Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

Gjesteskribenter

”… that`s how the light gets in”

«Men, ikke vær blyge folkens. Si til din kollega eller medbruker: Kan jeg få se på suksessen din, så skal du få se på min! Slå i bordet med resultater i møte med de på hyllene over. Tving frem en erkjennelse av at vi kommer ingen vei om ikke de gode fagfolkenes mål og verdier sildrer oppover og blir samfunnets felles mål og verdier.»

Det er mange grunner til å være glad i sosiale medier. En av dem er at man treffer på folk som Bjarne Kjeldsen. For min neste gjesteblogger kjenner jeg egentlig som @Bjarnekj fra twitter. Jeg traff han for første gang live på lanseringen av boken «Raushetens grenseland». Han er nemlig en av dem som i denne boken forteller sin historie. Han er far til tre sønner, en av dem med Smith Magenis Syndrom. Han sier at der de er i livet gjør det at hele familien på mange måter blir funksjonshemmet, og at det ikke nødvendigvis trenger å være slik. Jeg er glad for at han sier mer. Her i dette blogginnlegget skriver han om lys…

”There is a crack in everything, that`s how the light gets in”

Av Bjarne Kjeldsen

Selvfølgelig har vi hatt et mareritt med det såkalte hjelpeapparatet. Vi har en sønn med Smith-Magenis syndrom! En sjelden tilstand med flere mulige og til dels uvanlige utfall. Det er få kilder til kunnskap om utfordringene og de individuelle variasjonene innenfor diagnosen er på en del punkter svært store. Hvordan ulike problemer har slått ut har variert gjennom ulike faser. Noe som var en god løsning for seks måneder siden fungerer ikke i dag. Vi er vel prototypen på en familie som sender systemet i rødt og trigger det meste av strukturelle og personspesifikke svakheter. Det hjelper sikkert ikke at vi går kontinuerlig litt i tåka, – slitne, oppgitte og bekymrede for fremtiden. Det finnes helt sikkert bedre samarbeidspartnere enn oss.

Bilde: Bjarne KjeldsenLike vel, eller kanskje nettopp derfor, vil jeg skrive litt om de gode erfaringene. Historiene om tjenester som dyktiggjør og bygger opp, om møtene som gjorde en forskjell. Ikke fordi vi skal tenke oss friske og glade, late som om alt er bra. Nei, jeg vil sette lys på de gode erfaringene for å studere nærmere hva slags stoff de er laget av og hvilke mekanismer som spiller inn. Håpet er at dette kan inspirere samarbeidsfellesskapet rundt andre brukere til å gjøre det samme. Det er når ting fungerer at man oppnår habilitet- at helse for bruker og familie ivaretas. Det er når ting fungerer at folk kan holde sitt liv i gang, oppleve verdighet og mestring. Mer om dette senere. Først litt om hvorfor dette ble så viktig for meg, akkurat nå.

For en tid tilbake var det lansering av Kristin Molvik Botnmarks bok, Rausehetens grenseland – «Alle skal med»? Dette er en tekst med stoff i seg til å gjøre en forskjell i arbeidet for et rausere og mer inkluderende samfunn. Klart og sterkt ser vi hvordan menneskeverd og helse trues når subjekter blir kasus. Jeg opplever at boken etterlater seg et ultimatum: Enten må fundamentale omveltninger til, eller så må «Det store oss» våge å si det høyt, at raushetens grenseland er en pris vi er villige til å betale for velstandspoppen. Jeg går for de store omveltninger! Jeg har jo ikke noe valg. Men det er tungt å tro at det kan nytte. Det er vanskelig å vite hvor vi skal begynne. Så mye mangler, på så mange nivåer. Strukturer, kompetanse, ferdigheter, holdninger, ledelse, styring, verdier, mål. Ingen er tjent med at det er slik, av noen som helst slags grunn. I sangen «anthem» synger Leonard Cohen: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in». Cohen farer ikke med lettvint positivitet. Han setter ord på en dyrkjøpt erkjennelse. Oppgaven blir å mobilisere for å finne slike sprekker, utvide dem.

Enkelthistorienes validitet
Jeg tror de gode historiene kan være slike sprekker, som det krever noe av oss å se og nyttegjøre oss av. Mitt inntrykk er at enkeltsuksesser lett blir stemplet som irrelevante, om det nå er i den overordnede ideologiske debatten, av fagpersoner i en annen virksomhet eller i en mer akademisk setting. I Kristins bok kan vi lese hvordan datterens livskvalitet bedres når hun begynner i spesialavdeling på skolen. Hun blir sett, får trygge rammer og mennesker som virkelig betyr noe for henne utenfor hjemmet. Jeg kjenner meg igjen. Min sønn går på spesialskole. Jeg synes jeg ser for meg ulike lesere av Kristins bok. Rektoren på den nedslitte nærskolen ser ikke hvordan hun skulle ha ressurser til å gi et tilbud som i det hele tatt ligner. En forsker mener dette er en avsporing i arbeidet for en tilrettelagt undervisning i en vanlig klasse og at «vanlige» barn vil gå glipp av verdifulle erfaringer dersom dette ble normen. Enkelthistorier kan ikke gi valid kunnskap! Interesseorganisasjonens politiske representant henger seg på og viser til prinsipprogrammet. Politikeren vet ikke hva han skal mene. Noen foreldre vil fordømme Kristin og meg for våre valg, andre kan tenke at det er dypt urettferdig at hvor du bor skal ha så mye å si for muligheten til et anstendig tilbud. For alle disse er det tiltaksform, ideologi og øyensynlig ressursbruk som tar fokus. Spørsmål om hva som er de viktigste kvalitetsfaktorene og det langsiktige resultatet for det enkelte barn og dets familie synes å komme i andre rekke. Heller ikke de faglige forutsetningene eller prosesskvaliteten synes å vekke særlig interesse. Hvorfor er man ikke mer nysgjerrig på dette? Verken den ene eller den andre skoleformen sikrer kvalitet og menneskeverd. Slik jeg ser det er kvaliteten på min sønns skoletilbud først og fremst et resultat av helt andre faktorer: Skolens evne til å samarbeide med oss og andre fagfolk rundt gutten, faglige
målsetninger, evne til å utvikle og anvende kompetanse, evne til å omstille seg kjapt når noe ikke fungerer, faglig nysgjerrighet. Jeg kunne ramset opp flere ting som først og fremst handler om holdninger, faglig soliditet og ledelse.

Vår sønn fikk sin diagnose rett etter at han hadde fylt to år. To tøffe år med mange runder i spesialhelsetjenesten. Ofte med svært negative opplevelser i møte med system og enkeltfagfolk. Men det var altså ikke det jeg skulle dvele ved nå. Poenget her blir at på dette tidspunktet hadde vi allerede i flere måneder hatt oppfølging av spesialpedagog og fysioterapeut hjemme. En dyktig helsesøster hadde sett gutten, sett oss og tatt signaler på alvor. Et tverrfaglig samarbeid kom i gang. Man tok utgangspunkt i observerbare utfordringer og tok i bruk sin palett av virkemidler. Og ikke minst: Vi ble tatt på råd. Våre vurderinger ble etterspurt. Vi ble sett på som samarbeidspartnere og ressurser. Det var aldri noen i førstelinjen i kommunen som dro i brekket og sa, la oss se det an. Opplevelsen av at guttens habilitet og menneskeverd var drivkrefter i arbeidet til fagpersonene var til tider en viktig trøst når diagnosesjokket var en fersk flenge i livet.

Æres den som æres bør
En gang sendte jeg en e-post til ordføreren og takket for hjelpen kommunen ga oss. Man skal takke når man opplever å ha blitt skjenket noe unikt. Vi har fortsatt svært mye å være takknemlig for og en ordfører som er nær og engasjert. Men dessverre er det en lang vei fra suksess eller fiasko i førstelinjen til kommunestyresalen. Forpliktelsen på menneskeverdet, holdninger til brukerdialog og faglige ambisjoner blir alt for ofte personavhengig. Kommunalsjefer måler ikke sine virksomhetsledere på slikt. Der en virksomhet fremstår med åpent blikk møter en annen deg med en pannelugg av paragrafer. Hva betyr det når første respons på en kanskje utfordrende henvendelse er et brev med varsel om utvidet saksbehandlingstid, eller en umiddelbar oversettelse av utfordringen til paragrafer og ressurser? Betyr det at vi stiller urimelige krav, eller kan det handle om andre ting? Manglende faglige forutsetninger for å sette seg inn i et problemfelt? Hvilke kriterier enhetsleder blir målt på av ledere og politikere? Strukturer som pulveriserer ansvar for resultatet bruker sitter igjen med? Det blir spekulasjoner og en kontrast til den klare formeningen jeg får av hva som er suksesskriterier når det virkelig svinger av samarbeid mellom oss og gode fagfolk i godt ledede virksomheter. Hvordan kan de lære av hverandre? Hvordan kan vi bidra til erfarings- og verdioverføring? Jeg vet ikke.

Men, ikke vær blyge folkens. Si til din kollega eller medbruker: Kan jeg få se på suksessen din, så skal du få se på min! Slå i bordet med resultater i møte med de på hyllene over. Tving frem en erkjennelse av at vi kommer ingen vei om ikke de gode fagfolkenes mål og verdier sildrer oppover og blir samfunnets felles mål og verdier. Blir det noe svulstigere nå så kommer noe til å sprekke, men jeg tror det er så enkelt – og så tilsynelatende beint frem klin umulig. Men, altså og likevel: There is a crack in everything. Thats how the light gets in.

