Spørsmålet er derfor ikke om mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser skal få barn, men heller hvordan vi best mulig kan legge tilrette for at de er gode nok omsorgspersoner – eller hvordan vi systematisk kan dokumentere hvor og hvordan omsorgskompetansen ikke strekker til. Det fortjener barna!! Les mer «Det fortjener barna!»→
”Pappa? Hva er nummeret til barnevernet? Det er et sånt kort nummer som ambulanse, brannvesen eller politi, sant? 113 eller noe.” Vi sitter sammen i sofaen. Vi ser på nyhetene om jenten på 13 som døde i hytten i Valdres. Det er da han spør. Hva er nummeret til barnevernet? Les mer «Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111»→
Hun var naken. Helt naken. Jeg var i begynnelsen av 20 årene. Noen år eldre enn henne. Påkledd. Oppå henne. Jeg holdt henne. Hardt. Lenge. Jeg og tre andre voksne, ansatte i en kommune på vestlandet. Holdt henne nede, naken på det nakne gulvet. Kanskje i en time. Kanskje lenger. Lenge.
Brennpunktprogrammet om Motivasjonskollektivet (herregud for et parodisk navn) har fått meg til å tenke på tvangen jeg har brukt. Tvangen i det godes tjeneste. Eller, i det såkalt godes tjeneste. Det vi som ansatte, der og da, trodde var det beste. Jeg trodde det da, og i forhold til en god del tilfeller tror jeg det fremdeles. Jeg har brukt tvang. Og jeg har misbrukt tvang.
Det er helt sant. Vi har i altfor liten grad hørt på dem som har opplevd tvang. Det er avgjørende viktig å høre på ungdommen fra Motivasjonskollektivet. Høre om hendelsene, og ikke minst hvordan de opplevde hendelsene. Opplevelse av tvang er subjektivt. En subjektivitet som vi ansatte, vi tvangsutøvere må lytte til. Må handle i forhold til. Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) har pågående og spennende forskning på hvordan folk opplever tvang. Tvang og selvbestemmelse/ brukerkunnskap kan høres ut som et paradoks. Men tvangsbruk må som alt annet være basert på brukerkunnskap.
Han satt på en stol. En litt ubehagelig stol. Vi. To voksne personer stod bak han. Holdt armene fast bak stolen. I en ganske så ubehagelig stilling. Stort sett uten motstand. Noen ganger med så mye motstand at vi havnet på gulvet. Han under oss. Han kan ikke ha vært gamle karen. Tvang ble utført på tidlige tegn. Tegn til eskalerende utfordrende atferd. Ikke nødvendigvis på bakgrunn av utagering i seg selv.
Det er ikke alltid tjenestebrukerne er i stand til å fortelle. Ofte har de forståelsesvansker, kommunikasjonsvansker, kognitiv svikt. Kanskje særlig i de situasjonene der tvang kan oppleves nødvendig. Eller og når ting har roet seg. Det er selvsagt derfor viktig å snakke med familie og andre nærpersoner. Bruke kompetansen vår til å finne ut hvordan hun eller han faktisk opplever dette. Det kan være vanskelig, men det er nødvendig. Det er også avgjørende å høre hvordan nærpersoner, familie har det med tvangen som blir brukt.
Vi sprutet vann på han. Lenge lenge etter at institusjonene var lagt ned. Etter at water mist for lengst var en utdøende straffereaksjon. Etter at vi hadde fått et særskilt lovverk som skulle redusere og regulere bruken av tvang og makt overfor personer med utviklingshemning. Helt helt seriøst. Vi sprutet vann på han. Som en systematisk straff. Og, vi hadde representantene for fylkesmannen på telefon imens vi gjorde det. Vi skaffet oss ryggdekning.
Det er ikke bare tjenestebrukerne vi må høre på. Heller ikke bare familien. Vi må høre på de som utøver tvang. Oss som utøver tvang. For det ligger noe bak denne tvangsbruken. Oftest et ønske om å gjøre det gode. En tro på at dette er det beste for den man bruker tvang overfor. Eller i hvert fall en tro på at det man gjør er det beste for familien, for samfunnet. Enten for at noen sier at det er det beste. Oftest en sjef eller en med faglig autoritet. Eller at man er livredd. Livredd for at personen man jobber for skal skade seg selv. Alvorlig. Livredd for at personen man jobber for skal gjøre noe alvorlig med andre personer, inkludert meg. Eller så mangler en handlingsalternativer. Alternativer til tvang er komplekse saker. Det krever kompetanse og kapasitet. Det krever vilje.
