Cato Brunvand Ellingsen

«Jobbet du med meg når det var nedlegging?» spurte en av informantene mine til masteroppgaven min. «Jada, jeg gjorde nok det», svarte jeg. «Det var ikke rett av dere å legge meg ned!» sa hun videre. Jeg forklarte så at nedlegging var det virkemiddelet vi brukte på åttitallet når hun utaggerte som hun gjorde. «Ja, men dere trenger ikke det nå, hva skal du gjøre hvis jeg blir sint og mister kontrollen?»

Håndtering av vold og annen fysisk skadeaverging er heldigvis ikke noe som er en del av arbeidshverdagen til de fleste. Men. For en del vernepleiere er dette en viktig del av sitt daglige arbeid. Dette handler om vårt yrkesfag, om etikk og om ivaretakelse av både tjenestemottakere og tjenesteytere. Derfor er det også svært viktig å ha en kontinuerlig diskusjon om hvordan man håndterer dette best mulig. Jeg har skrevet om dette før. Det handler om teknikk. Men også om så mye mer enn det. Blant annet handler det om hvem som har ansvar for gode tjenester. I det siste har det vært en viss debatt om mageleie. Bernt Barstad setter dette temaet i perspektiv med sine erfaringer og synspunkt i dette innlegget han sendte vernepleieren.com her om dagen. Han setter særlig fokus på viktigtigheten av god ledelse for å utvikle gode tjenester, og at dette må ligge i bunn for videre diskusjoner knyttet til mageleie. Her er hva han skriver:

Må bare få det ut!
Jeg er det som kan kalles»vernepleier i bunn», i tillegg til videreutdanning i målrettet miljøarbeid, videreutdanning i sexologi og en master i funksjonshemmede og samfunn fra NTNU. På -80 tallet og fram til ansvarsreformen var et faktum, jobbet jeg ved en sentralinstitusjon ved det daværende HVPU, etter en kort gjesteopptreden i Trondheim kommune begynte jeg høsten 1991 å jobbe ved Habiliteringstjenesten for voksne i Sør-Trøndelag, der har jeg vært siden. Grunnen til at jeg velger å starte dette innlegget med noe tilnærmet en CV er et forsøk på å formidle at jeg har både formalkompetanse og erfaring over flere år.

«Jobbet du med meg når det var nedlegging?» spurte en av informantene mine til masteroppgaven min. «Jada, jeg gjorde nok det», svarte jeg. «Det var ikke rett av dere å legge meg ned!» sa hun videre. Jeg forklarte så at nedlegging var det virkemiddelet vi brukte på åttitallet når hun utaggerte som hun gjorde. «Ja, men dere trenger ikke det nå, hva skal du gjøre hvis jeg blir sint og mister kontrollen?» sa hun videre. Jeg forklarte hva jeg skulle gjøre når hun ble sint og mistet kontrollen, deretter kunne vi fortsette intervjuet. Jeg jobbet med denne personen når hun bodde på en HVPU institusjon på -80 tallet. Tiltaket som jeg beskrev overfor henne hadde jeg blitt forklart av en av nærpersonene hennes før jeg gikk inn til henne. Jeg ble også fortalt at dette tiltaket langt på vei var hennes eget forslag.

Takket være et begredelig vær de siste dagene – i allefall her i Trøndelag, har jeg kunnet ta del i enkelte debatter på Facebook. Debatter som har tatt litt plass på FB siden Vernepleier. Jeg skal kort oppsummere; sist lørdag (13. juli) sto det en kronikk i Adresseavisen, forfatter var Oscar Aasland Hovin, tittel på innlegget hans var «Med livet i personalets hender» . Innlegget var interessant og reflekterte over hvor mye makt miljøpersonalet har i det daglige arbeidet og i hvilken grad dette kan misbrukes i form av underrapportering og tildekking av faktiske hendelser. I tillegg hadde kronikken et innspill knyttet opp mot bruk av mageleie og viste til at engelske myndigheter ønsker å forby mageleie ved psykiatriske avdelinger.

Søndag kveld skrev jeg et innlegg på FB for å utdype hva jeg mente i diskusjonen knyttet til Hovins innlegg på FB med bakgrunn i aviskronikken. Et innlegg som fikk mange «likes» og kommentarer. Jeg kritiserte Hovin for å «sparke nedover» gjennom at han poengterer den makten miljøarbeideren har i det daglige arbeidet, jeg mente at han heller måtte rette skytset mot de som administrerer tjenestene til den enkelte. Jeg understreket dette med at det er dem som setter standard for det faglige arbeidet, for faglig utvikling, for turnus, for hvor mange tjenesteytere den enkelte skal utsettes for osv. Jeg skal gi Hovin rett i at den enkelte bistandsyter kan misbruke sin posisjon – spesielt der det er mange ansatte, uklart ansvar, fragmentert ansvar, manglende faglig jobbing osv. Sånn sett vil jeg gi både Hovin og meg selv rett, men mener fremdeles at de første og viktigste takene må tas fra enhetsledernivå og oppover, det er dem som er arktitektene og premissleverandørene for hvordan disse tjenestene skal være. Det tjenestene må få er økt fokus og en ledelse som ser dem og stiller krav og forventinger knyttet til den enkelte bruker. Antall «likes» og kommentarer gir meg en indikasjon på at jeg er inne på noe.

