Cato Brunvand Ellingsen

Tenk. Nå skal vi bruke millioner av kroner til å tenke nye tanker på venstresiden i norsk politikk. Det bør være verdt det. Ikke bare for dem som får anledning til å briske seg med flotte ord og filosofiske betraktninger på et frokostmøte som bare dem med ”frie yrker” eller god tid har mulighet til å delta på. Å tenke tanker er ofte lurt (hva ellers skal man tenke), men tankene må ha mulighet til å overføres til praksis. Slik at hjelpepleieren som betaler for gildet (medlem av Fagforbundet) opplever bedre løsninger i hjemmetjenestene. Slik at sosionomen, velferdsstatens frontsoldat, opplever at hennes verktøykasse innehar bedre verktøy til å møte utsatte borgere. Og, viktigst av alt, at landets borgere opplever politiske løsninger i praksis som bidrar til bedre liv. For å si det med Bruce Lee: Kunnskap er ikke nok, en må kunne anvende denne kunnskapen!

Venstresiden i norsk politikk lider av idetørke og er misunnelig på høyresiden. Det kan i hvert fall virke som den såkalte venstresiden mener det selv. Nok en gang skal det nemlig satses på en tenketank på venstresiden av norsk politikk. Det holder ikke med Res Publica, Progressiv eller Manifest. Nå skal vi nemlig få Agenda. En tenketank som skal gjøre det samme for venstresiden som Civita gjør for høyresiden. Trenger vi egentlig nok en tenketank som er plassert på en av sidene i norsk politikk?

Selve ideen om tankesmier uavhengig av de politiske partiene er en ide jeg liker. Organisasjoner, enten det er politiske partier, fagforeninger eller arbeidsgiverorganisasjoner, vil ofte være styrt innenfor rammer som er for snevre til at man kan få rom og mulighet til å tenke ”utenfor boksen”. Rammene det her er snakk om kan være riktige og viktige som eksempelvis politiske vedtak i formelle demokratisk valgte organer, eller unødvendige og hemmende som ofte indre organisatoriske prosesser eller personkamper kan være.  Disse rammene tilsier at det kan være lurt med uavhengige tankesmier som tenker tankene og driver nettverksbyggingen de tradisjonelle organisasjonene verken har mot, mulighet eller kapasitet til selv å gjøre.

Særlig Civita, men også Manifest har bidratt til kunnskapsutvikling, skolering og kanskje også nettverksbygging som ikke hadde vært mulig innenfor eller mellom de politiske partiene eller partene i arbeidslivet. Civita har blant annet muliggjort et tettere bånd mellom dagens regjeringspartier, mens Manifest har styrket en viktig venstreopposisjon innad i de rødgrønne partiene mens de satt med regjeringsmakt. Samtidig er det kanskje  grunn til å spørre seg om ikke også disse tenketankene er bundet av rammer som gjør at nytenkningen blir snevrere enn det som er nødvendig og ønskelig. Ville for eksempel Civita vært opptatt av arbeidstidsordninger om det åpenbare svaret på utfordringene var en innstramming av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven? Eller hadde Manifest kunne fremmet tanker om større grad av midlertidig ansettelser om det var åpenbart at dette hadde vært veien å gå for å gjøre terskelen inn i arbeidsmarkedet lavere for personer med funksjonsnedsettelse? Poenget mitt er altså at den politiske tilhørigheten som de etablerte tenketankene har, nettopp kan hindre nytenkning og faktisk fornyelse.

Derfor skulle egentlig dette være et kritisk innlegg til opprettelsen av Agenda. En ny tenketank som før den begynte å tenke var bundet av politiske og ideologiske rammer. Så ble hvem som skal være styreleder for den nye tenketanken offentliggjort. For. Ny styreleder for den nye tenketanken er nemlig Geir Lippestad. Og. Jeg har stor tro på at han kan løfte nesetippen ut av fastlåste politiske standpunkt og dermed bidra til faktisk nytenkning.

Lippestad er mest kjent for å være advokaten til ABB, men han er også en sterk forkjemper for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Det tror jeg er et ypperlig utgangspunkt for å lede utviklingen av Agenda. Ikke for at dette skal være hovedfokuset for Agenda, men jeg tror at de verdiene som er grunnleggende for eksempelvis FN konvensjonen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse  kan være et grunnlag for ny politikk på venstresiden i politikken. Dette er et utgangspunkt som kanskje ikke har vært like fremtredende i politikkutviklingen de siste 8 årene. Dessverre. Kampen for rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse er en kamp for et inkluderende samfunn. En menneskerettighetskamp.

Vi trenger en venstreside som tar inkluderingsbegrepet på alvor. En venstreside som blant annet må opp av hengemyren når det gjelder BPA. Et inkluderingsverktøy, ikke en helsetjeneste. En venstreside som ikke fastholder gamle kritiske holdninger knyttet til organisering av tjenester som fremmer inkludering, som retorikken rundt alternative turnusordninger har blitt oppfattet. Men, selvsagt en venstreside som ikke adopterer høyresidens dårlige løsninger. En høyreside som tror at individuelle tiltak er det samme som privatisering og kommersialisering.

Vi trenger en venstreside som ikke tror at brukermedvirkning er noe man kan og først og fremst skal institusjonalisere, men som legger vekt på det enkelte menneskets selvbestemmelse. Det betyr ikke at den skal lytte for mye til høyresidens forherligelse av empowerment som ofte for dem betyr at samfunnets rolle skal nedtones og at enhver klarer seg selv.

Vi trenger en venstreside som gir plass til og finner nye løsninger for frivillig sektor, men som ikke gjør som høyresiden og tror at frivillig sektor nødvendigvis automatisk er så mye mer hjertevarm og innovativ enn offentlig sektor.

Vi trenger en venstreside som ikke automatisk drar ”kvinnekampkortet” når diskrimineringsspørsmål blir reist. Som vi har sett i sakene om tidlig ultralyd og en felles diskrimineringslov. Blir man diskriminert så blir man diskriminert. Uavhengig av diskrimineringsgrunnlag. Men selvsagt skal ikke venstresiden adoptere deler av høyresidens manglende forståelse for at særbehandling må til for å unngå og motvirke diskriminering.

Ja, vi trenger en venstreside som tenker nye tanker, og ikke minst finner nye løsninger. I rommet uten fastlåste standpunkt finnes det muligheter.

Visst du tror dette er smale tema, for smalt for Agenda, tar du feil. Diskusjonene rundt inkludering, handler om et samfunn for alle. Det gjelder alle. Det handler om hvordan vi organiserer og gjennomfører politikken vår. Det handler om byutvikling, om samferdsel og skolepolitikk. Det handler om hele vår samfunnsutvikling. Jeg tror at hvis Geir Lippestad tar med seg nevnte FN konvensjon inn i tenkningen og politikkutviklingen kan det bli riktig spennende å følge Agenda. Om tenketanken utvikler seg til å bli filosofiske betraktninger for en engere krets som har svarene fra før, så blir jeg veldig skeptisk til at LO skal bruke mine penger på nok en tenketank.

Da er det mye viktigere å utvikle møteplasser for landets borgere, på kulturhuset, på arbeidsplassen, skolen, på internett og i moskeen. Møteplasser der vanlige folk kan fortsette å tenke nye tanker, som folk alltid har gjort. Og. Mye viktiger å bruke pengene på å virkeliggjøre disse tankene.