Det er utrolig lett å fordømme de som bruker tvang. Fordømme tjenesteytere på Motivasjonskollektivet (igjen, for et utrolig parodisk navn). Og selvsagt skal vi dømme handlingene deres. Det systematiske maktmisbruken. Bygging av frykt. Overkorreksjonsprosedyrer som er totalt avleggs. Men vi må også lytte. Hvorfor blir det sånn at misbruk av tvang oppleves godt? Kanskje for at tvangsbruk forsterker tvangsutøveren? Kanskje for at en opplever at man får kortsiktig og umiddelbar effekt (som straff ofte gir)? Kanskje for at kommune etter kommune, fagperson etter fagperson fortsetter å henvise de vanskelige av de vanskelige til nettopp deg? De som alle andre har gitt opp. Kanskje for at fylkesmannen faktisk ikke synes at dette er så farlig? Kanskje i mangel på djevelens advokat i eget miljø?
Kluten var i baklommen. Alltid. Det kunne jo være jeg fikk bruk for den. Nei. Jeg fikk bruk for den. Hver dag. Ikke brukte jeg den til å tørke opp noe. Jeg brukte den til å blende henne med den. Blende henne i ett, to, tre…nei tyve sekunder tror jeg det var. Tyve sekunder med en klut foran øynene. Tyve sekunder som en straffereaksjon på ett eller annet hun hadde gjort.
Det er nesten ikke til å tro. At det er dette vi drev med. Men vi gjorde det. Og vi mente det. Jeg mente det. Jeg mente det var det beste, og der og da hadde jeg ingen grunn til å mene noe annet. Atferden opplevdes så alvorlig. Totalt invalidiserende for den det gjaldt. I de fleste tilfellene jeg har brukt tvang har jeg ment at det var det riktige. Også i ettertid. Ja, vi kunne kanskje gjort ting på en annen måte, men ut i fra forutsetningene gjorde jeg noe jeg trodde på.
Men. Tvang skal ikke bygge på tro. Tvangsbruk skal bygge på kunnskap. Mye av tvangen jeg har brukt har vært godt vurdert og dokumentert. Godt forankret i gjeldende lovverk. Men. Mye av den tvangen jeg har brukt har ikke vært godt nok forankret i kunnskap om hva som virker og hvorfor det virker. Og jeg hører ingen antydning til at Motivasjonskollektivet har forskning som underbygger sine metoder. Og kanskje mest skremmende av alt. Verken henvisende kommuner eller fylkesmann etterspør. Jeg vil ikke med dette unnskylde tvangsutøveren. Vi har alle et individuelt ansvar for våre handlinger. Men det er nært sagt ganske utrolig at ikke henvisende kommuner blir gjort ansvarlig i Brennpunkt dokumentaren. De kjøper seg fri fra et stort problem. Kommunene. Eller bufetat eller hvem det nå er.
Det er vel også et paradoks at mange nå har fokus på å fjerne registeringer, skjemavelde og rapportering fra helsevesenet. Effektivisering og tillit kaller de det. Samtidig som vi ser i tilfellet med Motivasjonskollektivet en total mangel på nettopp avgjørende dokumentasjon, rapportering, registering, skriftlig og muntlig kunnskapsbasering. Vi trenger byråkratiske rutiner som nettopp sikrer rettsikkerheten til dem som blir utøvd tvang på. Det holder ikke med tillit.
Jeg tok tak i genseren hennes og ledet hun forsiktig ned i sofaen… Nei. Jeg rev tak i genseren hennes og slengte henne hardt og fort ned i sofaen. Jeg var sint. Redd. Adrenalinet pumpet. Men jeg ville mer. Klar for mer. Hun skulle faen meg ikke vinne. ”Cato”. Det var Sandra sin stemme. ”Jeg tar over. Nå.”
