Min første forelesning som vernepleiestudent var i Fredrikstad i 1995. Det er de færreste forelesninger jeg husker, men denne ble en spesiell opplevelse. Signalet fra de to foreleserne var; dere er det siste kullet med vernepleiere! Vi var havnet midt i debatten om vernepleierutdanningens fremtid. Det er gått 16 år. Nå er vi der igjen. Er årets kull med vernepleiere det siste?

Signaler fra gruppen (se Fontene)som jobber med stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene kan tyde på at noen ønsker det. At vernepleierutdanning skal legges ned. I morgen torsdag skal jeg på møte for å høre hva de egentlig tenker. Ønsker de virkelig å legge ned vernepleierutdanningen, og omstrukturere de såkalte sosialarbeiderutdanningene (barnevernpedagog, sosionom og velferdsarbeider)?

Ingen utdanninger er til for seg selv. Den dagen en utdanning ikke fyller samfunnets behov må man enten gjøre noe med utdanningen eller legge den ned til fordel for andre utdanninger. Derfor er det flott at departementet nå har en gjennomgang av utdanningene i helse- og sosialtjenestene.  Arbeidet gir unike muligheter. Mulighet til å være innovativ, til å utvikle utdanningene, til å styrke tjenestene til dem vi hver dag jobber for.

Jeg er optimist. Tror det er mulig å bevare uten å bli sett på som museumsvokter og at det er mulig med innovasjon og utvikling uten revolusjon. Jeg er ikke akkurat veldig objektiv i denne saken, men jeg forstår rett og slett ikke at det er noe grunnlag som tilsier at det ikke er behov for vernepleiere i fremtidens velferdstjenester. Den unike helhetlige kompetansen basert på helsefag, pedagogikk, sosialfag m.m. er etter mitt skjønn viktig for å møte utfordringene som blant annet samhandlingsreformen gir. Vernepleiere er autorisert helsepersonell. Den helhetlige integrerte kompetansen gir særlig et godt grunnlag for å møte personer med utviklingshemning og andre med kognitiv svikt og/ eller store og sammensatte utfordringer. Det er avgjørende å ha yrkesutøvere med slik kompetanse nært brukerne av velferdstjenestene. Dette skal jeg kjempe for.

Det som skal kjempes for er kompetansen og vernepleiefaglig yrkesutøvelse. Jeg tror ikke det er mulig å bevare og utvikle vernepleiefaglig kompetanse uten en egen utdanning, en egen profesjon. Om vi ikke klarer å bevare utdanningen, om vi ikke klarer å styrke og utvikle den, er det ikke dagens vernepleiere det går utover. Jeg tror at vi kommer til å bli en attraktiv mangelvare. Jeg er redd det kommer til å gå utover de vernepleiere jobber for. Personer med utviklingshemning. Personer med annen kognitiv svikt. Personer som er avhengig av bistand fra personell som har en bred helsefaglig tilnærming. En tilnærming som tar WHO sin helsedefinisjon alvorlig (en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter) . Et godt bilde på hvorfor det er nødvendig med helsefaglig kompetanse nært personer med kommunikasjonsutfordringer finner du på NAKU sitt e-læringskurs.

Heldigvis er vi mange som mener at vernepleierutdanningen er viktig. Se for eksempel Tor  R Torp sin undersøkelse. Jeg tror at vi kommer ut av stortingsmeldingen med en styrket vernepleierutdanning. For å få til det er vi selvsagt nødt til å vise oss frem. Vi trenger fakta og forskning, men vi trenger også de gode eksemplene. Har du gode eksempler på hvorfor vernepleierutdanningen og vernepleiefaglig kompetanse er viktig? Hva er din vernepleierhistorie? Kom med dem. Gjerne her på bloggen, på min facebookside, på e-post til meg eller kanskje aller helst til Kunnskapsdepartementets nettsider for innspill. Departementet ønsker en åpen prosess. Hjelp dem med det!