Independence – interdependence

Illustrasjonsfoto: Kvinne med to barn i Danmark«Påminnelsen jeg fikk denne sommeruken i Danmark var at uten fellesskap som tar vare på meg, finnes ikke det jeg’et som er så sterkt at jeg kan ta mine egne, frie livsvalg og opprettholde eierskapet til meg selv. Jeg’et mitt finnes ikke uten et vi.»

Guri reiser ikke bare til Romania. I sommer reiste hun til Danmark. Med seg har hun noen verdier som jeg tror vi vernepleiere kan kjenne oss igjen i (eller ta med oss). Je, flere enn oss vernepleiere selvsagt… Om å klare seg selv, leve egne liv. Men at det er helt greit, ja ikke bare greit, men avgjørende å ha et felleskap rundt seg for å kunne gjøre det.

Nytt gjesteblogg fra Guri Riksaasen:

Independence – interdependence

Barna ville så gjerne dra på feministisk kvinneleir på Femø i Danmark denne sommeren. Vi har vært der før. Høy himmel over flatt landskap, telt og strand, sang og latter. Jeg hadde nettopp avsluttet en jobb, og var delvis i ferd med å starte i ny jobb, delvis på jakt etter mer jobb. Du vet, jeg sto midt i et av livets veikryss og måtte gjøre meg opp en mening om hvilken vei jeg nå skulle ta. En uke i kvinnefellesskap med rom for samtaler og erfaringsdeling passet bra. Jeg gledet meg til inspirasjon og påfyll.

Femø er en liten øy helt sør-øst i Danmark. Selv om vi har vært der før, kjente jeg ingen som skulle hit akkurat denne uken i august. Fergen var forsinket og akkurat i det vi endelig, etter to timers venting, skulle kjøre om bord, nektet bilen å starte. Den var død. Jeg lot alle de andre bilene kjøre forbi oss, og når plassen var helt tom, gikk jeg til billettsalget og spurte når neste ferge skulle gå. ”Men skal du med fergen?” spurte damen. Hun fikk stanset båten som var i ferd med å legge fra kai, og hentet fire mannfolk som dyttet oss ombord.

Så langt alt godt, vi var i alle fall på båten. Men vi skulle jo av igjen også. Det var visst bare jeg som bekymret meg for det. De andre sto bredbente med ølen sin og gledet seg til helg. Forsiktig tok jeg kontakt med en av damene som også var på vei til kvinneleiren. Jeg forklarte situasjonen; tre barn og en bil som ikke vil starte på en ferge hvor vi ikke helt behersker språket. Hun tok kontakt med en gruppe menn som med løfter om en kasse øl ikke bare fikk bilen i land, de fikk også liv i den. Hele fergen var involvert. En kom med startkabler, en åpnet panseret og delte batteriet sitt med oss. Noen dyttet.

Jeg følte meg takknemlig og heldig. En litt stressende start på ferien, men vi hadde fortsatt en deilig uke i vente.

Søndag tordnet og lynte det. Det regnet standhaftig inn på madrassene og soveposene våre.

Mandag oppdaget jeg at på en dansk liten øy er det ingen selvfølge å betale med bankkort, ei heller få tatt ut kontanter. Jeg forklarte den lokale (og eneste) kjøpmannen situasjonen, is og brus til tre barn i en sommerferieuke krever kontanter, og han hjalp meg generøst.

Tirsdag mistet et av barna sin iPhone i leiren. For en enslig forsørger med lett angst for å be om hjelp skal det litt til å be seksti kvinner sitte musestille samtidig slik at vi kan ringe telefonen og høre ringesignalet. Men de gjorde de gladelig. For vår skyld. Takk.

Onsdag fikk jeg en telefon fra Ullevål sykehus om at de hadde funnet borreliabakterier i spinalprøven jeg hadde tatt uken før. Jeg måtte straks og med en gang få tak i en spesiell type antibiotika. På en liten øde øy sør-øst i Danmark. Fem minutter senere ringte borettslaget og sa at de mistenkte vannlekkasje fra leiligheten min hjemme i Oslo.

Medisinene fikk jeg av den lokale legen, han har underlig nok noe liggende som holdt akkurat til jeg kom meg hjem. Torsdag våknet jeg med alle plager sterk antibiotika kan forårsake på en menneskekropp. Før jeg kunne forme et ord, før jeg kunne tenke noe som helst, måtte jeg legge tre isbiter i buksa. Men hei, jeg hadde seksti kvinner rundt meg som visste hva jeg snakket om og brakte alt jeg trengte fra sine private apotek.

Men det vanskeligste denne dagen var at jeg ikke var i stand til å utføre min tildelte oppgave. Kvinneleiren er organisert slik at de praktiske oppgavene som matlagning, oppvask, innkjøp og dotømming utføres i fellesskap. Hver dag får du tildelt en oppgave og fellesskapet er avhengig av at hver og en gjør sin del. Jeg klarte det ikke. Fredagen forsvant i en tåke av skam.

Så tenker du kanskje at dette var en mislykket og slitsom ferie. Den tanken var nærliggende for meg også. Men lørdag kjørte jeg hjem med tre barn, en fullpakket bil og en stor indre ro. Jeg dro på kvinneleir for å få inspirasjon og påfyll til de kommende veivalg i livet. Og det fikk jeg. I rikt monn.

Så mye i livet handler om å være sterk, selvstendig og uavhengig. Å klare meg selv, være independent, er en verdi jeg holder høyt. Og det er viktig i den betydningen at jeg skal kunne ta mine egne valg. Når jeg er så avhengig av andre at det påvirker mine valg, da blir livet vanskelig. Da er jeg ikke lenger fri, da mister jeg eierskapet til meg selv.

Det betyr derimot ikke at jeg ikke kan ta imot hjelp når jeg trenger det. Jeg klarer ikke alt alene. Jeg er som individ avhengig av et fellesskap, uansett hvor sterk jeg er. Noen ganger er min viktigste oppgave å ta imot det fellesskapet gir. Og hva er et fellesskap om det ikke kan yte for individene?

Påminnelsen jeg fikk denne sommeruken i Danmark var at uten fellesskap som tar vare på meg, finnes ikke det jeg’et som er så sterkt at jeg kan ta mine egne, frie livsvalg og opprettholde eierskapet til meg selv. Jeg’et mitt finnes ikke uten et vi.

Og hva skylder jeg? Jo, jeg skylder å bidra til fellesskap som ikke bygger på tanken om at alle klarer seg selv, men fellesskap som tar vare på individene slik at vi alle klarer oss. Det handler om independence og det handler og om interdependence.

Les også «Kjærlighet i tiggernes tid» av Guri.

Når loven og virkeligheten møtes

Bilde av ElisabethFor å komme videre med dette arbeidet trengs kontinuerlig fokus. Det krever ressurser og oppmerksomhet. Flere advarte mot at de positive virkningene man så de første årene etter at lovbestemmelsene om bruk av tvang og makt trådte i kraft kunne avta når oppmerksomheten avtok. Men vi kan ikke tillate oss å miste fokus på dette. Ikke fordi det er svært mange personer det handler om, men fordi bruk av tvang er svært inngripende for de som blir utsatt for det og belastende for de som må utføre de. Dessuten kan ikke dette ses løsrevet fra holdninger generelt til utviklingshemmede og hva slags behandling de fortjener.

Dette skriver Elisabeth Mork Fjeldvær i denne bloggposten om lovverket knyttet til bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning. Elisabeth er nyutdannet rettsosiolog og har skrevet masteravhandling om bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Jeg er svært glad for at folk utenfor de helse- og sosialfaglige miljøene interesserer seg for dette feltet, og utfordret henne til å skrive en bloggpost med utgangspunkt i avhandlingen hennes.  Elisabeth har jobbet som miljøarbeider og miljøterapeut i tjenester for utviklingshemmede (og gjør det litt fremdeles). Hun er ansatt som vitenskapelig assistent ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.

 

Når loven og virkeligheten møtes

– Om bruk av tvang, intensjoner og intensjonsoppfyllelse

Av Elisabeth Mork Fjeldvær

I 15 år har vi hatt lovregler som regulerer bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Hva var egentlig intensjonene med dem og i hvilken grad er disse intensjonene oppfylt?

Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9[1]. Virkeområdet for reglene er avgrenset til å gjelde bruk av tvang og makt som ledd i den kommunale tjenesteytingen, og bare for utviklingshemmede. Som tvang regnes alle tiltak brukeren (den utviklingshemmede) motsetter seg, eller som er så inngripende at de uavhengig av motstand må regnes som tvang.

Bestemmelsene ble vedtatt etter kritikk mot den utstrakte og uhjemlede tvangsbruken i institusjonsomsorgen under HVPU, Helsevernet for psykisk utviklingshemmede. Fra 1991 overtok kommunene ansvaret for tjenesteyting, og de store institusjonene ble lagt ned til fordel for mindre og mer boliglignende enheter. På tross av dette fortsatte tvangsbruken, og etter flere runder fram og tilbake med lovutkast utover 1990-tallet trådte loven i kraft i 1999.

Når lovgiver vedtar lover ligger det intensjoner bak. Det er visse formål lovgiver ønsker å oppnå med lovgivningen. I hvilken grad lovgivningen fører til at intensjonene oppfylles er da et vesentlig spørsmål.

Jeg har analysert meg fram til seks hovedintensjoner med lovverket, og har brukt datamateriale fra rapporter, evalueringer, tallmateriale og tidligere forskning for å vurdere hvordan lovens møte med virkeligheten har vært og i hvilken grad intensjonene er oppfylt (Fjeldvær 2014). For å komme videre med dette arbeidet mener jeg det trengs både ressurser og oppmerksomhet, og hele omsorgen for utviklingshemmede må ses under ett.