Det føltes ikke som ett nederlag. Det var en lettelse når min kollega tok over i situasjonen som var på vei ut av kontroll. Det skjedde mange ganger. Begge veier. For, på en arbeidsplass der vold og tvang er vanlig, så er ikke prestisje det viktigste. Man må bygge kulturer som sikrer at overgrep ikke forekommer. Kulturer der folk tar vare på hverandre. Tar vare på fagligheten. Der folk får tid. Tid til å bli kjent med tjenestebruker. Tid til å bli kjent med kollegaene. Når man bruker tvang kler man seg naken. Følelsemessig. Mentalt. Bruk av tvang krever systematikk, men også tid, refleksjon og personlig sårbarhet. Tvang må aldri bli rutine. Hverken for et tjenestested eller for den enkelte tjenesteyter. Den dagen en ikke blottstiller seg selv når man bruker tvang, den dagen bør være den siste dagen tvang blir brukt.
Er det ikke deilig å ha noen å hate? Denne uken er det Motivasjonskollektivet som er noen. Antakeligvis med veldig god grunn. Men når MK er stengt, noe jeg forutsetter at det blir, så trenger ungdommen fremdeles steder som kan ivareta dem. Noen av dem trenger fremdeles folk som kan bruke tvang. Jeg er tilhenger av bruk av tvang. Kunnskapsbasert tvang som bygger på forskning, på erfaring og på brukerkunnskap. Tvang som et nødvendig supplement til positive strategier. Aldri som hovedelementet i behandling av sårbare mennesker. Jeg er også tilhenger av et tilsynsorgan og henvisere som også etterspør dette. Som ikke slår seg til ro med at dette er vanskelig og tvang må jo brukes. Som ikke slår seg til ro med at «de lærer sikkert».
«Jeg går nedover gaten. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Små barneøyne som ser min vei mens jeg haster videre i min egen verden. Der de roper om hjelp. Jeg ser dem ikke. Jeg er dårlig på det. I deres voksne liv har jeg derimot sett dem. Møtt øynene. Jeg er god på det. Pokker, som jeg skulle ønske jeg kunne se så mye mer enn jeg gjør. »
Tekst kan berøre. Denne her teksten har berørt. Forfatteren av teksten har fått mange tilbakemeldinger etter at han la den ut på Facebook. Det er viktig å bli påminnet dette temaet innemellom. Om barn som ikke blir sett. Og kanskje også om voksne som ikke handler (som jeg selv ikke gjorde, beskrevet i bloggposten Barnevernfaglig førstehjelpskompetanse).
Morten Qvam er vernepleier og faglig ansvarlig i bolig for personer med utviklingshemning. Videreutdanning innen psykisk helsearbeid og relasjonsledelse. Han er politisk aktiv i partiet Rødt Narvik. Han skriver til meg at han i denne fortellingen forsøker å beskrive perspektivet av hvordan det er å møte mennesker på det personlige plan utenfor jobbsammenheng. Å være et medmenneske uten å innta rollen som vernepleier. Men kanskje forteller han noe om hvordan avmaktsfølelsen er en del av det å være helse- og sosialarbeider?
Stumme barneord Jeg går nedover gaten. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Små barneøyne som ser min vei mens jeg haster videre i min egen verden. Der de roper om hjelp. Jeg ser dem ikke. Jeg er dårlig på det. I deres voksne liv har jeg derimot sett dem. Møtt øynene. Jeg er god på det. Pokker, som jeg skulle ønske jeg kunne se så mye mer enn jeg gjør.
Livet tar enkelte med på en grusom reise. Små, blå og tillitsfulle barneøyne som ser opp mot Dem. Store, mørke og blanke som ser ned på dem. Gråtende barneøyne. Redselen, mistilliten, smerten og overlevelsesmekanismene er alt som blir igjen. Selv i voksen alder. For enkelte.
Min drøm handler ikke om å tjene mest penger. Ha det fineste huset. Være tilsynelatende lykkelig. Drømmen min handler om å hjelpe dem alle. At DE skal være lykkelige, eller aller helst bare ha en bra dag egentlig. Livet har vært godt mot meg. Har bare kunnet hjulpet noen få. Alt for få. Samtidig er det alt for mange rundt meg i forhold til andre. Hvor kommer de alle fra? Hvordan kan et menneske gjøre et annet menneske noe så ondt?
