Det var sommer. Det var sol. Jeg var ung. Det var kanskje den sommeren jeg egentlig og virkelig ble voksen. Og det var første gangen.

Sommeren 1994 jobbet jeg nattevakter i en kommune. Syklet hjem til foreldrene mine. Sov noen timer, og dro videre til kveldsvakt i en annen kommune. Det var en fantastisk sommer. Jeg jobbet og jobbet og jobbet. Sommeren året før jeg begynte på vernepleierutdanningen. Og det var første gangen.

Det var første gangen jeg ble bitt på jobb. Første gangen jeg havnet på legevakten etter en arbeidsøkt. Første gang jeg virkelig møtte den delen av virkeligheten i mitt kommende yrke. Og, den sommeren jeg virkelig ble sikker på hva jeg skulle drive med resten av livet.

Jeg skriver dette til deg, mr. Ian Ayre* for å vise at jeg har erfaring. Erfaring med å oppleve hvordan det er å bli bitt, men først og fremst erfaring med hvordan det er å jobbe for folk som biter. For. Du vet sikkert ikke hva en vernepleier er. Kanskje har du hørt om vår britiske søstre, learning disability nurses, men det sier deg sikkert ikke så mye. Jeg forventer ikke at du selv skal forstå at du trenger en slik som meg.

Andre gangen var jeg blitt vernepleier. Hun var kanskje 12, men litt liten for alderen. Litt som han mannen du har ansvar for. Jeg posisjonerte meg helt feil, men skal selvsagt ikke ta skylden. Litt som han italieneren. Men. Man skal aldri aldri akseptere å bli utsatt for vold på jobben. Verken som fotballspiller, eller som vernepleier. Merket på armen er der fremdeles etter den andre gangen. Et minne for livet.

Mange vernepleiere opplever slike situasjoner ofte. Situasjoner der man står i fare for å bli utsatt for vold. I fare for å bli bitt. Men først og fremst er vi i situasjoner der vi har muligheten til å endre. Vi er endringsagenter som både kan jobbe med enkeltindividet og jobbe med miljøet rundt. Vår erfaring tilsier at endring er mulig. Med tilrettelegging og positive strategier er det mulig å redusere og eliminere lavfrekvent alvorlig problematisk atferd. Det er vanskelig, men det er mulig.

Mr. Ian Ayre, jeg forstår godt at det er fristende å straffe. Straffe hardt. Selvsagt må du gjøre det og. For omverdenen sin skyld. For at vi unitedsupportere og alle andre skal tro at dere ikke tar lett på slik atferd. Men ikke tro at det hjelper så mye på atferden. Jada, det kan være det er lenge til neste gang, men kunnskapen og erfaringen, også med mannen din, er vel at straff ikke hjelper noe særlig. Du kan selvsagt sende han vekk. Sende problemene bort. Det er noe vi vernepleiere har erfaring med. Skoler som nekter utagerende elever skoleplass. Psykisk helsetjenester som sender de videre. Tilbake til vernepleieren. Vernepleieren som forstår at det er vanskelig og komplekst, men som også vet at det er mulig. Det er ikke sikkert Real Madrid vil ha han, men du finner sikkert en klubb.

Men.

Hadde jeg vært deg, mr. Ian Ayre så hadde jeg ikke kvittet meg med Suarez. Jeg hadde ansatt en vernepleier. (Jeg vet til og med om noen vernepleiere som av en eller annen merkelig grunn er Liverpoolsupportere)

*Ian Ayre er direktør i Liverpool FC

Om du ikke forstå noenting av bakgrunnen for denne bloggposten kan du jo trykke her…