Intensjonene

Hovedintensjonene med lovverket er å hindre utviklingshemmede å skade seg selv eller andre (1) og å forebygge og begrense bruken av tvang og makt (2). Det første regnes som inngrepskriterium og legitimerer at det åpnes for tvangsbruk. Forebygging og begrensning skulle gjøres gjennom at kommunen har plikt til å legge forholdene til rette for minst mulig bruk av tvang, et krav om at det alltid skal prøves andre løsninger først og krav om forholdsmessighet mellom tvangen og den atferden som utløser den/det man søker å oppnå, samt at det var gitt et begrenset anvendelsesområde.

En annen viktig intensjon er å gi utviklingshemmede som utsettes for tvangstiltak økt rettssikkerhet (3) gjennom klar lovhjemling, omfattende saksbehandling og automatisk overprøving hos Fylkesmannen, tilsyn og kontroll med tvangsbruken og klageadgang både for den utviklingshemmede selv, pårørende og personalet.

Videre skulle lovverket sikre utviklingshemmedes integritet og selvbestemmelse (4), en intensjon som må ses som en videreføring av HVPU-reformens målsetting om at tjenestemottakers livskvalitet, menneskeverd, autonomi og grunnleggende rettigheter skulle være sentrale mål for omsorgen.

Den viktigste beskyttelsen mot krenkende behandling og overgrep ligger ikke i regelverket, men i omsorgsmiljøenes (og samfunnets) verdier og holdninger (rundskrivet, s. 13). Derfor var holdningsendring blant personalet (5) også blant lovverkets intensjoner. Det skulle øke bevisstheten rundt tvang og makt.

Til sist ønsket man økt faglighet (6) i omsorgen generelt og spesielt knyttet til tvangsvedtak. Bedre faglig forankring skulle blant annet sikres gjennom den omfattende saksbehandlingen, samarbeid med spesialisthelsetjenesten og utdanningskrav til personalet som skal gjennomføre tvangstiltak.

Intensjonsoppfyllelse

Ikke alle intensjonene har vært like enkle å vurdere, da det varierer i hvor stor grad datamaterialet jeg har hatt tilgang til har vært dekkende. Flere av intensjonene går også over i hverandre, og jeg vil understreke at arbeidet som gjøres etter loven er og må være et helhetlig arbeid. Det er analytiske og forenklende årsaker til oppdelingen i seks intensjoner.

Erfaringene fra feltet tyder på at den faktiske tvangsbruken har gått ned. Det er større oppmerksomhet knyttet til forebygging og begrensning av bruk av tvang og makt nå enn før, og holdningen til tvangsbruk og utviklingshemmedes integritet og selvbestemmelsesrett har endret seg som følge av lovgivningen. Den har ført til at utviklingshemmede har bedre rettssikkerhet, og til større fokus på faglighet og etikk i omsorgen.

Noen av intensjonene blir oppfylt gjennom loven selv eller er vilkår for å benytte tvang og makt. Vilkårene oppfylles i varierende grad, men materialet mitt viser at det er økt oppmerksomhet rettet mot dem, og at vi ser en positiv utvikling. Andre av intensjonene er (også) mer overordnede verdier, som å forebygge og begrense tvangsbruken, rettsikkerheten, integritet og selvbestemmelse og holdningsendring. De er mer som ledestjerner å regne.

Utgangspunkt for videre arbeid

De utfordringene som fortsatt gjenstår er at arbeidet med spørsmål knyttet til tvang og makt varierer sterkt. Noen steder gjøres et bra arbeid, andre steder har det ikke blitt gjort så mye. Utfordringen blir å ta vare på den gode utviklingen som har vært og øke fokus de stedene hvor dette har manglet slik at det ikke er så store variasjoner.

Saksbehandlingsreglene følges i større grad, men dette må følges opp. Det har vært en nedgang i antall dispensasjonssøknader fra utdanningskravet, noe som kan tyde på at man har greid å rekruttere mer kompetent personale, men fortsatt er tallet alt for høyt. For å kontrollere utviklingen i tvangsbruken bør bedre registreringsrutiner på plass.

Mange av intensjonene er av en slik art at det ikke bare er å jobbe seg til det punktet hvor de er oppfylt og så snu ryggen til og ta fatt på neste problem. Det krever et evig fokus på å forebygge og begrense tvangsbruken, finne andre løsninger, og å ivareta utviklingshemmedes rettssikkerhet, integritet og selvbestemmelse. Dette forutsetter tilgang til nok ressurser. Det samme gjør arbeidet med holdningsendring, å legge forholdene til rette, å rekruttere kompetent personale, å føre tilsyn og kontroll og å følge saksbehandlingsreglene. Det må også informeres om lovreglene, gjennom opplæring og veiledning.

Til slutt trengs mer kunnskap. Både om den lovhjemlede og den ulovhjemlede tvangsbruken, om holdninger, faglighet og om hvorfor klageadgangen knapt benyttes. Det bør også utredes om lovbestemmelsene er hensiktsmessige slik de er i dag, eller om de bør endres. For å gjøre dette trengs en gjennomgang av hvordan dette fungerer i omsorgen i dag.

Vi må ikke miste fokus

For å komme videre med dette arbeidet trengs kontinuerlig fokus. Det krever ressurser og oppmerksomhet. Flere advarte mot at de positive virkningene man så de første årene etter at lovbestemmelsene om bruk av tvang og makt trådte i kraft kunne avta når oppmerksomheten avtok. Men vi kan ikke tillate oss å miste fokus på dette. Ikke fordi det er svært mange personer det handler om, men fordi bruk av tvang er svært inngripende for de som blir utsatt for det og belastende for de som må utføre de. Dessuten kan ikke dette ses løsrevet fra holdninger generelt til utviklingshemmede og hva slags behandling de fortjener.

I stortingsmeldinga om utviklingshemmedes levekår som kom i juni 2013 (Meld. St. 45 (2012-2013)) vies tvang og makt knappe to sider av de over 80 sidene meldingen består av. Bruk av tvang og makt i yting av helse- og omsorgstjenester reiser vanskelige etiske spørsmål, men vi kan ikke la usikkerheten føre til handlingslammelse. Vi må utrede, undersøke og vurdere, og vie både oppmerksomhet og ressurser i arbeidet med disse spørsmålene, både på overordnet, prinsipielt plan, og konkret i den daglige omsorgen.

Referanser

Fjeldvær, Elisabeth Mork (2014): Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Når

loven og virkeligheten møtes. Masteravhandling i rettssosiologi. Institutt for

kriminologi og rettssosiologi. Universitetet i Oslo.

Helse- og omsorgstjenesteloven. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. av 24.

            juni 2011, nr. 30.

Rundskriv IS-10 (2004): Lov om sosiale tjenester kapittel 4A. Rettssikkerhet ved bruk

            av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming.

            IS-10/2004. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Sosialtjenesteloven. Lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991, nr. 81. (opphevet)

 

[1] Tidligere har reglene stått i den nå opphevede sosialtjenesteloven, først som et midlertidig kapittel 6A (1999-2003), så som et permanent kapittel 4A (2004-2011).

Ærlighet i tiggernes tid

Bilde av Elena«Selvsagt har Elena det bedre i sitt eget hjem, sitt eget land. Men akkurat nå gir det henne ikke mat på bordet og varme i ovnen.»

I november skrev Guri Riksaasen innlegget Kjærlighet i tiggernes tid her på bloggen. Det ble lest av svært mange. Nå har hun skrevet oppfølgeren. Selv om det kanskje ikke direkte handler om «vernepleierier» så handler det om hvordan man forholder seg til mennesker og om inkludering.

Ærlighet i tiggernes tid

Jeg ble kjent med Elena da hun hadde sin faste tiggerplass utenfor kontoret der jeg jobber. Jeg ble glad i Elena. Varmen, nærheten og humoren hennes skapte et tomrom i meg da hun reiste i august. I oktober-november kom hun og mannen tilbake for noen korte uker og vennskapet vårt fikk utvikle seg. De spiste ved mitt bord og sov i min seng, og da de reiste inviterte de meg til sitt hjem i Romania.

I februar reiste jeg sammen med kjæresten min til den lille landsbyen hvor Elena og mannen bor. Jeg savnet henne og var spent på hvordan kvinnen jeg kjenner som varm, omtenksom og klok lever når hun ikke tigger på gata i Oslo. Og hva er det i tilværelsen til denne observante og sterke kvinnen som gjør at hun velger å komme til Oslo for å sove ute og tigge sammen med mannen sin? Har hun det ikke bedre i sitt eget hjem?

Vi fløy til Bucuresti og tok toget tre og en halv time vestover forbi Craiova i distriktet Gorj. På veien så vi hus langs jernbanelinja som knapt var for kvisthauger å regne. Andre steder så vi koselige tun med lave hus, klessnorer mellom frukttrærne, høner og små kjøkkenhager. Gjetere vandret tålmodig med små saueflokker. Unge gutter sto bøyd over havarerte motorkjøretøyer i ulike faser av håpløshet og hoiet og vinket mot toget med latter i ansiktene. Kvinner med lange skjørt og skaut knyttet stramt i nakken fortalte oss at de var roma.

Elena, mannen hennes og en nabo møtte oss på en liten forblåst stasjon, og vi kjørte seks-sju kilometer til den lille landsbyen Tintaren hvor riksveien og jernbanelinja skjærer gjennom det flate, nakne landskapet. I Romania ble roma tvangsbosatt på slutten av femtitallet som en del av kommunistregimets assimileringspolitikk. I Tintaren bor alle roma i en og samme gate som strekker seg fra riksveien til jernbanelinja. Det er kanskje femti hus i gata, men det er ikke så lett å si, for bak husene som ligger ut mot gata, noen av dem er riktig fine, er det brakker, hytter og skur hvor det også bor folk.

