Cato Brunvand Ellingsen

Det var her jeg ble voksen. Kanskje ikke som person, men som vernepleier. Det var her jeg virkelig forstod den viktige jobben vernepleiere og andre som jobber for barn med funksjonsnedsettelse gjør. Det er her jeg har opplevd mine vanskeligste stunder som vernepleier. Og det er her jeg uten tvil har opplevd mine beste. Kanskje har du også en arbeidsplass som gjorde deg voksen som vernepleier?

I dag ferier Kapellveien habiliteringssenter 40 år. Det feires med fag på dagtid og fest på kvelden. Det er en kombinasjon som passer Kapellveien godt. Gjennom 40 år har denne institusjonen betydd mye for en lang rekke barn og familier. Det er det viktigste. Men. Kapellveien har vært viktig for fagutvikling innen habilitering av barn og unge. Og ikke minst. Kapellveien har også betydd mye for en hel haug med vernepleiere. Over mange år har nemlig Kapellveien vært et av de stedene i landet der flest vernepleiere har vært samlet på en og samme arbeidsplass. Alle vernepleiere burde få oppleve å jobbe sammen med ti, nei tyve, kanskje tredve andre vernepleiere. Kapellveien har vært en sentral aktør for utviklingen av vernepleie og vernepleiere, i hvert fall her på Østlandet. Alle vernepleiere burde vel egentlig fått oppleve å jobbe på Kapellveien.

Ser man på utviklingen av Kapellveien ser man en institusjon som på mange måter har fanget tidsånden, ja kanskje også vært styrende for den på noen utvalgte områder. Helt fra starten i 1973 prøvde man å gå sine egne veier. Så lenge veiene førte til noe bedre enn det som var. Leder Turid Ommundsen, som har vært på Kapellveien helt siden starten, fortalte om en institusjon som la vekt på barn som kunne kjøpe sine egne klær og viktigheten av å gå på skole utenfor institusjonen. Kapellveien har utviklet seg fra institusjonsomsorg til høyt spesialisert habiliteringsarbeid. Ikke ulikt den yrkesgruppen jeg så ofte skriver om her på bloggen. Heller ikke ulikt fokuset i tjenestene for øvrig. Høy kompetanse på veiledning hjemme med og hos foreldre. Ambulante tjenester i barnehage, skole og omsorgstjenester. Samtidig med en klar pekefinger til en utvikling som ikke ivaretar at barn med særlig krevende utfordringer muligens trenger noe mer. Og de fortsetter å utvikle seg. I dag hørte jeg om språkprosjektet deres. Et prosjekt som bruker vernepleierstudenter i aktivt språkopplæringsarbeid for barn med språkvansker. Jeg har invitert dem til Bjørndal der 70 % av elevene i 1. klasse har fått vedtak om særskilt norskopplæring. Kompetansen til Kapellveien bør brukes på nye steder.

Jeg har mange minner fra Kapellveien. For det første. Barna og deres foreldre. Møtene som jeg har skrevet om før. De utfordrende møtene med barn og foreldre med store utfordringer. Men også så utrolig fantastisk det er å jobbe et sted som sikrer fremgang og gode tjenester. En utrolig tilfredsstillelse som fagperson.

Så. Mitt første oppsummeringsmøte etter utredning. To ukers intens jobbing med barn, foreldre og personale i barnehagen. Jeg husker enda hvordan psykologen vår formidlet til foreldrene hvordan vi/ han vurderte barnets vansker. Hvordan han formidlet svært komplekse faglige problemstilling og emosjonelt utfordrende tema overfor foreldrene. Og hvordan vi skulle jobbe for å gjøre det vi kunne for å sikre gode liv for barn, søsken og foreldre. Jeg fikk rett og slett gåsehud på hele kroppen. Godt faglig arbeid kan være vakkert. Etter det har jeg virkelig forstått hvor viktig det er med gode formidlingsevner, hvor viktig det er å ta foreldre på alvor og snakke på en forståelig måte. Ikke skyve bort de vanskelige tingene. Ikke la være å snakke om faget. Men. Gjøre det på en forståelig måte og møte folk der de er. Av og til kan slike oppsummeringsmøter både være det vanskeligste men også det vakreste som finnes. Samtidig.

Til slutt kan jeg ikke komme unna mine helter. Jeg har hatt noen helter opp gjennom årene. Folk som har betydd noe viktig på ulike deler av livet mitt. Joe Jordan er en av dem. Min første helt på fotballbanen. Mannen uten tenner som hang på veggen min på gutterommet. Ok. Guri, Beate og Ingunn har aldri hengt på veggen min, men jeg tror jeg kan kalle dem for helter. Gjennom en årrekke har de stått på i det direkte arbeidet for at barn med funksjonsnedsettelse skal få gode liv. At familiene som de har møtt skal ha det best mulig. Gjennom en årrekke har de sørget for at usikre vernepleiere og andre fagpersoner opplever å mestre. At vi utvikler oss til å kunne stå i de vanskelige møtene, at vi våger og at vi også blir flinke. Disse tre damene kunne blitt hva de ville. De ble (og ble og ble) på Kapellveien.

Ble på Kapellveien, ja. På en dag som denne undrer jeg meg på hvorfor jeg ikke er der enda. Jeg er i hvert fall stolt over å ha været en liten del av det. Og mine erfaringer fra Kapellveien er i hvert fall en stor del av meg. Kapellveien og ikke minst dem som jobber der kan være stolt av seg selv i dag.

Jada, dette er en skryteblogg. Den er helt på sin plass. Skal jeg si en liten kritisk ting er at Kapelleveien burde vært mye bedre å «selge» det de driver med. Ikke for penger, men i form av bøker, artikler, nettsider, iPhone-apper. Ikke for sin egen skyld, men for barn og familier i resten av Norge!

Og hva er kamelveienmåten? Tja. Jon Arne Farsethås, psykologen fra oppsummeringsmøtet jeg fortalte om, sa vel noe slikt som dette i dag: ”Feilfri læring servert på en delikat bunn av tilrettelagt stimuluskontroll”. Enkelt sagt: At en sikrer at folk lykkes!

Gratulerer så mye med 40 år. Det er bare forspillet!

PS! Har du en arbeidsplass du kan være stolt av? Fortell om det. Bruk gjerne kommentarfeltet her, eller Facebook. Eller fortell det til sjefen din!