Jenter og kvinner som jeg har truffet, som aldri fikk den barndommen de hadde fortjent eller som alle har krav på. Der seksuelt misbruk skapte redsel og utrygghet for et lite barnesinn. Et sinn som var født med grunnleggende tillit til andre. Der misbruk for enkelte ble til diagnoser i sitt voksne liv. Diagnoser som traff meg med full styrke i sin panikk. Jeg våger ikke tenke på hvor engstelige de har vært. Redsel for den voksne, for seg selv og for andre; må ikke bli oppdaget. Jeg våger ikke tenke på redselen de har følt. Vil ikke tenke på det, her jeg står og ser trist ut. For et paradoks; Jeg våger ikke kjenne på smerten som alt for mange barn gjør daglig. Og voksne.
Når panikken kommer hos dem, kommer den rett mot meg. Som en skarp kniv veives den rundt dem. Forsvarer seg. Prisen har jeg betalt. Der jeg står og har blitt truffet utallige ganger. Der jeg stod nær dem alle. Forsøkt å holde rundt dem. Vise kjærlighet. Ikke sånn, men ekte kjærlighet til et annet medmenneske. Betingelsesløst. De viste til gjengjeld hat, smerte, sinne og det motsatte av kjærlighet; ondskap. For at jeg SÅ. Jeg stod der likevel. Inntil det ble for dype sår. Selv for meg. Der mine armer ble partert når jeg holdt rundt dem. Kuttet rett av. Der de fløy av sted uten evne til å holde seg fast. Der de ropte ut hatefulle ord mens de strakk opp armene mot meg. For å bli sett. For å bli holdt fast og rundt. I visshet om at de nok en gang falt i mørket. I sitt gamle mønster. Falt.
Om en Gud virkelig finnes, hvorfor er den ikke der og tar dem alle i hendene? Fører dem bort fra mørket og inn til lyset. Om jeg hadde en verden å gi. Om jeg hadde, hadde så mye mer av alt! Da ville jeg gitt det hele til alle disse barna og kvinnene som har mer indre styrke enn oss andre. Om jeg hadde makt. Om jeg var en tyv. Da ville jeg stjålet det hele fra alle de som vet om lille deg. De som ikke noe gjør. De som ser en annen vei.
Her jeg sitter og skriver har jeg intet annet enn min tristhet og mine ord dedikert om deg. Beklager, jeg er bare så fryktelig dårlig til å se lille deg.
Konklusjon på spørsmålet er ja. Vernepleierens kompetanse er både viktig og relevant for barnevernet.
Det skriver Are Karlsen i dette innlegget om vernepleie og barnevern. Are er utdannet vernepleier med hovedfag i helsevitenskap. Nå arbeider han som leder for Senter for Forebygging i Tønsberg, men har erfaring fra barnevernet gjennom arbeid i Bufetat og Bufdir. Han er en av forfatterne bak bøkene ”Foreldrelappen” og ”Innføring i Atferdsanalyse”, og har nettstedet pedagogikk.no. Jeg er svært glad for at han har tatt seg tid til å skrive dette innlegget om et viktig tema. Jeg håper det også kan føre til ytterligere diskusjon om vernepleiefaglig arbeid og vernepleiere i barnevernet.
Vernepleie og barnevern
Jeg har blitt utfordret til å skrive noe om følgende problemstilling: Er vernepleierens kompetanse viktig og relevant for barnevernet?
Konklusjon på spørsmålet er ja. Vernepleierens kompetanse er både viktig og relevant for barnevernet. Kortversjonen av begrunnelsen er at arbeid i barnevernet i stor grad handler om å skape endring, og at vernepleiere har kompetanse som er viktig i endringsarbeid.
Barnevernet arbeider med mange ulike oppgaver, utfordringer og målgrupper. Behovet for å skape endring går imidlertid igjen. Når målet er å skape endring er atferdsteoretisk kompetanse noe av det viktigste en kan ha. Mange vernepleiere har denne kompetansen.
Atferdsteoretisk kompetanse er imidlertid ikke den eneste kompetansen vernepleiere har som er relevant for barnevernet. De fleste vernepleierne har lært å arbeide systematisk, kartlegge utfordringer, utarbeide konkrete målsettinger og gjennomføre endringsarbeid. De kan også jobbe med ulike målgrupper og har kunnskap om sammensatte vansker.