Elenas hus har en smal gang og to rom. I gangen har hun et gammelt kjøleskap og en komfyr drevet på propan og et smalt salongbord som fungerer som kjøkkenbenk. En enkel, grov stige leder opp til et kaldloft. Det innerste rommet er det minste. På knappe ti kvadratmeter har de en seng, et lite bord med radio og speil i hjørnet, et hjemmesnekret bord som står inntil veggen og som flyttes fram til senga når vi skal spise, og en vedkomfyr med kokeplater. Veggene er sterkt rosa med veggtepper og falmede familiefotografier. Her sover de, lager mat, spiser og vasker seg. Vi fikk sove på gjesterommet som står klart for de seks voksne barna som nå bor i Italia, Spania og Frankrike.

Ingen hus i gata har innlagt vann. Da jeg hvisket ’Elena, jeg må tisse’, tok hun hånda mi og leide meg på gjørmete stier til det åpne landskapet bak husene. Der er det en lokal søppelplass hvor de etter beste evne forsøker å brenne søppelet sitt, og utedoer i ulik standard på rekke og rad. Så vidt jeg kunne se hadde alle innlagt strøm. Både ved, propan og strøm er ekstremt dyrt. Hos Elena er det lys i alle rom, en enkel lyspære henger ned fra taket, og et blinkende madonnabilde på gjesterommet, men det er også alt. Strøm er dyrt. Å holde varmen gjennom vinteren koster to, tre tusen norske kroner, alt ettersom hvor hard vinteren er. Det er mye når sosialstønaden er på rundt 200 norske kroner i måneden per person.

Guri sammen med to personer i RomaniaUte i gata var det stille om formiddagen. Alle barna går på skole. De fleste fullfører 10 år grunnskole, men få fortsetter. Kvinnene bruker dagen på vasking og matlaging. Det er tidkrevende og tungt arbeid uten innlagt vann og med lite strøm. De mennene som ikke er på jobb, venter. De samles rundt gatas lille lokale butikk som også fungerer som kafe. De snakker om hvor de har vært og hvor de skal dra. Mange hus står tomme fordi de som bor der er i Italia for å jobbe. Å jobbe kan bety alt fra småjobber i jordbruket, salg og tigging. I februar var mange i Italia fordi det er for kaldt nordover. De som har jobb her i området driver stort sett med salg av ulikt slag, både fordi Romania har en skyhøy arbeidsledighet hvor roma stiller bakerst i køen, men også fordi lønningen for en lærer eller sykepleier er så lav at det knapt er til å leve av. Tidligere hadde flere roma arbeid i jordbruket i Sør-Europa, men på grunn av den økonomiske krisen har disse arbeidsplassene forsvunnet. En nabo gjør det nokså godt på salg av brukte klær, det var han som hentet oss i bil på togstasjonen, men også han sliter med inntektene nå. Han forklarer at et stort problem er at mange roma har hatt uregistrert arbeid i andre land og dermed ikke har rett til pensjon. Nå sitter de igjen med en minimal sosialstønad som bare nesten fyller magen og som langt fra varmer huset. Elena og mannen hennes har mat og varme gjennom vinteren fordi de tigger i Oslo og låner av naboer.

Når barna kommer hjem fra skolen og kvinnene er ferdige med første arbeidsøkt, tar aktiviteten seg opp i gata. Folk kommer ut og slår seg ned på de mange benkene. Noen biler kjører fram og tilbake, men hest og kjerre er like vanlig. Mange hus befinner seg på ulike stadier i byggeprosessen, men vi ser bare forsiktig byggeaktivitet i ett hus. Nysgjerrigheten på hvem de to norske er, er stor. Mange vil posere og fortelle sin historie. Det er mange historier. En eldre kvinne gjør sterkt inntrykk på oss når hun kommer med portrettet av sin avdøde datter og vil posere utenfor huset der hun bodde.

Når mørket faller slår kulda inn og gata tømmes på et blunk. Det gjelder ikke å slippe kulda inn i kroppen. I mørket er det vanskelig å balansere på den gjørmete stien til utedoene og løshundene gneldrer truende. Vi tisser i mørket bak huset på enkleste vis. Lys siver ut mellom plankene i et skur. Der bor Larissa pååtte år sammen med to brødre og bestemoren sin. Bestefaren er en kjent tigger i Oslo.

Er det sant at de som tigger i Norge tilhører eliten i Romania? Er det sant at de bor i palasser? Det er det ikke lett å svare på ut fra vårt lille besøk. Det er helt sikkert at ikke alle som trenger hjelp kommer seg til Norge eller andre steder. De som kommer til Norge, kommer fordi de har muligheten til det. De har en bil, eller kjenner noen som har en bil, eller låner penger til billetten og kommer ikke hjem før de kan betale. Akkurat nå er dette deres mulighet til å skaffe seg mat og varme og kanskje bygge litt på huset sitt og skaffe en framtid for barna. Det er det alle snakker om; barna. Larissa viser oss stolt skrivebøker fulle av sirlig løkkeskrift. Med mye fnising tester hun det hun har lært i engelsktimene på oss. Når jeg spør om hun vil gå på universitetet i Craiova når hun blir stor, ler hun. Det er utenkelig. Hva slags framtid skal Larissa møte? Hvem skal sørge for at hun får utvikle sine talenter og bidra med sine ressurser i samfunnet?

Det er lett å være enig i det opplagte i at fattigdomsproblematikken som fører tiggerne til Norge og Oslos gater, må løses i Romania av rumenske myndigheter og EU. Arbeidsplasser med en lønn å leve av og innlagt vann og kloakk for å frigjøre kvinnenes tid og arbeidskraft må være selvsagte og klare mål. Men det vil ta tiår å gjenoppbygge en sunn økonomi i et land som Romania. Norge kan ikke matche Romanias langsiktige mål med kortsiktige tiltak som ikke bidrar til annet enn å skåne de rike fra synet av de fattiges elendighet.

Selvsagt har Elena det bedre i sitt eget hjem, sitt eget land. Men akkurat nå gir det henne ikke mat på bordet og varme i ovnen.

Vår demokratisk valgte regjerings forslag til Stortinget om å la kommunene åpne for lokale forbud mot tigging handler dessverre ikke først og fremst om hvem de, tiggerne,er. Det forteller dessverre mest om hvem vi er og hvem vi vil være.

Takk til Thor Inge Kufaas for følge på reisen og gode råd.

Guri Riksaasen

Bilde av Guri Riksaasen

Innlegget har også vært publisert på verdidebatt.no

Vernepleier og gründer

Bilde av Bergljot Rosvoll, med teksten Helseatferd. Hentet fra hennes nettside.«… Kanskje går det så det suser. Vi kan ikke vite utfallet av et tiltak før vi har gjennomført det, men vi vet at hvis vi ikke gjør noe, så vil ting dundre og gå som det alltid har gjort. Jeg har ikke sluttet å være vernepleier. Jeg har bare bevegd meg litt utafor boksen. Målet er fortsatt å hjelpe folk til enklere liv.»

Neste gjesteblogger på vernepleieren.com er Bergljot Rosvoll. Hun er noe så sjeldent som vernepleier og gründer. Det synes jeg er fine greier. Vernepleie kan og bør brukes på mange ulike områder. Her viser Bergljot at vernepleie ikke bare er fornuftig knyttet til folkehelse. Hun skriver også om vernepleiefaglig innfallsvinkel til det å starte for seg selv. La deg inspirere!

Gjør det, gjør det, gjennomfør det!
Om å starte egen bedrift som vernepleier

Av Bergljot Rosvoll

Da jeg startet min karriere innenfor vernepleieryrket hadde jeg virkelig ikke peiling på hva jeg gikk inn i. For det første så forstod jeg ikke at man kunne få betalt for å gjøre det jeg gjorde i boligen/avlastningen. For det andre skjønte jeg ikke hva det var med brukerne – spesielt to unge gutter som satt i rullestol – jeg hadde ikke hørt om cerebral parese, og innbilte meg at de hadde vært i en trafikkulykke. Og for det tredje så trodde jeg ”vernepleier” var et brevkurs. Bokstavelig talt. Sjefen på avlastningen sa til meg etter at jeg hadde jobbet der noen måneder; ”du burde bli vernepleier,” sa hun (som selv var vernepleier). ”Å, er det noe brevkurs-greier?” spurte jeg, som hadde dillet rundt med litteraturfag på Blindern og trodde at det var universets sentrum.

Det var starten, så gikk det slag i slag, tre år, og vips så var jeg vernepleier. Det ene tok det andre, jeg hadde ingen klare strategier på hvor jeg skulle jobbe da jeg var ferdig. Men begynte å jobbe et sted som heter Ullevålsveien 34 i Oslo, som da var i oppstarten. Jeg har hatt både korte og lange arbeidsforhold, og jobbet mest med mennesker med utviklingshemning, ungdom med atferdsvansker, litt innenfor psykiatri, noe rus, og tja, det var vel det hele. Ja, også har jeg jobbet som veileder i administrasjon i bydel Ullern.

I femten år har jeg jobbet i kommunen eller staten. Jeg har hatt faste jobber, med faste lønninger, faste arbeidstider og faste sjefer.

