Torsdag hørte jeg han i media. Og, jeg tenker på det fremdeles. Tenker på Espen Barth Eide. Og på hans uttalelser om situasjonen i Gaza. Det er ikke noen gode tanker jeg har. For. Jeg liker ikke at vår utenriksminister, en såkalt rød-grønn utenriksminister, har en ryggmargsrefleks som tilsier at hans viktigste poeng er at Israel har rett til å forsvare seg.

Jeg liker å se på Norge som annerledeslandet når det gjelder konflikten i Midtøsten. Jeg liker å tro at hadde bare alle andre vært som oss, så hadde det godt så mye bedre. Norge var sentrale i et av de forsøkene på fred som var nærmest ved å lykkes (liker jeg i hvert fall å tro), Osloavtalen. Norge var tidlig ute med å samarbeide med demokratisk valgte styresmakter og samarbeidet med samlingsregjeringen der også Hamas deltok. Norge har en regjering bestående av folk som ønsker å boikotte israelske varer, av folk som gjennom et langt politisk liv har kjempet palestinernes sin sak. Tydeligvis gjelder det ikke alle regjeringens medlemmer (og det visste jeg jo godt fra før).

Jeg fordømmer Hamas og palestinernes angrep på Israel. Et menneske drept er et for mye. Et barns lidelse er et for mye. Jeg fordømmer Israels reaksjon. Mange snakker om proporsjonalitet. At Israels reaksjon ikke står i forhold til de angrepene de står overfor. Jeg er helt enig i at det er et poeng (se bildet for en illustrasjon). Jeg så en gang noen tall fra krigen i Gaza for noen år tilbake. 1400 – 14 var tallene. De omtrentlige tallene på antall døde i henholdsvis Gaza og Israel. Jeg vet ikke om de stemmer, men de illustrerer jo godt poenget. Israels reaksjoner er ikke proporsjonale med de angrepene de står overfor.

Men egentlig er proporsjonalitetsbegrepet helt håpløst. For. Skal vi virkelig i 2012 akseptere ”øye for øye, tann for tann”. Hadde Israel svart på samme måte som de angrepene de mottar. Hadde det da vært greit? Selvsagt ikke. For, det hadde ikke bidratt til fred. Jeg ønsker ikke proporsjonale reaksjoner. Jeg ønsker at reaksjonene ikke står i stil med hverandre. Jeg ønsker et sterkt Israel. Et Israel som viser handlekraft. Et Israel som gjør det eneste riktige. Legger ned våpnene. Trekker seg tilbake fra de okkuperte områdene. Gir støtte, også økonomisk, til oppbyggingen av en demokratisk Palestinsk stat. Vi trenger et verdenssamfunn som ikke opptrer proporsjonalt. Vi trenger et verdenssamfunn som gir all den støtten de kan gi til et palestinsk folk som nå i generasjon etter generasjon lærer ungene sine den undertryktes mentalitet.

Derfor blir jeg bekymret når jeg hører på Barth Eide. Derfor tenker jeg på det fremdeles. Norge kan ikke være annerledeslandet når vår utenriksminister er mer opptatt av å forsvare Israels rett til å forsvare seg, enn å forsvare det folket som er undertrykt. Vi kan ikke være annerledeslandet når vi har en utenriksminister som er mer opptatt av umiddelbart utløsende årsaker, enn å ha fokus på at det som nå Hamas gjør er en konsekvens av årtier med undertrykkelse.

Du som leser dette lurer kanskje på hva dette har med vernepleierier å gjøre, som jo er denne bloggens tema. Jo, det skal jeg si deg. Helse- og sosialarbeidere har en forpliktelse til å ta de undertryktes parti. Til å kjempe for like muligheter for alle. Dette gjelder ikke bare her i landet. Det gjelder også i Gaza. Vi må si tydelig i fra at all undertrykkelse er uforenelig med de verdier vi står for. Israels undertrykkelse av det palestinske folk er noe vi ikke kan akseptere. Og mer. Vi vet så inderlig godt at straff ikke fungerer i lengden. Straff fører til at den som blir straffet enten trekker seg bort eller blir aggressiv. Israels, og for dens saks skyld Hamas, sin atferd er den verste form for straff som finnes. Bomber og raketter fører ikke til fred. Vi trenger ikke parter som enten holder seg unna hverandre eller som er aggressive overfor hverandre. Vi trenger parter som samhandler. Så derfor handler dette og om vernepleiereier, dog litt i vid forstand. Men; viktig nok til å skrive noen ord om det her på vernepleieren.com.