Cato Brunvand Ellingsen

Nå er jeg virkelig lei. Lei av rettferdighet. Eller urettferdighet for den slags skyld. Eller mer presist. Lei av alt snakket om rettferdighet.

Som småbarnsfar hører jeg snakk om urettferdighet hele tiden. Opplevelse av rettferdighet og urettferdighet er noe ungene måler mine handlinger på hele tiden. Det er urettferdig at Vilde på 4 får lese bok med pappa, til tross for at Jonas på 7 egentlig ikke ville lese bok. Alt som ikke er likt har potensiale til å være urettferdig. Unger; jeg er lei av det! For selv om jeg ikke behandler dere likt så er det ikke urettferdig. Dere har ulike behov som må møtes på ulike måter. Det kan til og med være at jeg behandler dere urettferdig. Sånn er det bare. Og; dere vet vel kanskje ikke hva rettferdighet betyr?

Ikke jeg heller…

Jeg er lei av at ordene rettferdighet/ urettferdighet blir brukt i samfunnslivet og politikken. Jeg er verken jurist eller filosof. Jeg aksepterer at innen jussen så har sikkert rettferdighet en presis betydning (jeg aner ikke). Men i dagligtalen bruker vi det uten at vi har en felles forståelse av begrepet. Hva vi legger i bruken av begrepet er svært forskjellig. Er det for eksempel hva jeg gjør som er urettferdig, eller resultatet av det jeg gjør som er urettferdig? Jeg vil påstå at rettferdighetsbegrepet er blitt et honnørord uten innhold.

Et svært aktuelt eksempel er den pågående asyldebatten. Tilhengere av å sende de aktuelle barna ut av landet vil mene at å gjøre det vil være et tegn på en rettferdig asylpolitikk. Jeg på min side, vil gjøre som ungene mine; skrike for full hals: Det er urettferdig! En rettferdig asylpolitikk vil være å legge barnets beste som grunnleggende premiss på lik linje som man gjør med andre barn i landet.

Et annet eksempel er nedskjæringer i kommunene. Man bruker rettferdighet som argument for å kutte. Siden man må kutte i eldreomsorgen er det også rettferdig å kutte i tjenestene til personer med utviklingshemning. Det er ikke rettferdig å gi rusmisbrukere et godt tilbud så lenge vi ikke klarer å sikre et godt tilbud til skoleelevene. For meg er dette tullete argumentasjon, og igjen; misbruk av begrepet rettferdighet.

Politikere fra partiet mitt, SV, er svært glad i rettferdighetsbegrepet. Dessverre. Ja, det høres flott ut når vi sier at et SV i regjering fører til et mer rettferdig Norge. At vi er et parti som konsekvent jobber mot urettferdighet. Men, hva i huleste er det vi mener? Jeg tipper at alle partier er for rettferdighet og mot urettferdighet. Men hva vi legger i det er høyst forskjellig. Arbeidsprogrammet til SV har et eget kapittel om rettferdighet. Der kan du lese hva SV mener hører inn under et slikt begrep. Hvorfor de andre kapitlene som velferd, feminisme, likestilling og miljø ikke handler om rettferdighet forstår jeg ingenting av. Det betyr selvsagt ikke at jeg mener SV har en dårlig politikk. Jeg bare mener at bruken av ordet rettferdighet ikke sier meg noe som helst.

Så folkens. Jeg er lei av rettferdighet. Det er blitt et honnørord uten innhold. La oss bruke ord som er mer konkrete. Som gjør at vi forstår hverandre. Forstår forskjellen på arbeiderpartiets ”rettferdige” asylpolitikk med SV og Venstre sin ”rettferdige” asylpolitikk (for om du tviler, det er en stor forskjell). La oss slutte å bruke alle mulige slags honnørord uten innhold.

Jeg bryr meg ikke om at Jonas mener det er urettferdig at Vilde får lese bok. Men jeg bryr meg om at han kanskje også har lyst å være med pappaen sin.