Helseatferd
Da rektor på Hava-skolen (Karl Kristian Indreeide) og jeg kjørte ned fra NAFO for et par år siden, snakket vi om hva man eventuelt kunne tenke seg å gjøre av andre ting enn det vi drev med akkurat da. Karl Kristian tygde på sin fjerde hvetebolle fra Statoil da jeg fikk idéen om at jeg kunne tenke meg å jobbe med folkehelse. Det jeg ønsket meg, og som jeg fortsatt ønsker meg, er å bidra til at de helseproblemene vi ser i samfunnet i dag, reduseres. Det er målet. Middelet er atferdsvitenskap. Altså ønsket jeg å bruke de samme prinsippene som jeg har lært på skolen, og under arbeidet som vernepleier, å hjelpe folk til å ta vare på egen helse. Aller helst ønsker jeg å hjelpe folk før de blir syke, altså hvordan holde seg frisk resten av livet. Denne idéen er nå materialisert til mitt eget firma som jeg har kalt ”Helseatferd”. Jeg valgte det navnet fordi 1) jeg er svært interessert i helse (kosthold, trening og natur) og 2) fordi jeg kan litt om atferd. Så da ble det Helse + atferd. Bedriften ble registrert i Brønnøysundregisteret i desember 2013, og nå i skrivende stund mai 2014 har den enda ikke gått konkurs.

Gründer og metoderekka
Jeg har altså blitt en slags gründer. Det har vært, og er, en krevende affære, som krever hjelp fra atferdsanalysen. Først og fremst så må man vite hvordan man skal endre atferd. Jeg hadde som sagt jobbet for den trygge staten i alle fall i femten år. Jeg visste ingenting om moms og skatt og er den som stilletiende alltid samtykker til selvangivelsen og aldri sjekker et eneste tall (utenom restskatten). Jeg har alltid syns at det har vært greit å få oppgaver/utfordringer av noen andre, og forsøke å løse dem på best mulig måte. Nå er alt snudd på hodet. Jeg må finne på egne oppgaver, og be andre om å gi meg penger for det. Jeg skal altså lage en tjeneste folk og bedrifter ikke engang visste at de hadde behov for før de traff på meg, aka Helseatferd.

Så, hva gjør man da som god vernepleier? Jo, man starter med en kartlegging. Hva kan jeg? Hva kan jeg ikke? Hva bør jeg få hjelp til? (regnskap, helt klart) Og hva kan jeg klare å lære meg? Deretter må man sette noen mål utifra denne kartleggingen. Hva er målet for virksomheten? Hva er verdiene? Hva slags kortsiktige mål har virksomheten, hva er de langsiktige? Dette føres inn i en forretningsplan. Akkurat som med målrettet miljøarbeid, så trenger man ikke finne opp kruttet selv. Man bruker internett, søker opp maler, oppskrifter, tidligere studier, liknende problemstillinger, også er det bare å plukke det man trenger.

Altinn har forresten gode oppskrifter på det meste, i denne rekkefølgen:

  1. Slik starter du egen bedrift
  2. Slik driver du egen bedrift
  3. Slik går du konkurs

Ikke noe mer betryggende enn Altinn. Men det er et faktum at så mange som 2/3 av nyoppstartede bedrifter legges ned etter 3 år. Dette kan selvsagt også skje med Helseatferd. (eller, min indre stemme sier: ”det vil skje med Helseatferd”). Det er godt at jeg har lært meg risikovurderinger: Hva kan gå galt? Og hva kan vi gjøre for å hindre dette?

Videre i metoderekka så har vi tiltak/metode for å nå målet. Tiltakene er mange, men felles for alt når man starter egen bedrift er at man må ”take action” – som jeg har lært at det heter på Gründerskolen. Dette er jo ikke akkurat noe stor overraskelse for en atferdsanalytiker. Man må gjøre, handle, utføre, ringe, skrive, maile, mase, lære seg nye ferdigheter, oppdatere seg faglig, mingle, planlegge, selge, lage nettside, blogge – og sist, men ikke minst, man må levere en sabla god tjeneste eller produkt. Det Helseatferd tilbyr av tjenester er foredrag, kurs og personlig veiledning i hvordan man kan endre egen atferd, for å få bedre helse. Det nytter ikke å sitte hjemme å dagdrømme med andre ord, selv om jeg har gjort mye av det også.

Registrering og evaluering
Alle som jobber med mennesker og setter i gang såkalte tiltak, må vite at det er absolutt nødvendig å registrere og evaluere. Gründerhjelpa i kommunen har rådet meg til å få et styre, det har jeg ikke akkurat sett nødvendigheten av enda, men det å evaluere ville vært en viktig oppgave for et styre. Alle mine tiltak har et felles mål – å få kunder. Sånn er det med alle som driver privat, man må seg kunder, for å få penger. Sånn er det jo ikke i kommunen. Der får man brukere man helst ikke vil ha, og de koster penger. Det kan ikke sammenliknes. Jeg hadde håpet at jeg skulle levere vanvittig bra, og at jungeltelegrafen skulle fungere som salgsmetode. Det har ikke skjedd. Jeg deler kontorer med tre andre gründere, og alle har tenkt det samme, men det har ikke skjedd noen av oss. Så man må ut og selge. I forhold til registrering så er vi heldig stilt med internet. Facebook teller antall likes, klikk, delinger og kommentarer, og det gjør også google analytics i forhold til hvor mange ”klikk” jeg har fått på hjemmesiden min. Dessuten spør jeg de kundene jeg har fått hvordan de har funnet meg. Slik får jeg registrert og evaluert hva som har effekt i forhold til de ulike tiltakene.

Om forsterkning
Jeg har aldri planlagt et eneste foredrag så godt som de jeg har hatt under navnet Helseatferd. Jeg har forberedt hver minste detalj, øvd foran speilet, øvd i dusjen, øvd når jeg går tur, fått tilbakemeldinger, rettet opp, endret, forbedret. Mitt første foredrag hadde jeg kjørt gjennom så mange ganger at jeg var drittlei av det før jeg skulle legge det frem. Jeg har også fått en mentor, som har peiling på både atferdsanalyse og det å starte egen bedrift. Det er fort gjort å vikle seg inn i en boble, så at noen kan dirigere deg ut av den er kjekt.

Da jeg fikk min første store innbetaling på konto, så skulle jeg ”belønne meg selv” (som jeg hadde lest var viktig i Gründerboka for kvinner). Jeg bestilte en times idrettsmassasje. Det var helt unødvendig, og vet man litt om forsterkningsprinsipper, så vet man at stimulusen som skal fungere som forsterker må bli levert i rimelig tid etter prestasjonen, og det må være en sammenheng mellom atferd og forsterker for at det skal ha effekt (hvis ikke er det strengt tatt ikke en forsterker). Den virkelige forsterkeren for det oppdraget var selvsagt at det kom en fyr opp til meg etter foredraget og sa ”dette var interessant. Jeg driver med det og det. Hva tror du at du kan bidra med for oss?” Da var jeg så gira at jeg ikke sov på tre døgn. ”When I have success, I don´t get satisfied, I get hungry!” Sier hip hop preacher Erik Thomas. Naturlige forsterkere for å gjøre et eller annet er vel stort sett det beste. Å drive for seg sjøl krever som sagt mye innsats, det skader ikke med et drypp av suksess innimellom.

Acceptance-and commitment therapy (ACT) for alt det er verdt
Aldri før har jeg hatt så stort behov for ACT som jeg har hatt i denne perioden. Tankene ”hvorfor gidde, det kommer aldri til å gå uansett”, ”hvorfor skal noen gidde å betale deg for dette?” ”Det er helt håpløst, dumt, driti-ut, idiotiskt, amatør…” Og-så-videre. Tankene har vært høylytte og til tider svært tyngende, spesielt når jeg har gjort ting jeg aldri har gjort før, sånn som å fungere som ”mental trener” for et håndballag. Hver dag må jeg øve på å si til hjernen: ”takk for innspillet, det var interessant.” Også fortsette å gjøre de tingene som må til for å få dette til å gå. Hvis jeg hadde hørt på tankene, så hadde jeg aldri begynt i utgangspunktet. Folk sier ”man må ha trua, man må ha trua, ellers går det ikke.” Neida. Jeg har ikke trua, men gjør det likevel. Som i god ACT-ånd så aksepterer jeg ubehaget, og fortsetter å jobbe mot det som er viktig for meg (å drive egen bedrift). Forøvrig bruker jeg ACT som bakteppe for noen foredrag jeg har hatt for idrettsorganisasjoner om ”mental tøffhet.” I korte trekk så handler det om å akseptere smerte, som å være sliten, ha vondt når det røyner på osv, og likevel gjennomføre kampen eller treningen som planlagt. Det gjør vondt å bli sterkere, raskere og bedre. Foredrag om ”mental tøffhet” har blitt en del av tjenestene til Helseatferd.

Framtida
Jeg er fortsatt i oppstartsfasen av noe nytt. Jeg har fortsatt innbytterpuls, og vet ikke hva det kommer til å bli av Helseatferd. Kanskje er det over innen utgangen av året. Kanskje går det så det suser. Vi kan ikke vite utfallet av et tiltak før vi har gjennomført det, men vi vet at hvis vi ikke gjør noe, så vil ting dundre og gå som det alltid har gjort. Jeg har ikke sluttet å være vernepleier. Jeg har bare bevegd meg litt utafor boksen. Målet er fortsatt å hjelpe folk til enklere liv.

Les mer av og om Bergljot og hennes arbeid på http://www.helseatferd.no. Anbefaler blant annet hennes gode blogginnlegg.

Master i Funksjonshemming og deltakelse

Grafitti«Mastergradsstudiet er et 3-årig erfaringsbasert deltidsstudium med et totalt omfang på 90 eller 120 studiepoeng. Overordnet målsetting for masterstudiet er å kvalifisere studentene til kritisk analyse av utfordringer som mennesker med funksjonsnedsettelser møter.»

