Dette er skolen min. Ja, det er sønnen min som går her. Men. Det er også min skole. Og naboen sin skole. Han som ikke har barn som går der, eller som har gått der. Det er også skolen til de familiene som har valgt andre skoler for barna sine. Bjørndal skole er hele Bjørndal sin skole. *
Når jeg flyttet til Bjørndal for 4 år siden fikk jeg fort spørsmål om hvor sønnen min skulle gå på skole. Jeg forstod ikke spørsmålet. Nå når datteren min skal begynne får jeg også spørsmålet. Jeg forstår det bedre nå. Dessverre. Selv om jeg bor bokstavelig talt et steinkast fra barneskolen er det slik at det er blitt et vanlig spørsmål om dette er den skolen ungene mine skal gå på. Det synes jeg er synd. Fryktelig synd.
Skolebytte har blitt en vanlig diskusjon i Oslo. Særlig i de bydelene som har stor andel folk med minoritetsetnisk bakgrunn. Bygden min er slik. Her på Bjørndal går diskusjonen varmt. Både på gaten, på møter blant foreldre og på sosiale medier. Jeg har blant annet med interesse fulgt med i en debatt på en lokal Facebook-side. Diskusjonen varierer mellom å være saklig og god til å være totalt usaklig. Dessverre forekommer utsagn som ødelegger en svært viktig diskusjon. Utsagn om rasisme. Eller som sår tvil om enkeltfamiliers vanskelige og viktige valg. Men slike utsagn viser også hvor komplekst og vanskelig det er å diskutere dette. Det handler om barna våre. Det handler om innvandrere og inkludering. Det handler om skolepolitikk. Det handler om vår fremtid.
Jeg må bare slå fast et par ting. Jeg skulle ønske alle på Bjørndal valgte nærskolen for barna sine. Ja, jeg skulle ønske alle valgte nærskolen for barna sine uavhengig av hvor man bor. Som du sikkert allerede nå forstår, jeg er svært skeptisk til prinsippet om fritt skolevalg. Det betyr ikke at jeg på noen måte fordømmer folk som gjør andre valg. Folk har sine egne grunner til å gjøre som de gjør. Det respekterer jeg. Diskusjonen om skolebytte må ikke gjøres på skuldrene til enkeltindivider. På skuldrene til foreldre som velger å bytte skole for barna sine. For å sikre dem et best mulig skoletilbud. Eller på skuldrene til foreldre som velger å bli på nærskolen. Til tross for dårlige rykter og fokus på at andre skoler er bedre. Da blir de bare vonde. Diskusjonene. Og. Lite konstruktive.
La det ikke være noen tvil. Vi må tørre å snakke om det. Minoritetsfaktoren spiller en rolle. Andelen personer med utenlandsk bakgrunn påvirker diskusjonen. Den påvirker meg. Det er usikkerhet rundt kulturelle forskjeller, vennskap og ikke minst språk. Selvfølgelig påvirker det. Det hadde vært svært underlig om det ikke gjorde det. Som jeg har skrevet om tidligere. For min generasjon vil denne type annerledeshet alltid være noe uvant. Dette betyr ikke at det handler om fremmedfrykt eller rasisme. Jeg kjenner ingen som har valgt annen skole på bakgrunn av fremmedfrykt eller rasisme. Men. Vi må tørre å snakke om at dette også er en faktor. Jeg er svært redd for at vi skyver denne faktoren under teppet. Vi i lokalmiljøet må snakke om det. Skolen må snakke om det. Politikere må snakke om det.
Det er lite forskning på skolebytte i Norge. Den forskningen som finnes viser at det er stor grad av kompleksitet. Selvsagt handler dette ikke bare om etnisk bakgrunn. Det er bare en liten del av bildet. Og. Det handler antakeligvis ikke så mye om ”white flight”. Det er også en del minoritetsfamilier som velger andre skoler. Av samme grunner som majoritetsfamiliene gjør. Antakeligvis handler det meste om kvalitet. Og følelsen av kvalitet. Om å finne det beste tilbudet for sine barn. For sin familie. Og. Som Ivar Morken, kanskje den fremste forskeren på feltet, sier at sosiale faktorer i og rundt skolen synes å være mest utslagsgivende.
Skolebytte handler ikke om enkeltindivider eller enkeltfamilier. Det handler om politikk. Om samfunnet. Men, og. Jeg krever faktisk forståelse for at enkeltindividers valg påvirker samfunnet. Påvirker lokalmiljøet. At enkelte velger privatskole til fordel for nærskolen påvirker nærmiljøet. De som gjør disse valgene skal selvsagt ikke ta ansvar for de konskvensene valgene deres får for nærmiljøet, men jeg håper de forstår at dette er noe som opptar oss andre. Som får konsekvenser for oss andre. Som må diskuteres. Forskning viser nemlig også at det ikke er hvem som helst som benytter muligheten til fritt skolevalg. Selv om det er lett for noen å si at fritt skolevalg skaper muligheter. Muligheter til å shoppe skoler ut i fra kvalitet. Så er det visse grupper som benytter seg av denne muligheten. Internasjonal forskning viser at det først og fremst er allerede privilligerte grupper av befolkningen som benytter seg av fritt skolevalg. Dette kan gi skolesegregering både i et etnisk, sosialt og prestasjonsmessig perspektiv. Det bekymrer meg. For det er gjenkjennbart. De jeg kjenner som har valgt andre skoler enn nærskolen er ressurssterke personer. Ressurspersoner. Folk som markerer seg som engasjerte personer for nærmiljøet. Det er faktisk ikke alle som har muligheten til å benytte seg av fritt skolevalg. Hvilke konsekvenser får dette for nærskolen? I mitt tilfelle, Bjørndal skole.