Mandag ettermiddag postet Karl Kristian Indreeide kort artikkel om mageleie ved skadeavverging som han hadde skrevet sammen med Monica Vandbakk. Artikkelens tittel er «Fysisk skadeavverging og bruk av mageleie». Artikkelen gir en grundig beskrivelse av mageleie, hvilke faremomenter det innebærer og den sier noe om viktigheten av skadeavverging, herunder også mageleie. Den er inne på hjemlet tvang og gjør rede for hva som kan gå galt ved bruk av mageleie. Den har også et annet aspekt som er lett å glemme, nemlig behovet for å beskytte personalet. Jeg har ikke et pragmatisk forhold til bruk av mageleie, derimot syns jeg at enhver fysisk konfrontasjon med de personene man er satt til å yte tjenester overfor er en for mye. Mitt utgangspunkt er at jeg er skeptisk til mageleie, jeg liker ikke holding og målet må være å søke å unngå disse former for konfrontasjoner.

Hva har så disse tre innspillene med hverandre å gjøre? Hovin påpeker mulighetene for å misbruke sin stilling og utøve uhjemlet tvang og makt. Jeg hevder Hovin skyter feil pianist når han hevder at miljøpersonale kan misbruke sin maktposisjon, og mener at skytset må rettes mot de som administrerer tjenestene, fra enhetsleder til rådmann. Arbeidet som utføres må med andre ord få en høyere status, de som administrerer tjenestene må forsøke å styre disse i den retningen den enkelte ønsker. Både Hovin og jeg får mange «likes» og positive kommentarer, vi er med andre ord inne på noe. Mange der ute er enig med Hovin og mener det er en reell fare for at tjenesteytere misbruker makten sin. Mange der ute er enig med meg, og mener at de som administrerer tjenestene bryr seg for lite, og stiller lite krav osv.

Leder av NFU, Jens Petter Gitlesen kom med et innlegg som også er av interesse i denne debatten. Han skrev følgende:

«I 2005 og 2006 hadde vi nasjonale tilsyn med bruken av tvang og makt. Begge gangene ble det avdekket avvik i 75% av tilfellene. Etter 2006, har vi bare hatt hendelsesbaserte tilsyn. Her avdekkes avvik i ca. 90% av tilfellene. Avvikene varierer fra alvorlig inngripende ulovlige forhold til det at en ikke har orden i papirene. Ikke noe tyder på at forholdene bedrer seg. Når lovverket brytes såpass ofte på et område som kan være svært inngipende for den enkelte, forteller det først og fremst om systemsvikt. Sektoren er ofte nedprioritert. I mange kommuner hentes skoleungdom rett i fra gaten til arbeid i bofellesskapene. Andre ganger sliter en med en kommunal ledelse som mangler den grunnleggende forståelsen for virksomheten de leder. Det øverste ansvaret har kommunestyret, men det forekommer knapt at politikerne involverer seg. Når saker fra sektoren en sjelden gang kommer på den politiske dagsorden, fremmer rådmannen et forslag som er utarbeidet av sektorledelsen. Politikerne vedtar rådmannens innstilling uten debatt. Incentivene til å rette opp forholdene er heller ikke de sterkeste. Avviksanmerkninger knyttet til omsorgstjenester gir ingen konsekvens for kommunen. Når det gjelder arbeidsmiljø, brannsikkerhet, barnevern og andre områder, har statlige myndigheter sanksjonsmidler overfor kommunene som ikke følger lovverket».

Med bakgrunn i innspillene og betenkelighetene til Hovin og undertegnede og sett i lys av innspillet fra Gitlesen, er det grunn til å være svært kritisk til bruk av mageleie. Jeg tror at for å få bukt med avvikene Gitlesen refererer til og for å få bukt med uhjemlet tvang, må det en betydlig fokusendring til. Denne fokusendringen må gå fra vedtatte normer for tilbudet til den enkelte, til et fokus på hva den enkelte ønsker med livet sitt. Dersom man klarer dette, vil det trolig være grunn til å anta at bruken av tvang og makt (både hjemlet og uhjemlet) vil reduseres betydlig. Et faglig fokus med utgangspunkt i hva den enkelte vil med livet sitt, vil også føre til en mer genuin interesse for jobben som tjenesteyter, for de tjenestene man yter og for å hjelpe den enkelte å nå de mål man har. Dersom vi noen gang evner å komme så langt, så skal jeg gladelig være med å diskutere bruk av mageleie – dersom det da i det hele tatt vil være bruk for det noe mer.

Bernt Barstad