Det er etterhvert en god del vernepleiere som tar mastergradsutdanning. De/ vi tar en rekke ulike utdanninger. Jeg har flere ganger tatt til orde for at vi trenger en mastergrad i vernepleie. En mastergradsutdanning som kan bidra til å utvikle vernepleierfaget og profesjonsutdanningen. I mangel på denne masteren i vernepleie, får vi fremme masterutdanninger som springer ut av vernepleiefaglige miljø. På en blogg om vernepleierier passer det godt å slippe til et lite gjesteblogginnlegg fra miljøet på Høgskolen i Harstad som har masterutdanningen Funksjonshemming og deltakelse.

Les også mitt blogginnlegg «Master i vernepleie»

Første med Master i Funksjonshemming og deltakelse

Av Line Sagen og Gunn Elin Fedreheim, Høgskolen i Harstad

14. mars ble den første med Master i Funksjonshemming og deltakelse uteksaminert ved Høgskolen i Harstad. Denne deltidsmasteren hadde oppstart høsten 2011, og Lisbeth Spansvoll er den første som har fullført, ved siden av full jobb i psykiatritjenesten. Lisbeth poengterte at utdanningen ga et viktig bidrag for å forstå funksjonshemming på tvers av profesjonsgrensene.  

Lisbeth Spansvoll, første master i Funksjonshemming og deltakelse
Lisbeth Spansvoll, første master i Funksjonshemming og deltakelse

Høgskolen i Harstad er den eneste vernepleierutdanningen i Nord-Norge og har lang erfaring med deltidsstudier. Sist høst feiret vernepleierutdanningen 30-årsjubileum, og siden midten av 1990-tallet har vi hatt deltidskull spredt over hele Nord-Norge.

Mastergradsstudiet er et 3-årig erfaringsbasert deltidsstudium med et totalt omfang på 90 eller 120 studiepoeng. Overordnet målsetting for masterstudiet er å kvalifisere studentene til kritisk analyse av utfordringer som mennesker med funksjonsnedsettelser møter. Analyser som danner grunnlag for framtidig endringsarbeid i feltet, samt utrednings- og forskningsarbeid. Studentene vil etter endt mastergrad kunne bidra med å fremme samfunnsdeltagelse, både på individ- og systemnivå.

Studentene ved masteren er opptatt av svært ulike temaer. Tema for oppgavene deres er alt fra musikk, sykepleiefaglig skjønn, psykiatri, utviklingshemming og arbeid, selvbestemmelse, til eldre og aktivitet i sykehjem. Vi på masterutdanninga er opptatt av å la studentene få mulighet til å tenke nytt. Bildet over er fra et grafittiverksted for utviklingshemmede ledet av Torgeir Riise, en av våre masterstudenter. Tema for hans masteroppgave er funksjonshemmedes deltakelse i urban kultur. Masterstudentene Elin Skogdal og Einar Berg-Olsen lager for eksempel film om mulighetene for deltakelse i musikkundervisning gjennom å ta i bruk tilpasset musikkteknologi.

Studiet er bygd opp med fem moduler: Funksjonshemming (15 studiepoeng), Deltakelse (15 studiepoeng), Velferdsstatens strukturer (10 studiepoeng), Vitenskapsteori og forskningsmetode (20 studiepoeng) og Masteroppgaven (30 eller 60 studiepoeng).

Neste oppstart er høsten 2014, og søknadsfristen er 15. april. Vi ønsker dere hjertelig velkommen!

For mer informasjon: http://www.hih.no/nor/studier/master-i-funksjonshemming-og-deltakelse

 

Om abort, talerstoler og retorikk

ThomasGoksøyrs påpekning er en moralsk utfordring. Det er et spørsmål til hvordan friheten forvaltes, ikke et angrep på friheten i seg selv.

Det er mange som har engasjert seg etter talen til Goksøyr og reaksjonene på den. Jeg og. Etter mitt innlegg om saken har jeg fått mange tilbakemeldinger. Flere har også ytret ønske om å gjesteblogge om ulike tema knyttet til reaksjonene på talen. Her kommer en av dem. Thomas Owren har skrevet her før. Han jobber på vernepleierutdanningen i Bergen, og er en engasjert fyr. Her er hans vinkling på saken om Goksøyr, Simonsen, abort, talerstoler og retorikk.

Ja til selvbestemt abort. Ja til talerstoler for utsatte grupper som stiller spørsmål ved flertallets praksiser. Ja til ryddig retorikk fra folk i maktposisjoner.
Av Thomas Owren

Selvbestemt abort er en grunnleggende frihet.
Jeg støtter kvinners rett til selvbestemt abort.
Denne friheten er under angrep i store deler av Europa.
I mine øyne er dette en frihet som bør forsvares og ikke innskrenkes.

I denne friheten ligger retten til fritt å kunne bestemme at et foster skal aborteres.
Jeg hørte ikke at Marte Goksøyr angrep denne retten i sin tale på Eidsvoll.
Jeg hørte henne påpeke en prinsipiell forskjell mellom to handlinger:

  • å bestemme at fosteret ikke skal bli barn fordi en ikke kan eller vil få et barn.
  • å bestemme at fosteret ikke skal bli barn fordi det vil bli et bestemt type barn.

Goksøyrs påpekning er en moralsk utfordring.
Det er et spørsmål til hvordan friheten forvaltes, ikke et angrep på friheten i seg selv.
Spørsmålet antyder at måten friheten forvaltes kan kalles diskriminering.

Marie Simonsen forholdt seg ikke til Goksøyrs utfordring til hvordan friheten brukes.
I stedet fremstilte hun utfordringen som et angrep på selve friheten.
Denne retoriske, logiske feilen kalles stråmannsargumentasjon.[1]
Maktformen som ble utøvd kan kalles definisjonsmakt.

En annen hevdet at abortmotstandere dytter Goksøyr fremfor seg.
At det var skremmende og skammelig. Simonsen sa seg enig.
Effekten kan bli at de diskrediterer Goksøyr som selvstendig aktør.
De skaper et bilde av at hun er en brikke i et spill som hun selv ikke forstår.
De sår tvil om hun har en egen stemme ved å hevde at hun er et talerør for andre.
Denne retoriske, logiske feilen kalles ad hominem-argumentasjon eller personangrep.[2]

Simonsen syntes forundret over arrangørenes dømmekraft i å invitere Goksøyr til å tale.
Hun sådde tvil om Goksøyr burde ha fått lov til å si det hun sa fra denne talerstolen.
Hersketeknikken som ble anvendt kalles ignorering eller usynliggjøring.
Maktformen som ble utøvd kan kalles dagsordensmakt.[3]

Å ikke ta imot en moralsk utfordring er en grunnleggende frihet.
Enhver står fritt til å si: «jeg vil ikke se på det du påpeker ved min eller andres praksis».
Enhver står fritt til å fordreie andres argumenter i stedet for å møte dem.
Enhver står fritt til å diskreditere andres legimitet og så tvil om deres stemme.
Enhver står fritt til å motvirke at personer i utsatte posisjoner får adgang til talerstoler.
Dette er grunnleggende friheter på individnivå.
Men den som tar dem i bruk setter sin legitimitet som moralsk aktør på spill.
I mine øyne har Simonsen med dette svekket sin.


[1] Stråmannsargumentasjon er å tillegge noen en mening som er lett å tilbakevise, for så å tilbakevise meningen, og derigjennom skape et inntrykk av å ha tilbakevist noe som den andre står for.

[2] Ad hominem-argumentasjon er å søke å tilbakevise et argument ved å gå til angrep på den som fremsetter argumentet i stedet for å forholde seg til argumentet. Det kan også kalles personangrep eller, populært sagt, å «ta mannen i stedet for ballen»

[3] Dagsordensmakt er makten til å hindre at noe diskuteres: Noen beskytter sine egne interesser ved å sikre at visse spørsmål ikke stilles, eller at visse sider ved en sak ikke kommer frem. F eks ved å hevde at saker ikke passer i det fora de tas opp.

Kjærlighet i tiggernes tid

Illustrasjonsfoto av en dame på gaten Hans Anders Museth Brønmo
Illustrasjonsfoto: Hans Anders Museth Brønmo

Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.

Guri Riksaasen skriver her om sitt møte med Elena fra Romania. Et varmt og tankevekkende møte. Et møte som jeg synes også folk som leser en vernepleierblogg kan stoppe opp noen minutter ved.

Kjærlighet i tiggernes tid

Det er ikke lenger politisk. Det er personlig.

Hun hadde sin faste plass utenfor kontoret der jeg jobber. Når det regnet satt hun inntil veggen, når det var varmt nok satt hun inntil en stolpe mellom fortauet og gata. Jeg visste at hun satt der. Selvsagt visste jeg det. Men jeg så ikke på henne.

Hallo, vi har jo fest her. Vi har pusset opp badet, vi har pusset opp kjøkkenet, vi har ny sofa og ny bil – hvorfor kommer de her og roter?! De sitter der og søpler og roter og griner og gjør det utrivelig. Sover ute og bæsjer i buskene. Og ber om penger. Det er uverdig. Vi har fest her. Dere er ikke invitert! Kom dere vekk!

Hun strakte ut koppen sin og sa please maddam, please. Hun var ikke den eneste. Denne våren var det mange som strakte koppen sin mot meg og sa please. Jeg sa til meg selv: jeg kan ikke hjelpe alle. Jeg så ikke på dem en gang. Jeg så ikke på henne, men jeg visst at hun satt der. Jeg visste til og med at hun skiftet side avhengig av været. Og at hun kom omtrent klokka ni og gikk omtrent klokka fem, sånn som jeg. Hun hadde grønn jakke.

