Vernepleieren ble nevnt i en interessant bloggpost i går. Bloggen Digital skriver om bloggere i offentlig sektor. Posten er selvsagt ikke interessant pågrunn av at min blogg blir nevnt. Det er følgende problemstilling som er interessant:

Er det rimelig å gi noen sparken for å snakke høyt om utfordringer på egen arbeidsplass?

Dette er  selvsagt ikke en problemstilling som det går an å svare med et generelt svar. Av og til kan dette være riktig, ofte ikke. Bloggposten omhandler offentlig ansatte som blogger om sine opplevelser og utfordringer i sitt arbeidsliv. Det er dette som er interessant.

Som blogger har jeg selvsagt troen på sosiale medier som en arena for diskusjon, men også for demokratiutvikling. Makten i helse- og sosialtjenestene er ofte i stor ubalanse. Det er vi ansatte som har makten i møte med personer som er helt avhengig av våre tjenester. Dette har jeg blant annet vært innom når jeg skrev om de vanskelige foreldrene. Blogging kan være en måte å bli hørt på for personer som sliter med «systemet». Av og til kan det være med på å utjevne maktbalansen noe.

Det å jobbe i offentlig sektor er ofte flott. Opplevelsen det er å se personer få et bedre liv pågrunn av det arbeidet jeg har gjort er fantastisk. Man føler virkelig at man har gjort noe viktig. Samtidig kan jobben innebære avmakt. Avmakt i et system som av og til bidrar til at personer ikke får de mulighetene som de burde. Hvor står den enkelte ansatte da? Hvordan er egentlig situasjonen til de ansatte i NAV? Jeg har hørt om folk som slutter å lese avisen. Hver dag står det noe negativt om NAV. Hvordan skal man da få en stolthet for jobben?

Heldigvis er det mange kritiske røster til utviklingen av store boenheter for personer med utviklingshemning. Forhåpentligvis blir presset mot kommuner som utvikler institusjonaliserte tjenester større og større. Men hvordan har egentlig de som jobber på sånne steder det? Hvor er deres stemme, midt mellom politisk ideologi, prinsippløse administratorer, faglige begrunnelser og hensynet til personene man jobber for?

Hvordan skal man få utløp for sin avmaktsfølelse? Hvordan kan man ha en uredd stemme i offentlig sektor? Kanskje kan sosiale medier være en arena? Som ansatt, og hvis alt går som jeg vil snart tillitsvalgt, i fagforeningen for barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeider er dette viktige spørsmål (og utfordringer). Jeg mener selvsagt at vi som fagforening bør være en viktig kanal for disse stemmene. Men kanskje kan sosiale medier være et viktig virkemiddel som vi kan bygge opp under.

Jeg opplever ikke at bloggen min er et eksempel på det Kristine Løwe tar opp i sin blogg (Digital). Jeg er litt på siden. Men jeg vil gjerne oppfordre andre til å styrke tradisjonen som hun for så vidt etterlyser; hvor er de uredde stemmene i offentlig sektor? Hvor er vernepleierne (eller barnevernpedagogene, sosionomene og velferdsarbeiderne) i sosiale medier? Jeg vil gjerne høre deres stemmer? Hvordan har dere det?

De uredde stemmene bør ikke bare ta opp det som er vanskelig. Når hørte du en god historie fra NAV? Har du hørt en barnevernansatt fortelle om den knallgode jobben hun gjorde med familie x sist uke? Vi trenger historiene fra virkeligheten. Vi trenger historiene uten VG-filteret! Her bør blogger spille en viktig rolle. På denne måten kan man utvikle offentlige tjenester og kanskje også demokratiperspektivet (?).

Inspirert av bloggposten på Digital håper jeg å kunne legge ut linker til BSVere som blogger og twitrer her på bloggen min. Jeg vil høre din historie fra arbeidet i barneverntjenesten, NAV, tjenestene for personer med utviklingshemning etc. Om du mangler din egen arena; gi meg muligheten til å skrive om din historie her på bloggen min. Ta kontakt!