgrep. Dette har skjedd her i landet og også andre steder. Heldigvis har atferdsanalysen utviklet seg til å bli en gjennomsiktig, åpen, dokumenterbar innfallsvinkel til utfordringer, og en innfallsvinkel som i stor grad tar i bruk positive virkemidler (les positiv forsterkning av ønsket atferd). Da er det desto mer sjokkerende å lese om MDRI (mental disability rights international) sin rapport fra the Judge Rotenberg Center (JRC).
Judge Rotenberg Center i USA behandler flere hundre Les mer «Baksiden av medaljen»
Ja, da er nafo seminaret over for dette året. Nok en gang en fantastisk blanding av gode faglige presentasjoner, faglige diskusjoner og sosialt samvær. Ca. 800 fagfolk samlet seg på Storefjell høgfjellshotell i år. Det er en god blanding av folk med ulik bakgrunn og ulike arbeidsplasser, men jeg tør påstå at dette er den største samlingen av vernepleiere man får her til lands. Det er antakeligvis også den største samlingen av folk som jobber med personer med utviklingshemning.
Det er mye som kan framheves fra årets seminar. Les mer «Nafofestivalen 2010»
Med denne tittelen kunne dette vært et innlegg om Lars Vaulars nye plate, «Helt om natten, helt om dagen». Den har fått gode tilbakemeldinger fra musikk kritikerne. Innlegget er ikke om Vaular. Det er om noe annet der det faller seg helt naturlig å bruke uttrykket «Helt om natten, helt om dagen». NAFO-seminaret, på Storefjell. Hadde det fantes noen som hadde skrevet anmeldelser fra kurs og konferanser, hadde også NAFO-seminaret fått topp karakterer.
For mange vernepleiere er NAFO-seminaret en viktig Les mer «Helt om natten, helt om dagen!»
Vernepleieren 