Vernepleierens kompetanse i arbeidet med å forbygge og/eller behandle atferdsvansker er i stor grad anerkjent. Når Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet (Bufdir) beskriver forebyggende og behandlende tiltak for atferdproblemer, beskriver de en rekke tiltak med et atferdsteoretisk fundament. Eksempler på dette er Aggression Replacement Training (ART), De Utrolige Årene, Parent Management Training − Oregon (PMTO), Multisystemisk terapi (MST) og MultifunC institusjonsbehandling.
Like anerkjent er ikke vernepleierens kompetanse når det er snakk om undersøkende arbeid, eller arbeid med barn med andre utfordringer enn atferdproblemer. Jeg vil videre trekke frem tre eksempler på kompetanse som er relevante for de fleste oppgaver innen barnevernsarbeid.
Det første området gjelder analyse av atferd. Enten en arbeider med forebyggende tiltak, undersøkelser eller endringstiltak, er det av stor viktighet å kunne analysere hva som forårsaker eller opprettholder ulike former for atferd. Skal en vurdere foreldres omsorgsevne må en kunnskap om utløsende og opprettholdene årsaker til hendelser i familien. Skal en bidra til et godt samhandlingsmønster i en familie, er det viktig med kunnskap om hva som opprettholder de eksisterende samhandlingsmønstrene.
Det andre område handler om tilrettelegging og endring av miljøer. Skal barn og familier utvikle seg på en positiv måte må en etablere miljøer som bidrar til en slik utvikling. Dette kan dreie seg om mange ulike typer miljø, som familien, skoleklasser, vennegjenger eller et institusjonsmiljø.
Det siste området handler om å fremme ønsket atferd og redusere uønsket atferd hos enkeltindivider. En av barnevernets viktigste oppgaver er å fremme gode foreldreferdigheter. I mange tilfeller må en redusere uhensiktsmessig foreldreatferd og erstatte denne med mer konstruktiv atferd. Siktemålet vil ofte være å sette foreldrene i stand til å gi barn god omsorg, preget av positiv samhandling. I andre tilfeller må barnet flyttes fra foreldrene og en må jobbe direkte med barnet.
Ferdigheter og kompetanse innen disse områdende er av betydning for alle som arbeider i barnevernet.
Jobber en med undersøkelser er det av betydning at en kan analysere ulike atferder sin funksjon. Hvorfor gjør barn og voksne det de gjør? Analysene er vesentlige for å belyse viktige problemstillinger: Hva utløser og opprettholder konfliktsituasjoner? Hvorfor er ikke barnet på skolen? Hvis barnets atferd er utfordrende, skyldes det da foreldrenes væremåte eller andre faktorer? Hva skyldes det at barnet er innesluttet og lite samarbeidsvillig?
Når en etter undersøkelser skal igangsette tiltak er det viktig med kunnskap både om hvordan en endrer miljøer og atferd hos enkeltindivider. Dette gjelder uavhengig av hvilke utfordringer barnet og familien har. Hvis foreldrene har dårlig omsorgsevne må en vurdere hva en kan gjøre i foreldrenes miljø, og hvordan en skal styrke foreldrenes omsorgsevne. Hvis en jobber med et barn som har vært utsatt for omsorgssvikt er det viktig å kunne kartlegge hvilke utfordringer barnet har, lage konkrete mål og jobbe for å styrke barnet. Er barnet stille og innesluttet må en ha kunnskap om hvordan en etablerer et trygt og utviklende miljø rundt barnet.
Selv om atferdsteoretisk kompetanse er fremhevet som viktig, er det selvfølgelig ikke nok for å arbeide i barnevernet. Barnevernsarbeidere må – uavhengig av utdanning – også ha annen type kompetanse og andre ferdigheter. De må blant annet ha kunnskap om normalutvikling og normal foreldreatferd, være gode til å samhandle med både voksne og barn, kunne reflektere over etiske problemstillinger, kjenne loveverket, og så videre.
Personlig mener jeg at også barnevernspedagogutdanningene i større grad bør skolere studentene i atferdsteori. Det er et paradoks at en rekke av de tilnærmingene statlige myndigheter anbefaler for barnevernet har et atferdsteoretisk fundament, mens utdanningene i liten grad vektlegger denne kompetansen.
Konklusjonen er uansett at vernepleieres kompetanse er relevant for barnevernet, og at den er et viktig supplement til barnevernpedagogenes kompetanse.