Det var en dårlig dag som snudde alt. Det skal jeg huske til en annen gang, at en dårlig dag kan det komme mye godt ut av. Selvforakten drev meg og jeg tenkte; hvem tror jeg at jeg er, hvem har jeg blitt? Jeg sier til meg selv at jeg ikke kan hjelpe alle, men i virkeligheten hjelper jeg ingen. Jeg la noen vekslepenger i koppen hennes og så på henne for første gang. Hun sa med ansiktet sitt at hun hadde visst det hele tiden, at jeg ville komme til slutt. Hun dømte meg ikke for at det hadde tatt så lang tid. Takk.

Det ble sommer. Jeg stoppet av og til og la noen kroner i koppen hennes. Hun kysset hånda mi. Jeg kysset hånda hennes og vi lo. En dag spurte hun om jeg hadde noen sokker. Hun var kald. Hjemme åpnet jeg skapene og plukket noen sokker, noen slitte ulltrøyer og et par stygge fleecepledd. Jeg tenkte vel egentlig det skulle være høydepunktet i relasjonen vår, da hun fikk en pose klær av meg, men det var først da vi virkelig begynte å snakke sammen. Hun heter Elena og har seks barn og seks barnebarn. Hun er 56 år og er her sammen med mannen sin. De sover ute. Hun har aldri gått på skole. Hun tok nøkkelknippet mitt som jeg holdt i hånda, bladde gjennom som om det var en bok og spurte om hver og en. Hun kom til en nøkkel med Toyota-merke. Har du autocar?! spurte hun, kjører du selv?! Hun slo seg på knærne og lo. Er du gift? Ikke? Men du har jo tenner, hvorfor er du ikke gift? Hun la en hånd under brystet mitt og veide det fornøyd. Varm og kjærlig grenseoverskridende. Det er Elena.

Jeg har tre barn og har alltid vært alene. Jeg har så jeg klarer meg, men jeg har aldri vært rik. Foreldrene mine har holdt meg unna elendigheten. Jeg har aldri tenkt over at jeg er rik.

Det regnet. Vi var ikke i humør for å tøyse og Elena spurte om jeg hadde en balje. Hun trengte en balje til å vaske klær i. Jeg trakk på skuldrene og sa at det har jeg sikkert. Jeg har en liten hageflekk og der ute har jeg en bod med hagegreier. For det meste rot. Jeg dyttet litt på ting og fant et par baljer, egentlig ganske fine, som de siste sesongene har oppbevart råtne hagehansker og rustne spikre. Jeg tømte dem, vasket dem og ga dem til Elena.

Noen dager senere regnet det igjen. Jeg stakk innom en kiosk for å kjøpe med en kaffe. Jeg stanser midt i bevegelsen og kommer på at jeg skal passere Elena som sitter der i regnet. Det ble to kaffe. Hun hadde flyttet seg inntil veggen og vi satt der og så på folk mens vi drakk kaffe i taushet. Det var fortsatt ikke helt komfortabelt å sitte ved siden av henne på gata. Jeg følte meg utsatt og beglodd. Jeg sa at jeg var på vei hjem. Hun spurte meg om huset mitt. Så pekte hun på den blå IKEA-posen med tepper som hun satt på og sa at det er hennes hjem, at det er både kjøkken og soverom og stue. Nei, sa jeg, det stemmer ikke. Det der er ikke alt du har, for baljene jeg ga deg er ikke der. Å, baljene! sa Elena og slo hendene sammen, baljene er så fine at de har jeg pakket i bagasjen som jeg skal ha med hjem til Romania. Hun ristet på hodet og lo av tanken på å bruke to fine baljer i utrengsmål.

Elena, vet du at jeg har et helt hus i Sverige med strøm og vann, tørrmat og alt som trengs i et hjem? Et hus som bare står der tomt og alene i tilfellet jeg skulle få lyst til å dra dit. Er du klar over at kjæresten min har en hel leilighet for seg selv bare fordi han vil beholde sin frihet og personlige integritet? Hvordan skal jeg noen gang kunne forklare deg rimeligheten i dette?
En gang ble Elena ordentlig sint på meg. Virkelig. Jeg hadde et ærend i sentrum og på veien sa jeg til henne at jeg skulle ta med mat når jeg kom tilbake. Men jeg ble borte i flere timer. Da jeg kom tilbake satt hun sammen med mannen sin og spiste loff. Jeg hadde ikke glemt det, men tenkte at det ikke var viktig, at det ordnet seg på annet vis. Hun var sur. Selvfølgelig. Jeg ble flau og lei meg, men lot som ingenting og gikk inn på Kiwi og kjøpte skinke og banan. De ba meg spise med dem og jeg turte ikke si nei siden jeg hadde vært så dum. Elena matet meg som om jeg var et barn. Etterpå tok hun armen min og satte tennene, de få hun har, i overarmen min. Hun beit meg av kjærlighet og for liksom å si at jammen var du dum, men du er min likevel. Jeg pleier også å bite barna mine på samme måten. Jeg elsker å kjenne motstanden i kjøttet og hvinene med blanding av frykt og forventning. Elena og jeg, vi er to bitere. Født i hvert vårt land, oppdratt i ulike kulturer, fattig og rik, vi er mødre og vi biter dem vi elsker.

Du lurer kanskje på hvordan vi kunne snakke så mye sammen, om jeg kjenner hennes språk eller om hun kanskje snakker engelsk. Elena og jeg hadde ikke noe felles språk, men hun hadde en magisk evne til å bruke ord jeg ikke visste jeg kunne. Litt italiensk, litt engelsk. Sammen lagde vi en stamme av ord som vi stadig utvidet. To ganger i løpet av tiden vår skjedde det at et menneske stoppet og tilbød oss å tolke. Da ble vi veldig glade, så på hverandre, men fant ingen ord. Det var ingenting å si.
Elena var bekymret for mannen sin. Han har gått fem år på skole, kan lese, drikker ikke og slår ikke. Hun er stolt av ham. Når de går på gata, går hun en anelse foran ham. Han lytter til henne. Jeg liker det. Problemet var at han spiste mer enn han tjente. Det var dyrt å ha ham her. Elena måtte vurdere om hun var mest redd for å bli igjen her alene, eller om hun var mer redd for ikke å tjene penger til barna og barnebarna i Romania. De bestemte seg for at han skulle reise hjem. Mamma og jeg åpnet skuffer og skap og samlet to sekker med klær, vesker, sko, leker og husgeråd som kunne komme til nytte. Vi kjente at vi er gode mennesker.

Men turen med microbuss fra Norge til Romania kostet 2000 kroner og det var mer penger enn de hadde da. Han reiste ikke likevel.

Elena tok hendene mine i sine og så meg dypt inn i øynene. Det betyr at det er alvor. Hun snakket langsomt, ett ord om gangen. Hun spurte om bagasjen, som de delvis hadde fått av meg, kunne stå hjemme hos meg til de skulle reise hjem i august. De var redde for at politiet eller renovasjonsetaten eller andre rom skulle ta det. Jeg sa ja, selvfølgelig. Da holdt hun ansiktet mitt mellom hendene sine og trakk meg til seg og kysset meg på munnen så jeg kjente de varme tørre leppene hennes og den tannløse munnen. Lenge. Takk. Så kløp hun meg i brystvorta så jeg måtte hyle og dasket meg på hofta og sa at jeg måtte komme meg på jobb før jeg ble gammel.

Skompamæ, ropte hun. Det betyr elskling. I love you, ropte jeg.

Elena tror på Jesus. Hver fredag holder kirken dørene åpne slik at alle som har lyst kan komme inn og få en stille stund, tenne et lys eller be litt. Jeg gikk ned til Elena og spurte om hun ville bli med opp i kirken. Fortsatt hadde jeg knapt sett henne stå oppreist. Hun vegret seg. Hun var redd for å miste plassen sin og baggen hun satt på var tung å dra med seg fram og tilbake. Jeg foreslo at jeg kunne sitte og holde plassen. Hun gikk med hevet hode, rak rygg og armer som svingte fram og tilbake. Hun så seg over skulderen da hun krysser gata. Foran meg sto koppen med to kroner i, en svensk og en norsk. Jeg kjente meg hudløs. Jeg trodde det skulle være komisk; en norsk, sunn kvinne sitter på en blå IKEA-pose på et gatehjørne med en sliten pappkopp foran seg. Absurd. Men ingen lo. De så ikke på meg. Jeg var midt blant folk, men helt alene. Jeg frøs.
Så var det Elena som kom gående, sterk og glad. Hun satte seg på kne foran meg og vi trodde kanskje vi skulle le, men vi gråt begge to. Skompamæ, hvisket hun. I love you, hvisket jeg.

Fra da begynte jeg å dra inn til kontoret på dager jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg ville være hos henne.
Jeg ble syk. Jeg gikk til legen, og da jeg kom ut på gata var min første innskytelse å legge meg ned på knærne og krabbe til bilen som sto parkert ved kontoret. Det svimlet for meg. Elena så meg, ristet på hodet og tok tepper ut av posen sin. Hun la meg inntil veggen. Masserte meg. Strøk meg. Holdt meg på panna. Mannen hennes kom og ville fortelle noe eller spørre om noe, han tror jeg forstår bedre hvis han roper, og nå ropte han. Vær stille, ser du ikke at hun er syk, sa Elena. Jeg var svak. Rik, men svak. Og jeg ble tatt vare på. Takk.

Jeg reiste på ferie og da jeg kom tilbake sa Elena at de skulle reise dagen etter. Vi gråt. Jeg tror Elena gråt av lettelse over at jeg kom tilbake før de reiste, jeg hadde jo fortsatt bagasjen deres hjemme hos meg. Jeg gråt av sorg. Hele dagen satt vi der på gata, jeg kom meg aldri opp på kontoret. Det ene og det andre skulle ordnes. Folk kom og gikk. Det var fest og forventning og sorg og savn om hverandre. Jeg var ikke Elenas eneste venn.

