Cato Brunvand Ellingsen

Fattigdom, miljøutfordringer, konflikter. Vi som samfunn, både nasjonalt og internasjonalt strever med å løse de store utfordringene. Politikerne krangler om virkemidler. Følelser og ideologi er ofte viktigere enn kunnskap. Kunnskap om hvordan vi skal få til endring. Og mange av dem som sitter på kunnskap er overraskende tause.

Denne uken er det nok en gang klart for Norsk atferdsanalytisk forenings årsmøteseminar, bedre kjent som NAFO-seminaret. Årlig møtes nesten 1000 fagfolk for å presentere, lære, lytte og snakke om atferdsanalytisk arbeid. Først og fremst i arbeid for å bedre livene til mennesker med bistandsbehov, men også endring av egen atferd, personalatferd og grunnforskning.

Dette skjer samtidig som regjeringen planlegger en klimamelding. Hvordan skal man få til endring er det store spørsmålet (alle utenom deler av FrP mener at det må endring til). Hvordan endre utviklingen slik at verden reddes, verken større eller mindre. Det skjer samtidig som fattigdomsdebatten her hjemme står i stampe. Det snakkes om ”naving”, tvinge folk i aktivitet og hvordan vi skal forholde oss til folk som sliter med å komme i arbeid, som sliter med å komme ut av fattigdom. Og, seminaret avholdes samtidig som diskusjonen om asylbarna er på vei til å bli glemt. En diskusjon der barn blir brukt som et virkemiddel for å holde folk borte fra landet.

Atferdsanalytisk orienterte fagpersoner gjør hver dag en kjempejobb for enkeltpersoner som trenger bistand for å nå egne mål i egne liv. Men, hvor er de når det er snakk om store politiske spørsmål? I 1982 holdt Skinner forelesningen om ”why we are not acting to save the world” for den amerikanske psykologiforeningen. Denne lille perlen ble utgitt i Upon further reflection i 1987. Her påpeker han at til tross for at vi har gjort store fremskritt innen en lang rekke områder, som medisin og teknologi, sliter vi fortsatt med å få gjort noe avgjørende med noen av de mest problematiske utfordringene. Som fattigdom, som miljøtrusselen. Men han sier også at det er mulig. Det er mulig å analysere hvorfor vi ikke endrer oss, og da bør det også være mulig å finne ut hva som skal til for å få til endring. Han er optimistisk.

Paul Chance skriver i artikkelen The Ultimate Challenge: Prove B. F. Skinner Wrong at Skinner ble pessimist med årene. At han var skeptisk til at vi som samfunn skulle få til de endringene som er nødvendig. Atferdsvitenskapen har gitt oss verktøy som kan bidra til å forstå verden bedre. Og forstå hvorfor endring ikke er enkelt. Spørsmålet er antakeligvis ikke om den har gitt oss verktøy til å skape endring. Det store spørsmålet er hvordan man skal få gjennomslag. Ting tar tid, men det er tid verden ikke har (jf. klimatrusselen).

I artikkelen til Paul Chance beskriver han på en lettfattelig måte noen av de viktigste faktorene som tilsier at utfordringene er store. Men dette er også kunnskap som er viktig å ta i bruk når man skal legge til rette for endring. Kunnskap om hvordan kortsiktige forsterkningsbetingelser overvinner langsiktige forsterkningsbetingelser. Kunnskap om styrken i sosiale forsterkere. Kunnskap om hvordan bruk av tvang er forsterkende for dem som bruker det (og ikke for dem som blir utsatt for den).

Jeg har stor tro på endring. For å få til den endringen er det viktig at politikere tar i bruk den kunnskapen som finnes. Og, det er avgjørende at de som har kunnskap viser den for alle. Derfor er det svært viktig at også det atferdsanalytiske miljøet som denne uken er samlet på Storfjell forstår sitt ansvar. At også det miljøet har et ansvar for at deres kunnskap tas i bruk når man diskuterer miljøvern, fattigdom og asylbarn.

Så, hvorfor er det atferdsanalytiske miljøet så stille når det gjelder de store spørsmålene? Er alle blitt pessimister på linje med Skinner. Tror man ikke på at kunnskapen man besitter kan bidra til endring, eller tror man ikke på at man kan få gjennomslag?

Jeg anbefaler på det sterkeste de to nevnte artiklene. Både for landets atferdsanalytikere og landets politikere. Jeg anbefaler også Behaviorists for Social Responsibility og nett publikasjonen Behavior and Social Issues.

Til slutt to oppfordringer. Norske atferdsanalytikere må bli mer opptatt av politikk. Og. Norske politikere må bli mer opptatt av atferdsanalyse.