For meg er det viktig å skape en kultur der det naturlige er å gå på nærskolen. En kultur som gjør at nærskolen er det naturlige valget, uavhengig av fritt skolevalg eller ikke. En kultur der det ikke er naturlig å spørre folk om hvilken skole barna deres skal gå på. Nærskolen bør bety mye for et lokalmiljø. Gjør den ikke det så mener jeg skolen har mislykkes i sitt oppdrag. Skolen skal ikke bare ”produsere” gode skoleresultater. Resultater på nasjonale prøver og andre tester er kun en del av helheten. Den skal gjøre folk til gagns mennesker. Og, ikke bare ha fokus på enkeltindividene. Den burde være et sentralt knutepunkt for hele lokalmiljøet. Vi trenger nærskoler som ønsker å ta dette samfunnsoppdraget alvorlig. En skole som tar plass i nærmiljøet, som skriker ut at her er vi og vi er viktige for alle som bor her.
For å sikre dette må det satses mer på nærskolene. Jeg er som sagt skeptisk til fritt skolevalg. Jeg er også svært skeptisk til at pengene følger elevene. For hver elev som velger en annen skole burde kanskje nærskolen blitt tilført penger. For å styrke det området som gjorde at noen valgte en annen skole. Enten for at det var for store klasser, lite kompetanse på funksjonsnedsettelse eller for lite oppfølging i forhold til språkmiljøet. Her er tre områder som bør ha fokus i en satsning på nærskolen:
- Læreren er skolens viktigste aktør. For meg er læreren til sønnen min en svært viktig aktør i livet vårt. Og, jeg er veldig veldig fornøyd med henne. Hun gjør en super jobb. Det er dog begrensinger for enhver lærer. Jeg vet at ikke all forskning tilsier at mindre klasser er et entydig godt virkemiddel. Men. Jeg er helt overbevist om at mindre klasser eller flere lærere i klassen er positivt. Nå finnes det også forskning som viser at dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er bekymringsfullt at folk flytter til skoler med færre elever i klassene. Det burde ikke være nødvendig.
- Skolene trenger god ledelse. En ledelse som tar det som et nederlag hver gang noen i nærmiljøet velger en annen skole. En ledelse som har fokus på inkludering. Som har fokus på en skole som skal romme alle, uansett sosial bakgrunn, etnisk bakgrunn, funksjonsnedsettelse eller annet. Og derfor en ledelse som satser på kompetanse som gjør nærskolen til den beste skolen for alle. En ledelse som jobber beinhardt for at det skal være en selvfølge at folk i nærmiljøet skal velge nærskolen.
- Vi trenger en tverrfaglig skole. En skole der andre profesjoner enn lærerne får rom til å bistå lærerne til å styrke læringsmiljøet. Dette ville styrket fokuset på sosial kompetanse, på foreldresamarbeid og på en inkluderende skole med plass til alle. Jeg skulle ønske nærskolen min kunne bli en forsøksskole som ansatte 6-8 barnevernpedagoger, vernepleiere og sosionomer. Ikke istedenfor lærerne, men i tillegg. Jeg setter 10 000 kroner på at det hadde gjort skolen min til Norges beste skole.
Folkens. Dette er skolen min. En skole jeg personlig nesten bare har positive opplevelser med. Jeg vet at det er blandede erfaringer med skolen, og at en del har helt andre erfaringer. Men, det er viktig for meg å fortelle hvor fornøyd jeg er. Den har kanskje Norges beste bibliotekar, helt nye lekeapparater, en sentral beliggenhet. Det siste året har det vært stort fokus på konkrete sosiale målsettinger i forhold til samhandling mellom elever, komme tidsnok på skolen og lignende. Det jobbes systematisk med leseferdigheter, og stor grad av gruppejobbing i klasserommet ivaretar den enkelte elev på en god måte. Det har jeg selv sett ved å få lov til å være tilstede i en dobbeltime. Anbefaler alle andre foreldre til å gjøre det samme. Min erfaring er at skolen virkelig tar tak i utfordringer i klassemiljøet. Med en gang man var bekymret for klassemiljøet i klassen til sønnen min ble det i gang satt kartlegging, foreldreinvolvering og forankring i skoleledelse. Og. Sist, og kanskje viktigst. Jeg har helt strålende erfaringer med lærerne. Læreren til sønnen min er rett og slett fantastisk. Med systematisk positive strategier har hun fokus både på sosiale mål i tillegg til lesing, matte, engelsk …
Jeg spurte sønnen min hva som var det beste med skolen hans. Svaret er godt nok for meg: ”Vi har mange fine venner og mange flinke lærere”. Nærskolen er min skole. Og din!
* Det er to barneskoler på Bjørndal. Jeg mener selvsagt at begge skolene er hele Bjørndal sine skoler. Begge to er viktige for lokalmiljøet. Nærskolen er viktig for lokalmiljø uavhengig av hvor man er og hvor mange skoler det er.
Les mer:
Masteroppgave i spesialpedagogik skrevet av Christin Horn Roostami i 2012
Skolebytte – til skole med lavere minoritetsandel.
Cato Brunvand Ellingsen 
Legg igjen en kommentar