Cato Brunvand Ellingsen

Jeg var en av dem som begynte fredagen med å lese kronikken fra en anonym lærer. «Det farlige klasserommet». En lærer som forteller om vold i skolen. En kronikk som var ment for å skremme. En kronikk som gjorde meg skremt. Skremt nok til at jeg før trikken var fremme på jobb hadde skrevet et innlegg. For kronikken fortjener svar. Den fortjener at læreren får støtte, men også at bildet nyanseres. For det er flere elementer med kronikken som gjør meg skremt. Kanskje handler det om det farlige klasserommet, men ikke minst handler det om de farlige voksne.

Ja, jeg blir skremt

Jeg blir skremt. Det er det jeg blir tidlig på morgenen når jeg leser kronikken til anonym lærer. Om vold i den norske skolen. For det kan være på mine barns skole hun jobber. Det kan godt være mine barns hverdag hun beskriver. Barna som tilsynelatende har det fint, men som ikke er veldig pratsomme om skolehverdagen. Som barn flest. Ja, jeg blir skremt om voldsnivået er slik som læreren beskriver i Aftenposten fredag. Men jeg blir også skremt om det er slik at lærerne og rektor er like tause som mine barn. Om de ikke forteller meg som far hvis det er slik på «min» skole.

Ja, jeg blir også skremt om den viktigste løsningen er segregering. At de vanskeligste barna skal flyttes ut av skolen. Skjerming kan være en god kortsiktig løsning, men løser lite på lang sikt. At barn og unge lærer seg at de kan slå seg bort fra en vanskelig og for dem meningsløs skole løser ikke voldsproblematikken. I hvert fall ikke om man skal se på skolen i et helhetlig samfunnsperspektiv, og det skal man vel eller?

Jeg blir også skremt av det ensidige fokuset på problembarna. Kronikkforfatteren peker på ulike perspektiver, men det kan lett forstås som at bare vi får bort disse barna så er alt greit. Noen av debattene i ettertid kan også tyde på at politikere også har dette fokuset. Dette er mye mer komplekst enn som så. Det kan ikke være slik at vi nok en gang legger belastningen på utsatte barn og unge. Belastningen, og løsningene, ligger hos oss voksne. Ved å rette et ensidig fokus på de såkalte problembarna vil skoleledelse og lærere lukke øynene for de åpenbare løsningene. Se også hva anonym mor skriver som tilsvar til kronikken: «Alt snudde på en uke. Vi fikk en ny sønn. En sønn som faktisk ville på skolen, en sønn som begynte å le igjen og sette pris på livet sitt.»

For, til slutt blir jeg skremt av politikere, skoleadministratorer og skoleledelse som ikke lytter til lærernes fortvilte rop. Politikere som hele tiden skal styrke læreren når det lærerne roper etter er noe helt annet. De roper etter mer støtte i hverdagen slik at de kan drive med det de er gode på. Den anonyme læreren roper etter en tverrfaglig skole som gjør at drømmelæreren får mulighet til å være drømmelærer. Som vernepleier har jeg jobbet på arbeidsplasser der vold har vært en del av hverdagen. Vold fra mennesker som var helt avhengig av min bistand. På samme måten som voldelige elever er avhengig av kompetente voksnes bistand for å komme videre.  Møte med vold krever kompetanse og kunnskap, men også god ledelse og riktige rammebetingelser. Like vel er døren inn til skolen så godt som stengt for vernepleiere og andre som faktisk besitter den kompetansen som anonym lærer etterspør.

En mangfoldig skole der det er plass til alle må fortsatt være et viktig mål. For å nå dette må det satses på en tverrfaglig skole. En skole med yrkesgrupper som har kompetanse på å analysere den voldelige adferden, og som har ferdigheter til å tilrettelegge miljøbetingelser og drive med ferdighetstrening som både forebygger og endrer. Vi trenger en skole med rammer til å se den enkelte elev.

Læreren sier hun skriver for å skremme. Jeg håper at flere enn meg blir skremt, selv om jeg vet så inderlig godt at skremsel er dårlig egnet til varig atferdsendring. Det handler kanskje om «det farlige klasserommet», men først og fremst handler det om en feil skolepolitikk og de farlige voksne. De som lukker øynene og vil sende problemene bort!