Manglende tjenester. Den sterke kommune mot enkeltindividet. Fagforeningen som støtter kommunen, og beskytter sine medlemmer mot støtende oppførsel fra en person med bistandsbehov. Arbeidsmiljøloven vs. helse- og omsorgstjenesteloven. Porno. Ah, for et ”herlig” dilemma. Et dilemma som fortjener litt ettertanke…
VG og noen andre aviser skriver i disse dager om mannen med bistandsbehov i Vestby kommune som blir nektet tjenester. Nektet tjenester på grunn av kattehold og enorme mengder med porno på veggene. Særlig pornobildene vekker reaksjoner, og selvsagt er det dette som blir fokusert på i media. Kan noen bli nektet nødvendige tjenester på grunn av pornobilder på veggene?
Ja, mener Vestby kommune. Ja, mener sykepleierforbundet. Nei, mener jeg. Men. Selvsagt handler dette om så mye mer enn porno på veggene.
Hvor går grensen for når man kan nekte folk tjenester? Folk som åpenbart har behov for ulike tjenester, men som har en atferd som er problematisk for tjenesteyterne. For selvsagt kan porno på veggene være problematisk for den enkelte tjenesteyter. På lik linje med en hel rekke andre ting. Hver dag møter vernepleiere situasjoner som er svært så problematisk for ens egen integritet. Man møter folk som har helt andre verdier og holdninger enn en selv. Man møter folk som tråkker over grensene med vold og trusler. Man er daglig i svært vanskelige situasjoner. Hvor går grensen?
Denne saken er mye mer kompleks enn noen hundre pornobilder. Det er vanskelig å få det frem i en liten avisreportasje, og vi bør være svært forsiktig med å trekke konklusjoner. Men. I hvor stor grad har man prøvd å få til en løsning i den åpenbare konflikten mellom enkeltindivid og kommune? I hvor stor grad har man ønsket en løsning? Verken uttalelsene til kommunen, pasient- og brukerombudet eller sykepleierforbundet tilsier at de har tatt innover seg kompleksiteten i en slik sak. Kanskje er det formatet til VG som gjør det.
Enkelte kan nok holde ut i et slikt arbeidsmiljø, men mange av de som jobber i hjemmetjenesten er strengt religiøse og kan bli støtt av bildene. Kommunen kan ikke håndplukke folk til ulike oppdrag.
Kommunelegen utviser et svært så snevert syn på offentlige tjenester. Er det virkelig slik at man ikke kan tilpasse tjenestene den enkelte tjenestebruker, og kan man virkelig ikke ta hensyn til den enkelte arbeidstaker i utformingen av tjenestene? Jeg forstår at dette er et svært så vanskelig dilemma. De kommunale tjenestene i en liten kommune kan umulig være beredt til enhver utfordring. Rekruttering av ansatte ville blitt svært så vanskelig. Men, slike kategoriske uttalelser hjelper ikke særlig i en fastlåst situasjon.
Av hensyn til arbeidsforholdene til de ansatte, ville vi rådet våre medlemmer til å kreve at bildene ble fjernet, sier nestleder i Norsk sykepleierforbund, Solveig Bratseth til VG.
Og, hva så? Hvis man krever dette, hva så… Hvor går grensen? Skal man være nødt til å bruke tvang? Er det ikke slik at det ikke er den enkelte tjenesteutøver som skal ha hele ansvaret for hvordan en tjeneste skal utøves. Burde ikke fagforeningen kritisert kommunen for å ikke organisere tjenester på en slik måte at den ivaretar både tjenesteutøver og tjenestebruker? I stedet velger NSF å kritisere tjenestebrukeren. Underlig ensrettet spør du meg.
Men, jeg synes ikke pasient og brukerombudet er så veldig mye bedre:
Argumentet om at noen kan bli støtt er fullstendig galskap. Hvor skal grensen gå da for hva folk opplever på jobb? Takler man ikke jobben, må man finne seg noe annet å gjøre.
Han skiller heller ikke på tjenestene og den enkelte tjenesteutøver. Det synes jeg er svært så problematisk. Selvsagt skal ikke tjenesteutøvere måtte slutte på grunn av at de synes det er problematisk å utøve tjenester til en enkelt person. Igjen, her er det kommunen som må finne en løsning.
Og selvsagt er løsningene der. For det første må man jobbe beinhardt med å komme i en posisjon for dialog. Her finnes det tredjeparter som kan bidra. Media er ikke en slik tredjepart. For det andre må vi ha offentlige tjenester som er fleksible. Vi må kunne skreddersy måter å jobbe på som gir gode tjenester. For det tredje må det være faglig kompetent personell som kan jobbe direkte med tjenesteutøveren for å finne gode løsninger. Vernepleiefaglig kompetanse synes svært aktuelt i denne saken. Til slutt. Kommunen må erkjenne sitt ansvar for å gi bistand til kommunens innbyggere som har behov for det. Det er ikke den enkelte tjenesteutøver sitt ansvar.
(Hanne Line Wærness skriver i bloggen Villroser om slike dilemma når det gjelder det å jobbe i forhold til vold. Synes det passer godt i denne saken også. Det er ikke den enkelte tjenesteyter sitt ansvar. Vi skal aldri akseptere å arbeide på et sted som er integritetskrenkende, men vi må finne systemer som sikrer at vi møter slike vanskelige situasjoner på en bra måte.)
Så, oppsummert; her er hva jeg mener. Om vi ikke har annet å by på enn
- å måtte slutte i jobben vår,
- å nekte å jobbe hos mannen,
- å nekte å gi mannen tjenester eller
- å ta diskusjonen i media
så har rett og slett faget vårt, det vernepleiefaglig, spilt fallitt. Nemlig.
Cato Brunvand Ellingsen 
14/07/2013 at 12:23
Støttes – skummet gjennom artikkelen, ble provosert men lot ferien ta overhånd. At en person har porno på veggene er ingen grunn til å nekte vedkommende tjenester. Tjenesteytere må lære å skille på snørr og bart (som vi sier her i Bartebyen), og må ha en høy terskel for å nekte å yte tjenester, i den grad dette er vanskelig for enkelte så bør det la seg gjøre å få til løsninger, er det kollektivt vanskelig (noe jeg finner vanskelig å forstå) har ledelsen en utfordring som de må løse. Jeg har mange diskusjoner med tjenesteytere knyttet til seksualitet, og ser at måten ting presenteres på ofte er avgjørende for videre agering….
14/07/2013 at 16:44
Enig. Takk for kommentar, Bernt!