Hun har langt lyst hår. Blå øyne. Ring i nesen. Litt yngre enn meg selv. Jeg traff henne i romjulen. Og. Jeg klarer ikke glemme henne. Møtet med henne gjorde meg til et litt dårligere menneske. Jeg skuffet meg selv i romjulen. Derfor denne oppfordringen. I inngangen til et nytt år. Vær bedre enn meg. Bedre enn det jeg var i møte med henne.
Plutselig stod hun der. I heisen. Litt fnisete siden hun nettopp hadde dultet borti et eldre ektepar. Hun smilte søtt til meg. Hun var umulig å ikke legge merke til. Umulig å ikke legge merke til der hun litt ustødig stod med et sløret ufokusert blikk. Sammen med mannen sin som tydeligvis passet på henne. Jeg rakk å synes litt synd på henne. Jeg rakk å tenke at det var litt trist at hun måtte bruke denne romjulsturen på båten til å ruse seg. Før heisen nådde frem, og vi gikk av.
Hva skal egentlig til for at man griper inn i andre menneskers liv? Hva skal til for at man handler uten at folk ber om det selv? Ikke at man møter en ruset dame i en heis på en båt… Les mer «Barnevernfaglig førstehjelpskompetanse»→
På søndag går søknadsfristen ut for en av Norges viktigste jobber. Vi burde kanskje hatt som mål å avskaffe stillingen, men det er ingen tvil om at den trengs. Det lyses ut etter nytt barneombud.
Barneombudet i Norge har en 30 år gammel historie, og skal styrke barns stilling på alle samfunnsområder. På et vis burde det vært unødvendig. Det burde være en selvfølge at barns beste var et premiss for all beslutningstaking. Slik er det ikke. Dessverre er det slik at vi trenger en slik vaktbikkje som barneombudet skal være. For barna blir, utrolig nok, ofte glemt eller ikke tatt nok hensyn til.
Nå er det riktignok ikke alltid det er like klart hva som er barns beste. Det kan både være et faglig og politisk spørsmål. Spørsmål om 16 år som stemmerettsalder, dataspill eller forhold knyttet til sex og p-piller er det nødvendigvis ikke klare svar på. Det er viktig at barneombudet engasjerer seg i allmenne spørsmål. Som gjelder alle barn. Men. Det er enda viktigere at ombudet er tydelig i forhold til de som er ekstra utsatt. På noen områder skal man ikke kompromisse. På noen områder er det svært tydelig at dagens regjering, eller andre regjeringer for dens saks skyld, ikke har lykkes. Noen områder er avhengig av en vaktbikkje som ikke gir regjeringen fred. Jeg skal nevne tre slike områder.
1)
De siste ukene har landets asylpolitikk vært i fokus. Spørsmål knyttet til retur, særlig av såkalte papirløse flyktninger, er nødvendigvis ikke noe enkelt spørsmål. Spørsmål om barn burde dog vært svært enkelt. Jeg er svært kritisk til at en statssekretær sier at dette er en avveining mellom hensynet til barnas beste og hensynet til at regelverket ikke skal bli misbrukt. Barnas beste burde selvsagt vært et grunnleggende premiss også her. Andre virkemidler må brukes for å hindre misbruk enn å kompromisse med barns situasjon. Det er bra at barneministeren mener at flere må få bli, men det holder selvsagt ikke å ”håpe at AP snur”. Her må det sterkere lut til enn håp (noe som jeg selvsagt regner med at også Lysbakken vet). Når det gjelder barn med sterk tilknytning til Norge burde det ikke være snakk om tvil om hva som er barns beste. Her spiller barneombudet en viktig rolle med å være tydelig i forhold til at barns beste må veie tyngre enn invandringspolitiske hensyn i asylsaker. Når det gjelder saker der barnets beste er klart og tydelig skal ikke det være nødvendig med håp fra barneministeren. Barneministeren skal bestemme! (så får justisdepartementet finne løsninger som også sikrer innvandrings politiske hensyn).
2)
De bodde i en liten trang sentrumsleilighet. Hun og sønnen. Mitt første møte med barnefattigdommen. Jeg som veileder for familier med barn med funksjonsnedsettelser. Hun, uten råd til å gjennomføre de små justeringene som skulle til for å få et litt bedre liv. Sønnen, uten råd til å gjennomføre aktiviteter som kunne bidra til et litt bedre liv. Det er en skam at det finnes mange tusen barn i fattigdom i Norge. Nok et område der alle politikerne mener det må gjøres noe. Nok et område der man ikke får det til. Et område som klart og tydelig viser behovet for et sterkt barneombud. Et barneombud som henger på politikerne som en klegg. Som er klar og tydelig på at vi ikke skal ha barn i fattigdom i Norge. Punktum.
