Cato Brunvand Ellingsen

«… Kanskje går det så det suser. Vi kan ikke vite utfallet av et tiltak før vi har gjennomført det, men vi vet at hvis vi ikke gjør noe, så vil ting dundre og gå som det alltid har gjort. Jeg har ikke sluttet å være vernepleier. Jeg har bare bevegd meg litt utafor boksen. Målet er fortsatt å hjelpe folk til enklere liv.»

Neste gjesteblogger på vernepleieren.com er Bergljot Rosvoll. Hun er noe så sjeldent som vernepleier og gründer. Det synes jeg er fine greier. Vernepleie kan og bør brukes på mange ulike områder. Her viser Bergljot at vernepleie ikke bare er fornuftig knyttet til folkehelse. Hun skriver også om vernepleiefaglig innfallsvinkel til det å starte for seg selv. La deg inspirere!

Gjør det, gjør det, gjennomfør det!
Om å starte egen bedrift som vernepleier

Av Bergljot Rosvoll

Da jeg startet min karriere innenfor vernepleieryrket hadde jeg virkelig ikke peiling på hva jeg gikk inn i. For det første så forstod jeg ikke at man kunne få betalt for å gjøre det jeg gjorde i boligen/avlastningen. For det andre skjønte jeg ikke hva det var med brukerne – spesielt to unge gutter som satt i rullestol – jeg hadde ikke hørt om cerebral parese, og innbilte meg at de hadde vært i en trafikkulykke. Og for det tredje så trodde jeg ”vernepleier” var et brevkurs. Bokstavelig talt. Sjefen på avlastningen sa til meg etter at jeg hadde jobbet der noen måneder; ”du burde bli vernepleier,” sa hun (som selv var vernepleier). ”Å, er det noe brevkurs-greier?” spurte jeg, som hadde dillet rundt med litteraturfag på Blindern og trodde at det var universets sentrum.

Det var starten, så gikk det slag i slag, tre år, og vips så var jeg vernepleier. Det ene tok det andre, jeg hadde ingen klare strategier på hvor jeg skulle jobbe da jeg var ferdig. Men begynte å jobbe et sted som heter Ullevålsveien 34 i Oslo, som da var i oppstarten. Jeg har hatt både korte og lange arbeidsforhold, og jobbet mest med mennesker med utviklingshemning, ungdom med atferdsvansker, litt innenfor psykiatri, noe rus, og tja, det var vel det hele. Ja, også har jeg jobbet som veileder i administrasjon i bydel Ullern.

I femten år har jeg jobbet i kommunen eller staten. Jeg har hatt faste jobber, med faste lønninger, faste arbeidstider og faste sjefer.

Helseatferd
Da rektor på Hava-skolen (Karl Kristian Indreeide) og jeg kjørte ned fra NAFO for et par år siden, snakket vi om hva man eventuelt kunne tenke seg å gjøre av andre ting enn det vi drev med akkurat da. Karl Kristian tygde på sin fjerde hvetebolle fra Statoil da jeg fikk idéen om at jeg kunne tenke meg å jobbe med folkehelse. Det jeg ønsket meg, og som jeg fortsatt ønsker meg, er å bidra til at de helseproblemene vi ser i samfunnet i dag, reduseres. Det er målet. Middelet er atferdsvitenskap. Altså ønsket jeg å bruke de samme prinsippene som jeg har lært på skolen, og under arbeidet som vernepleier, å hjelpe folk til å ta vare på egen helse. Aller helst ønsker jeg å hjelpe folk før de blir syke, altså hvordan holde seg frisk resten av livet. Denne idéen er nå materialisert til mitt eget firma som jeg har kalt ”Helseatferd”. Jeg valgte det navnet fordi 1) jeg er svært interessert i helse (kosthold, trening og natur) og 2) fordi jeg kan litt om atferd. Så da ble det Helse + atferd. Bedriften ble registrert i Brønnøysundregisteret i desember 2013, og nå i skrivende stund mai 2014 har den enda ikke gått konkurs.

