Jeg var 10 år og dødsforelsket. I Maria. Herregud så flott hun var. Med langt lyst hår, blå øyne og Jesus på fanget. Hun hadde akkurat født Guds sønn, og hun var fantastisk. Min første kjærlighet. Herberget var riktig nok scenen på Vadmyra skole, og Maria het egentlig Liv. Men hva gjorde vel det for en forelsket 10 åring.
Nok en gang blir juletradisjonene i et flerkulturelt Norge diskutert. Nå har det gått for langt, sier noen. At denne inkluderingen har gått for langt når vi slutter med juletregang og Luciafeiring. Når de «norske» juletradisjonene forsvinner under det multikulturelle og religionsnøytrale flagget.
Når ble egentlig de norske juletradisjonene spikret i stein. Tradisjoner har vel alltid vært i forandring? For meg er «Grevinnen og hovmesteren» på lille julaften en like viktig tradisjon som julenissen på julaften. Riktig nok sammen med lammelår og gløgg som mine foreldre av og til truer med å fjerne fra tradisjonene mine. Tenk, går det an å være så frekk og rokke ved mine tradisjoner?
Julenissen og Lucia er like lite norsk som Halloween er det. Ting forandrer seg. Ofte til det bedre. Norske tradisjoner forandrer seg. Selv om forandring kan være vanskelig. Selv om du (og jeg) vil ha julen på akkurat samme måte som når du (og jeg) var liten. Juletradisjonene forandrer seg. Aksepter det!
For meg forandret tradisjonene seg når jeg giftet meg. I hvert fall litt. Jeg spiser en annen dessert, men fortsatt er pinnekjøtt en viktig del av julaften. Julebrunch på førstedag er mye bedre enn klippfisk (men ikke si det til mamma). Noen har prøvd seg med at vi skal åpne flere pakker på en gang. Der gikk grensen.
Tradisjonene har også forandret seg med et flerkulturelt Norge. Det er fantastisk flott med samosa og pakora på juleavslutningen til ungene mine. Og det er kanskje færre som deltar på skolegudstjenester. En gudstjeneste jeg har bestemt at sønnen min skal gå på, for å lære, men som han fra nå skal få velge om han vil delta på eller ikke.
Som sagt, juletradisjonene er i endring, både for meg og for de fleste andre. Ikke mye, men litt. Men når noen bruker hensynet til religionsnøytralitet og det flerkulturelle Norge som begrunnelse for å slutte med juletregang og bytte navn fra juleavslutning til lysfest, er det selvfølgelig tullete. Selvsagt skal skolene fortsette å gå rundt juletreet før jul. Ikke for at de skal lære ungene at Gud er skjønn eller at hans sønn er født i Betlehem. Kanskje skal de gjøre det for å opprettholde en tradisjon. Men først og fremst skal de gjøre det for at det er en hyggelig greie. Og, jeg er for hyggelige greier.
Jul er en hyggelig greie. Også for meg som er like lite kristen som den muslimske naboen min. Hvem er det egentlig man tror en tar hensyn til ved at man slutter med såkalte kristne juletradisjoner? Mange med innvandrerbakgrunn sliter med å lære sine barn norsk kultur og kulturelle tradisjoner som de selv ikke kjenner like godt. Som en muslimsk mor sa til meg en dag:
«Hvis ikke skolen kan lære ungen mine norsk tradisjoner, hvem skal gjøre det da? Jeg kan jo ikke gjøre det.»
Man blir ikke kristen av å gå rundt juletreet eller se på kjærlighetsfortellingen om Josef, Maria og Jesusbarnet. Like lite som man blir muslim av å spise halal mat.
Vi må slutte å tro at ting ikke forandres. Vi må slutte å tro at inkludering kan gå for langt. Den kan ikke det. Men inkludering har aldri handlet om å gi opp egne tradisjoner og væremåter. Inkludering har nettopp handlet om å kunne være seg selv. Være seg selv som individ. Og som samfunn.
Jeg digger en skole og et lokalsamfunn der vi spiser pakora mens vi går rundt juletreet.
Jeg var 10 år og dødsforelsket i Maria. Selv om jeg var Josef ble jeg aldri kristen. Men der og da fikk jeg troen på kjærligheten. Det er det julen handler om for meg. Ikke religion, men kjærlighet.
Cato Brunvand Ellingsen 
Legg igjen en kommentar