3)
I går skulle jeg egentlig vært på konferanse på litteraturhuset (men hadde selv sykt barn). Hanne Østbys Fond til fremme av funksjonshemmede barns rettsikkerhet i Norge arrangerte konferansen ”Fra ideen om menneskets ukrenkelige verdighet til mennesket på anbud”. Situasjonen for barn med funksjonsnedsettelse har alltid har engasjert meg. Vi har langt igjen før vi når målsettingene i politikken overfor denne gruppen. Familiene får ikke nok støtte. Mange foreldre må være koordinatorer, fagpersoner og barrikadeløpere, og så kan de være foreldre om de orker. Utslitte foreldre er ikke barns beste. Utover familien er det skolen som er den viktigste oppvekstarenaen. Selv om integrering er rådende faglig og politisk premiss er tendensen motsatt. Segregerte tilbud, barn som ikke får gå på sin nærskole, med sine naboer, men som må sitte i en taxi til og fra skolen. Og, når familiene ikke kan eller ikke vil følge opp lengre, så krangler barnevern og pleie- og omsorgstjenestene om hvem som har ansvaret, hvem som skal ta regningen. Ja, jeg setter det kanskje på spissen. Men, det er få som er i tvil om at noe må gjøres. Og, selv om det er en del uenighet om hva som faktisk er barnets beste i noen tilfeller, er det stor enighet om at ting kan bli mye bedre enn det er i dag. På dette området trengs det et barneombud som sier i fra. Et kort søk på nettsidene til barneombudet viser det motsatte. Ingen treff på ordet utviklingshemning. Ingen! I følge Handikappedes Barns Foreldreforening var også dagens barneombud Reidar Hjermann tydelig på dette på konferansen i går: ”– Vi må bli mye flinkere til å jobbe med og finne frem til saker som dreier seg om barn med funksjonsnedsettelser. Jeg skal ihvertfall gi det rådet til min etterfølger.” Det er både riktige og viktige signaler!
12. februar går søknadsfristen ut på jobben som barneombud. Mitt poeng er at vi fortsatt trenger en sterk vaktbikkje på vegne av landets barn. Vi har velmenende politikere som får til mye, men som enda ikke klarer å prioritere barn slik de bør prioriteres. Vi må ha et barneombud som er særskilt opptatt av særlig utsatte barn. Som barn av asylsøkere, barn som lever i fattigdom og barn med funksjonsnedsettelser. Grupper i barnebefolkningen som politikerne ikke har evnet å satse nok på. Barn som trenger særskilt oppmerksomhet for å leve gode liv. Jeg håper at dette er perspektiver som det nye barneombudet vil ha.
Så, det er ikke hvem som helst som bør bli nytt barneombud. Om du som leser dette er enig med meg i hvilke prioriteringer et nytt barneombud bør ha; søk på stillingen her!
«Jeg går nedover gaten. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Små barneøyne som ser min vei mens jeg haster videre i min egen verden. Der de roper om hjelp. Jeg ser dem ikke. Jeg er dårlig på det. I deres voksne liv har jeg derimot sett dem. Møtt øynene. Jeg er god på det. Pokker, som jeg skulle ønske jeg kunne se så mye mer enn jeg gjør. »Konklusjon på spørsmålet er ja. Vernepleierens kompetanse er både viktig og relevant for barnevernet.
Hun har langt lyst hår. Blå øyne. Ring i nesen. Litt yngre enn meg selv. Jeg traff henne i romjulen. Og. Jeg klarer ikke glemme henne. Møtet med henne gjorde meg til et litt dårligere menneske. Jeg skuffet meg selv i romjulen. Derfor denne oppfordringen. I inngangen til et nytt år. Vær bedre enn meg. Bedre enn det jeg var i møte med henne.
På søndag går søknadsfristen ut for en av Norges viktigste jobber. Vi burde kanskje hatt som mål å avskaffe stillingen, men det er ingen tvil om at den trengs. Det lyses ut etter nytt barneombud.
Vernepleieren 