Gründer og metoderekka
Jeg har altså blitt en slags gründer. Det har vært, og er, en krevende affære, som krever hjelp fra atferdsanalysen. Først og fremst så må man vite hvordan man skal endre atferd. Jeg hadde som sagt jobbet for den trygge staten i alle fall i femten år. Jeg visste ingenting om moms og skatt og er den som stilletiende alltid samtykker til selvangivelsen og aldri sjekker et eneste tall (utenom restskatten). Jeg har alltid syns at det har vært greit å få oppgaver/utfordringer av noen andre, og forsøke å løse dem på best mulig måte. Nå er alt snudd på hodet. Jeg må finne på egne oppgaver, og be andre om å gi meg penger for det. Jeg skal altså lage en tjeneste folk og bedrifter ikke engang visste at de hadde behov for før de traff på meg, aka Helseatferd.

Så, hva gjør man da som god vernepleier? Jo, man starter med en kartlegging. Hva kan jeg? Hva kan jeg ikke? Hva bør jeg få hjelp til? (regnskap, helt klart) Og hva kan jeg klare å lære meg? Deretter må man sette noen mål utifra denne kartleggingen. Hva er målet for virksomheten? Hva er verdiene? Hva slags kortsiktige mål har virksomheten, hva er de langsiktige? Dette føres inn i en forretningsplan. Akkurat som med målrettet miljøarbeid, så trenger man ikke finne opp kruttet selv. Man bruker internett, søker opp maler, oppskrifter, tidligere studier, liknende problemstillinger, også er det bare å plukke det man trenger.

Altinn har forresten gode oppskrifter på det meste, i denne rekkefølgen:

1. Slik starter du egen bedrift
2. Slik driver du egen bedrift
3. Slik går du konkurs

Ikke noe mer betryggende enn Altinn. Men det er et faktum at så mange som 2/3 av nyoppstartede bedrifter legges ned etter 3 år. Dette kan selvsagt også skje med Helseatferd. (eller, min indre stemme sier: ”det vil skje med Helseatferd”). Det er godt at jeg har lært meg risikovurderinger: Hva kan gå galt? Og hva kan vi gjøre for å hindre dette?

Videre i metoderekka så har vi tiltak/metode for å nå målet. Tiltakene er mange, men felles for alt når man starter egen bedrift er at man må ”take action” – som jeg har lært at det heter på Gründerskolen. Dette er jo ikke akkurat noe stor overraskelse for en atferdsanalytiker. Man må gjøre, handle, utføre, ringe, skrive, maile, mase, lære seg nye ferdigheter, oppdatere seg faglig, mingle, planlegge, selge, lage nettside, blogge – og sist, men ikke minst, man må levere en sabla god tjeneste eller produkt. Det Helseatferd tilbyr av tjenester er foredrag, kurs og personlig veiledning i hvordan man kan endre egen atferd, for å få bedre helse. Det nytter ikke å sitte hjemme å dagdrømme med andre ord, selv om jeg har gjort mye av det også.

Registrering og evaluering
Alle som jobber med mennesker og setter i gang såkalte tiltak, må vite at det er absolutt nødvendig å registrere og evaluere. Gründerhjelpa i kommunen har rådet meg til å få et styre, det har jeg ikke akkurat sett nødvendigheten av enda, men det å evaluere ville vært en viktig oppgave for et styre. Alle mine tiltak har et felles mål – å få kunder. Sånn er det med alle som driver privat, man må seg kunder, for å få penger. Sånn er det jo ikke i kommunen. Der får man brukere man helst ikke vil ha, og de koster penger. Det kan ikke sammenliknes. Jeg hadde håpet at jeg skulle levere vanvittig bra, og at jungeltelegrafen skulle fungere som salgsmetode. Det har ikke skjedd. Jeg deler kontorer med tre andre gründere, og alle har tenkt det samme, men det har ikke skjedd noen av oss. Så man må ut og selge. I forhold til registrering så er vi heldig stilt med internet. Facebook teller antall likes, klikk, delinger og kommentarer, og det gjør også google analytics i forhold til hvor mange ”klikk” jeg har fått på hjemmesiden min. Dessuten spør jeg de kundene jeg har fått hvordan de har funnet meg. Slik får jeg registrert og evaluert hva som har effekt i forhold til de ulike tiltakene.

