Dette har jeg vært med på før. Det var min første tanke når jeg leste den fine kronikken til Halvorsen og Løkke i Khrono om formålet for vernepleierutdanningen. Om diskusjonen om hvilken posisjon kunnskap om utviklingshemming og kampen for menneskerettighetene til folk med utviklingshemming skal ha i fremtidens vernepleierutdanning. Dette har jeg vært med på. Den gangen for åtte ni år siden da sterke krefter fra utdanningsmyndighetene ønsket å legge ned vernepleierutdanningen. Les mer «Trenger de derre utviklingshemmede en bachelorutdanning som har særskilt fokus på dem?»
«I dag går jeg på Ole»
«….stillinger knyttet til atferdsbolig»
«Jeg jobber innen PU»
«Du bør ha erfaring fra arbeid med atferd»
«Jeg jobber i bolig»
Dette bildet er skikkelig fint. Det sier mye om mye. Det mest åpenbare er selvsagt at vernepleierfaglige tjenester må være tilpasset den enkelte. Det sier det som burde være selvsagt. Likhet er ikke det samme som rettferdighet. Jeg drister meg også til å si at det beskriver godt 3 ulike nivå av vernepleierfaglig arbeid. Les mer «Trening, tilretteleggelse og ja; riv ned gjerdene!»
Jeg husker første gangen jeg jobbet for en som fremviste alvorlig utagerende atferd. Selvsagt husker jeg det, selv om det er mange år siden. Vi kunne oppleve inntil 200 angrep eller trusler om angrep i løpet av en vakt på 8 timer. Det var utfordrende for oss, både faglig og personlig. Det var ikke minst utfordrende for henne. Hun hadde det vanskelig. Les mer «Vernepleiere før vektere»
… kom jeg fram til at den egentlige drivkraften, den som gir meg klump i halsen, er når jeg får andre til å sveve. Den blandingen av enorm glede, stolthet, mestring og trygghet man ikke klarer å skjule, men som sender signaler til omverden med hele kroppen. Les mer «Sveve»
Ok. Jeg har mine særinteresser. I kveld har en av dem fått fritt utløp. Jeg har nemlig bladd gjennom en del høringssvar på den utrolig spennende (men kanskje ikke for alle) høringen; ”Høringsnotat om oppfølging av forslag i Primærhelsetjenestemeldingen og Oppgavemeldingen mv.” Les mer «… det kan være vanskelig å forstå!»
På et eller annet tidspunkt så ble det et slags varemerke. Dette med stolthet. Jeg vet ikke helt når jeg begynte med det, men det fortsatte. Når jeg snakket til vernepleiere og vernepleierstudenter. Fremdeles. Når jeg snakker. Når jeg skriver. Ofte. Ofte sier jeg at jeg er vernepleier, og det er jeg veldig stolt av. Les mer «Jeg er vernepleier, og er stolt av det. Nemlig.»
Det diskuteres i det uendelige. Hvor kommer vernepleieren inn? Har samfunnet behov for sådan kompetanse? Vi har jo sykepleiere og sosionomer og barnevernspedagoger. Og mye mer. Politikerne slår et slag for Helse Norge, men glemmer de hvem som sitter på erfaring og kompetanse verdt sin vekt i gull? Vet de hvilken feil de ville gjort om de strøk oss vernepleiere av kartet? Les mer «Ingen kan vernepleierfaget bedre enn oss!»
«Så slikt gjør vi i blant i Sør-Trøndelag, vi klatrer i trær og vi løper ut. Det ironiske med det siste tiltaket er at denne kvinnen – som i flere tiår har vært utsatt for et imponerende arsenal av presumptivt aversive tiltak (herunder nedlegging, isolering og tvangsmedisinering), selv har forestlått dette tiltaket, det er hun som har blitt spurt hva hun vil at personalet skal gjøre når det blir for vanskelig.» Les mer «Ulik praksis i bruk av mageleie»
Vernepleieren 