Jeg inviterte dem hjem til oss den siste kvelden. Mannen hennes var bekymret, han ville være tilbake innen åtte, senest. Han var nervøs og urolig. Vi kjørte i min bil. Elena satt bak med åpne vinduer, vi skrudde radioen på høyt og hun vinket til folkene på gata. Hjemme fant vi sigøynermusikk på internett og de lyttet med stor andakt mens jeg lagde middag. Elena dusjet. Jeg ga henne håndklær og viste henne de ulike såpene og kremene hun kunne bruke, diskret som en kelner. Da hun vrengte av seg klærne, snudde jeg meg og var på vei til å lukke døra bak meg. Men hun tok tak i meg og dro meg inn igjen. Hun trengte hjelp til å skru på vannet. Ansiktet hennes er mørkt og skrukkete med røde roser. Kroppen er melkehvit og glatt som en baby. Så liten. Så lett det ville være å skade henne. Huden så fin som tynt, tynt silkepapir.

Når intensjonen er å gjøre det fint og bra, har man ingen garanti for å lykkes. Jeg grillet lammekoteletter. Elena har ikke tenner, så hun klarte selvsagt ikke spise det seige kjøttet. Og kniv og gaffel kunne de ikke gjøre seg nytte av. Jeg tok med Elena inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Hva vil du spise? Hun gapte. Hun begynte forsiktig å åpne skuffene på kjøkkenet. Magasin, hvisket hun. Magasin. Ja, Elena, i landet mitt har vi magasiner for sju magre år.

Jeg hadde aldri helt skjønt hvor Elena og mannen sov. Jeg hadde spurt om jeg kunne få være med dem hjem flere ganger, men da bare lo de det vekk. Jeg tenkte at det beste ville være å kjøre til Elenas plass og se om de kunne peke ut veien derfra. Det kunne de. Vi stanset under Sinsenkrysset. Mellom steinene dukket mørke hoder opp og ned og gjorde seg klare for natta. Jeg tenkte på tusser og troll. Denne dagen hadde renovasjonsetaten vært der og tatt alle madrassene, papplatene og teppene. Noen hadde gjemt unna sekker i buskene og priste seg lykkelige for at de ikke var tatt, andre hadde mistet alt og var fortvilet. Jeg kunne knapt forstå at dette var mitt land, min by. Det var som om vi hadde trådt inn i en parallellverden. Det var på grunn av dette Elenas mann ville være tilbake innen kvelden. Det var derfor han var urolig og nervøs. Man må passe plassen sin. Vi delte en krøllete sigarett. Jeg hadde ikke røkt på ti år. Det luktet eksos og støv og litt urin. Jeg tenkte at renovasjonsetaten aldri har tatt håndkleet mitt og klærne mine når jeg bader på stranda. Det er forskjell på folk.

Elena var glad. Hun skulle hjem. Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.

I kveld står jeg på plassen vår og tenker på Elena. Jeg ser opp på den stjernerike høsthimmelen og tenker at det er rart hvor stort verdensrommet er og hvor langt unna de stjernene henger. Så ser jeg ned på asfalten og tenker at til å være en helt vanlig bit skitten asfalt er det jammen meg rart hvor mye kjærlighet som bodde der. Og at det er rart at to kvinner som er så like, som er født inn i samme verden, kan ha så ulike liv. At kjærligheten og urettferdigheten er omtrent like store. Og hvor stort er egentlig et savn? Når tar det slutt?

Og jeg vet at neste gang vi diskuterer tiggerforbud og soveforbud, er det ikke politisk, da er det personlig. For jeg er en tigger som tilfeldigvis er født i et veldig, veldig rikt land.

Guri Riksaasen

………………………….

Bilde av Guri RiksaasenJeg kjenner Guri som bydelspolitiker i Søndre Nordstrand. Hun er faktisk like blid i virkeligheten som på dette bildet.

Vernepleierportalen

logo_vplportalenJeg har noen ganger lekt med tanken på å utvikle bloggen min til en mer nøytral portal om vernepleie. En samling av aktuelt stoff om vernepleierutdanningen og vernepleiefaglig yrkesutøvelse. Blant annet hadde jeg en side om viktige dokument. Problemet har vært at jeg fortsatt har behov for å skrive om akkurat det jeg mener, når jeg mener det. Har derfor lagt bort tanken om en mer eller mindre nøytral portal. Nøytralitet passer vel ikke helt for meg…

Det er fine greier at noen andre nå har plukket opp ideen om en vernepleierportal. I dag ble nemlig vernepleierportalen.no presentert.  Her finner du mye nyttig stoff om vernepleie. Blant annet finner du dokumentene som jeg tidligere hadde her på bloggen; rammeplan og avklaring knyttet til ansvarsvakter på sykehjem. Jeg anbefaler den nye portalen, samtidig som jeg håper du fortsatt også vil lese her på vernepleieren.com.

Her skriver redaktøren for den nye portalen litt om den nye nettsiden. Gratulerer og lykke til, Thomas.

Velkommen til Vernepleierportalen!

Vi er en liten gjeng med vernepleiere som brenner for det vernepleiefaglige. Siden i vår har vi brukt ledige stunder til å utvikle en egen nettside for vernepleiere: Vernepleierportalen. I utgangspunktet er det et seks måneder prøveprosjekt, men vi satser på varig drift. Vår tanke er at dette skal være en «informasjonssentral» for det meste som har med vernepleie å gjøre. Vernepleieportalen skal bidra til å fremme profesjonen og faget vernepleie gjennom å formidle informasjon av interesse for vernepleiere, nyheter om prosjekter der vernepleiere er involvert og om ulike former for utviklingsarbeid innen vernepleiefaget, står det i programerklæringen vår. Men hvem er så vi?

Redaksjonen
Undertegnete, som til vanlig er lektor på vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Bergen, står som ansvarlig redaktør. Jan Gunnar Hesthammer, som til vanlig er eHelse-konsulent i Helse Bergen, står som webredaktør. Redaksjonsnettverket, som på sikt skal bli landsdekkende, består så langt av seks andre vernepleiere:

  • Bernt Fjordheim, assisterende einingsleiar i Lindås kommune.
  • Fred Tore Henriksen, lektor på vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Telemark.
  • Trude Hoksrød, spesialvernepleier ved Habiliteringstjenesten for voksne i Hedmark, Sykehuset Innlandet.
  • Marit Laila Logje, miljøterapeut ved Voksenhabilitering i Kirkenes, Helse Nord.
  • Inger Nordlund, lektor på vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Telemark.
  • Hanne Line Wærness, lektor på vernepleierutdanningen ved Diakonhjemmet høgskole, Rogaland.

Så vet du hvor vi jobber til vanlig. Men våre roller i Vernepleierportalen har i seg selv ingenting med våre vanlige jobber og ansettelsesforhold å gjøre. Vernepleierportalen er et sideprosjekt, som både nå og i overskuelig fremtid vil være basert på dugnad og frivillighet, stolthet over og kjærlighet til det vernepleiefaglige. Og likevel – etter en god del diskusjoner har vi lagt opp til et begrenset nivå av kommersialitet.

Spørsmålet om økonomi
Du vil aldri finne reklame for hudpleieprodukter eller slankemidler på Vernepleierportalen. Ei heller for nettbokhandler. Men vi har lagt opp til å ta inn annonser for ledige stillinger for vernepleiere. I den grad vi har et kommersielt mål, er det at stillingsannonsene skal bringe inn nok penger til å dekke de direkte utgiftene vi har med nettsiden (selv det må bli på sikt, ettersom vi legger opp til at de som vil lyse ut ledige stillinger på Vernepleierportalen kan gjøre det gratis det første halve året). Om stillingsannonsene noen gang skulle bringe inn mer enn til de direkte utgiftene, vil det kanskje bli mulig å honorere medlemmene i redaksjonen for litt av den tiden som går med til dette. Det er uansett ikke pengene som driver oss. Om det var det, ville vi nok heller brukt tiden på noe annet.

Gratis annonsering av kurs, konferanser og seminarer
Vi legger opp til at dere som arrangerer kurs, konferanser og seminarer av interesse for vernepleiere kan annonsere for dem på Vernepleierportalen – helt gratis, både nå og i fremtiden. På nettsiden finner du et eget skjema for å melde inn informasjon.

Hva vil du finne på Vernepleierportalen?
På Vernepleierportalen vil du både nå og i fremtiden finne saker og nyheter av interesse for vernepleiere, som du også vil kunne kommentere. Du vil finne live streaming av nyheter fra en del aktuelle andre nettsider. Du vil finne en hel del lenker til nyttige nettressurser, og flere skal det bli. Etterhvert vil du finne tips om nye artikler skrevet av vernepleiere, og hvis selve artikkelen foreligger på nett vil du også finne en lenke. Du vil finne lenker til samtlige av landets vernepleierutdanninger og deres fagplaner. Du vil finne informasjon om noen aktuelle fagbøker, og flere skal det bli. Du vil allerede finne tips om konferanser – og et par ledige stillinger for deg som er på jakt etter ny jobb. Vi har for øvrig utformet en programerklæring, som du også finner på Vernepleierportalen.

Til sist
Jeg håper du finner noe av interesse på Vernepleierportalen. I så fall, fortell noen om den! Og hvis du vet om noe faglig spennende som skjer, som andre vernepleiere kan ha interesse av å lese om: Gi oss en lyd!  På nettsiden finner du et eget skjema for å melde inn tips. Og mye, mye mer.

ThomasMed hilsen,
Thomas Owren
Ansvarlig redaktør
Vernepleierportalen

Blogg på WordPress.com.

opp ↑