Om forsterkning
Jeg har aldri planlagt et eneste foredrag så godt som de jeg har hatt under navnet Helseatferd. Jeg har forberedt hver minste detalj, øvd foran speilet, øvd i dusjen, øvd når jeg går tur, fått tilbakemeldinger, rettet opp, endret, forbedret. Mitt første foredrag hadde jeg kjørt gjennom så mange ganger at jeg var drittlei av det før jeg skulle legge det frem. Jeg har også fått en mentor, som har peiling på både atferdsanalyse og det å starte egen bedrift. Det er fort gjort å vikle seg inn i en boble, så at noen kan dirigere deg ut av den er kjekt.

Da jeg fikk min første store innbetaling på konto, så skulle jeg ”belønne meg selv” (som jeg hadde lest var viktig i Gründerboka for kvinner). Jeg bestilte en times idrettsmassasje. Det var helt unødvendig, og vet man litt om forsterkningsprinsipper, så vet man at stimulusen som skal fungere som forsterker må bli levert i rimelig tid etter prestasjonen, og det må være en sammenheng mellom atferd og forsterker for at det skal ha effekt (hvis ikke er det strengt tatt ikke en forsterker). Den virkelige forsterkeren for det oppdraget var selvsagt at det kom en fyr opp til meg etter foredraget og sa ”dette var interessant. Jeg driver med det og det. Hva tror du at du kan bidra med for oss?” Da var jeg så gira at jeg ikke sov på tre døgn. ”When I have success, I don´t get satisfied, I get hungry!” Sier hip hop preacher Erik Thomas. Naturlige forsterkere for å gjøre et eller annet er vel stort sett det beste. Å drive for seg sjøl krever som sagt mye innsats, det skader ikke med et drypp av suksess innimellom.

Acceptance-and commitment therapy (ACT) for alt det er verdt
Aldri før har jeg hatt så stort behov for ACT som jeg har hatt i denne perioden. Tankene ”hvorfor gidde, det kommer aldri til å gå uansett”, ”hvorfor skal noen gidde å betale deg for dette?” ”Det er helt håpløst, dumt, driti-ut, idiotiskt, amatør…” Og-så-videre. Tankene har vært høylytte og til tider svært tyngende, spesielt når jeg har gjort ting jeg aldri har gjort før, sånn som å fungere som ”mental trener” for et håndballag. Hver dag må jeg øve på å si til hjernen: ”takk for innspillet, det var interessant.” Også fortsette å gjøre de tingene som må til for å få dette til å gå. Hvis jeg hadde hørt på tankene, så hadde jeg aldri begynt i utgangspunktet. Folk sier ”man må ha trua, man må ha trua, ellers går det ikke.” Neida. Jeg har ikke trua, men gjør det likevel. Som i god ACT-ånd så aksepterer jeg ubehaget, og fortsetter å jobbe mot det som er viktig for meg (å drive egen bedrift). Forøvrig bruker jeg ACT som bakteppe for noen foredrag jeg har hatt for idrettsorganisasjoner om ”mental tøffhet.” I korte trekk så handler det om å akseptere smerte, som å være sliten, ha vondt når det røyner på osv, og likevel gjennomføre kampen eller treningen som planlagt. Det gjør vondt å bli sterkere, raskere og bedre. Foredrag om ”mental tøffhet” har blitt en del av tjenestene til Helseatferd.

Framtida
Jeg er fortsatt i oppstartsfasen av noe nytt. Jeg har fortsatt innbytterpuls, og vet ikke hva det kommer til å bli av Helseatferd. Kanskje er det over innen utgangen av året. Kanskje går det så det suser. Vi kan ikke vite utfallet av et tiltak før vi har gjennomført det, men vi vet at hvis vi ikke gjør noe, så vil ting dundre og gå som det alltid har gjort. Jeg har ikke sluttet å være vernepleier. Jeg har bare bevegd meg litt utafor boksen. Målet er fortsatt å hjelpe folk til enklere liv.

Les mer av og om Bergljot og hennes arbeid på http://www.helseatferd.no. Anbefaler blant annet hennes gode blogginnlegg.