Cato Brunvand Ellingsen

Selvsagt. Selvsagt skal leger og annet helsepersonell få lov til å reservere seg mot å gjøre prosedyrer og tiltak som vi ikke kan stå bak. Jeg vil i hvert fall ikke ha et helsevesen der vi som jobber der ikke kan stå inne for vår egen praksis. Derfor handler heller ikke debatten om reservasjonsretten (til å henvise til abort) om det enkelte helsepersonell som ønsker å reservere seg. Det handler om å utvikle helsetjenester der tjenestebrukeren står i sentrum, ikke tjenesteutøverne.

I disse dager debatteres forslaget fra Solberg, Høie & co om reservasjonsrett heftig. Det er flotte greier. Forslaget fortjener debatt. Særlig da det er mange problemstillinger å ta fatt på. I utgangspunktet er det fortjenestefullt at en ønsker å ta hensyn til enhvers overbevisning, særlig i vanskelige etiske og verdimessige spørsmål. Selv om jeg slett ikke kan forstå det, aksepterer jeg at det er leger som har problemer med å henvise til abort så lenge deres personlige overbevisning legger til grunn at de da er delaktige i drap. Da skal de selvsagt få lov til å slippe dette.

Som helsepersonell er det mange ulike problemstillinger man møter i hverdagen. Og, helsepersonell er selvsagt like forskjellige som alle andre. Vi har ulik bakgrunn, ulikt politisk ståsted, og vi skiller også ofte lag i viktige verdispørsmål. Jeg liker å tro at vi har et helsevesen som kan ivareta slike forskjeller. Ofte kan slikt mangfold bidra til å utvikle bedre tjenester. Noen har problemer med å gi tjenester til folk som har porno tapetsert over hele veggen sin, andre vil kunne ha problemer med å følge tjenestebrukere gjennom religiøse aktiviteter. Spørsmål om bistand til seksuell aktivitet er en gjenganger. Er det noen prinsipielle forskjeller i disse eksemplene? Personlig overbevisning og integritet er forskjellig, og det er vanskelig å sammenligne og rangere noen som mer viktig enn andre. Skal du nekte leger å kunne reservere seg mot henvisning til abort må du også nekte sykepleiere å kunne reservere seg mot å gi tjenester til personer med en hel haug med porno på veggene. Eller?

Landets helsetjenester skal ikke være bygget på den enkelte helsearbeiders overbevisning. De skal være bygget på forskning, på systematisert erfaring og på tjenestebrukernes preferanser og kunnskap. Så lenge abort er lovlig, noe jeg naturligvis både ønsker, støtter og vil kjempe med nebb og klør for, skal helsetjenestene ha gode prosedyrer for hvordan dette skal skje. Jeg tror neppe at anerkjente og kunnskapsbaserte prosedyrer på dette området vil anbefale at leger og annet helsepersonell som vil reservere seg mot henvisning til abort på noen som helst måte skal være delaktige i disse prosedyrene. Helsetjenestene må ha en ledelse som sikrer at tjenestebrukernes behov blir sikret og at tjenestene blir gjennomført etter de beste faglige anbefalingene. I de aller fleste tilfeller lar dette seg gjennomføre samtidig som man kan ta hensyn til den enkelte tjenesteyters overbevisning. Helsetjenestene må være så robuste at dette gjøres uten at det påvirker brukerne. Han med pornoen på veggene skal selvsagt få tjenester uten at han selv må involveres i hvem som skal gi de tjenestene (om han selv ikke ønsker det da), den som skal gå i kirken skal kunne gjøre det uten at han må vente til den rette kommer på jobb, og hun som ønsker å gjennomføre bort, eller snakke om mulighetene for det skal selvsagt få gjort det uten at hun må på legeshopping. Dette innebærer selvsagt at leger som ønsker å reservere seg mot å henvise til abort ikke kan være fastleger da det er her hun som ønsker abort skal få de første helsetjenestene i prosessen mot en eventuell abort. Leger skal kunne reservere seg, men må da akseptere at jobbmulighetene sine da blir bergenset til områder der en slik reservasjon ikke får konsekvenser for kunnskapsbasert praksis.

Det er ikke overraskende at Høyre argumenterer for forslaget ved å vise til at den som ønsker abort bare kan velge en annen fastlege. Her ser vi jo lett konturene av den markedstenkningen som den blå-blå helsepolitikken er bygget på. Vi ser også den naive troen på den kompetente tjenestebruker som har full oversikt over sine valgmuligheter og som har handlingskompetanse til å foreta rasjonelle valg uten noen som helst påvirkning fra for eksempel de rammebetingelsene samfunnet gir. Vi ser den i eldreomsorgen i Oslo der eldre skal på tjenesteshopping. Vi ser den i Høyresidens ofte ukritiske tilnærming til en individualistisk og liberalistisk empowerment-tankegang. I og for seg er jo dette en nobel tanke, men dessverre en ønsketenkning. Valg foretas ikke uten en kontekst, og valg krever kompetanse. Hvordan en har tenkt å sikre at 16 år gamle og gravide Marie skal ha både full oversikt over sin egen situasjon, lovverket og de muligheter som er, samt fatte sine valg om å skifte fastlege upåvirket av samfunnet rundt, er for meg en gåte. Helsevesenet må bruke best mulig funderte tilnærmingsmåter for å kunne gi Marie best mulig helsetjenester. Å måtte foreta slike valg i en slik situasjon kan umulig inngå i en slik prosedyre.

Bent Høie snakker om å bygge pasientenes helsetjenester. Det skal han få min fulle støtte i. Pasientens helsetjenester innebærer kunnskapsbasert praksis, det innebærer samskapning der tjenestebrukere og utøvere sammen utvikler helsetjenester for fremtiden og det innebærer økt fokus på service-tenkning innen helsetjenestene. På et møte før jul sa helseministeren at ”det er vanskelig å sette pasienten i sentrum hvis det allerede står noen andre der.” I denne saken er det selve forslaget om reservasjonsrett som må ryddes bort fra sentrum for å gi plass til pasienten.