Folkens. I sommer skjer det. Her i bydelen min. I følge Aftenposten blir vi landets første innvandrerbydel. Hva nå i huleste det betyr…

Jeg bor i en fantastisk flott bydel i en fin fin by (dog kanskje ikke like fin som hjembygden Loddefjord…). Til tross for at jeg er bergenser begynner jeg faktisk å bli ganske stolt av bydelen min. Søndre Nordstrand. Stoltheten gjør at jeg blir på vakt. På vakt etter ulike mediaoppslag om bydelen. Og det skal ikke skjules. Ofte er det negative oppslag. Og kanskje med rette. På lik linje med hjembygden Loddefjord ligger Søndre Nordstrand kanskje ofte på topp i statistikkene som man helst bør være på bunn av, og på bunn av de statistikkene man bør være på topp av. Men. Det er faktisk fantastisk fint å bo på Bjørndal i Søndre Nordstrand.

Reportasjen i Aftenposten (en riktig så fin reportasje) fikk meg til å undre. 50 %. 50 % innvandrere. Hva så? Hva er en innvandrer? I statistikken er dette innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Hva er det for en kategori? Det er for eksempel Ronja. Bestevennen til datteren min. Like norsk som datteren min. Eller. Halve klassen til sønnen min. Like norske som sønnen min. Hva med meg? Som har følt meg mer bergensk enn norsk hele livet mitt? Burde jeg vært med i innvandrerkategorien?

Kanskje er det på tide å diskutere disse kategoriene. Skal vi oppnå et mangfoldig samfunn må vi slutte med å skille mellom de og vi. Snakker vi om innvandrerbydelen vil det muligens skape negative assosiasjoner for mange. Hos folk som ikke bor her. Og det kategoriserer oss som bor her. Men. Det er jo ikke slik. De som vokser opp her tenker ikke slik. Tenker ikke at det er innvandrebydelen. De som vokser opp her tenker på Josef, Jonas og Jomar. De tenker også på Mohammad som ikke kan norsk, eller Else som ikke har råd til å delta på skolediscoen. Eller Ola som er knallflink i fotball. Det er en mangfoldig bydel der skillene ikke handler om hvor foreldrene eller besteforeldrene er født. Nina beskriver det flott på min Facebookside:

Jeg vokste opp på Bjørndal, så Søndre Nordstrand i mitt hjerte! Da jeg gikk på høgskolen og var i praksis fikk jeg spørsmål om jeg hadde kjennskap til innvandrerungdom, hvorpå jeg svarte nei. Jeg var ikke vant til å skille, men var godt vant til mangfold og at folk er forskjellige;) Folk er folk!

Poenget er vel at vi skal ta tak i utfordringer og problemer. Som manglende norskkunnskaper. Som fattigdom. Men. Vi skal være kritiske til kategorier som skiller folk uten grunn. Kategorier som ikke sier noe som helst, og som ikke bidrar til bedre liv. Som ikke bidrar til et samfunn for alle.

Det er et poeng å tenke over hvilket språk vi bruker. Et ord som jeg synes vi skal bli mer bevisst bruken av er ordet ”de”? Når bruker vi det, og ikke minst; hvorfor? Jeg tror at det ofte kan bidra til å skape avstand.

Hva skal vi egentlig med ordet «de»?
De utviklingshemmede
De muslimene
De svarte nede i gaten

De fattige
De narkomane
De kristne

De FrPerne
De jævla konservative fisefine rikingene…
De kaffelattedrikkende liksomsosialistene

De derre bøndene!

Hva skal vi egentlig med ordet ”de”?

De politikerne
De journalistene
De homofile

De derre naboene!

Hva skal vi egentlig med ordet ”de”?

Ta avstand?
Fra de.
De andre.
De som ikke er som meg.
De er ikke som meg!

Slutt.
No!

Vi er alle oss.
Forskjellig.
Annerledes.
Ulike. Unike.

Men; oss!

Hva skal vi egentlig med ordet de?