Cato Brunvand Ellingsen

”Dersom det skjer mye, så er det ikke så mange som vet om det, sier han.” Han er meg, og jeg sier det i Aftenbladet på nett.

Våren 2013 satt jeg på et rødgrønt statssekretærkontor. Jeg trodde at jeg var der for å snakke om hvordan meldingen til stortinget om situasjonen til personer med utviklingshemning burde eller kunne bli. Mesteparten av møtet ble en presentasjon av hva meldingen ikke kunne bli. At den ikke kom til å være konkret, at den kun skulle gi retning. Og først og fremst, møtet ble brukt til å senke forventningene til hva som skulle komme. Unnskyldningene var mange. Ambisjonene på vegne av regjeringen, personer med utviklingshemning og resten av samfunnet var syltynne. Jeg er glad for at noen presset på for at det ble en melding, men resten er historie.

Bordet var dekket for FrPs første inkluderingsminister. Herregud som jeg misunner henne den jobben. Hun hadde overtatt en relativt dårlig melding på et område uten veldig store politiske kontroverser (en skulle i hvert fall tro det). To engasjerte rødgrønne statssekretærer hadde startet et arbeid som på langt nær var avsluttet. Et arbeid på et felt hvor inkluderingsministeren ikke har all verdens av virkemidler (de ligger i fagdepartementene), men en hel haug med muligheter. På et felt der folk er sulteforet på oppmerksomhet. Når var det sist personer med utviklingshemning følte seg virkelig sett av politiske myndigheter? Når opplevde ansatte i tjenestene sist at de var sett av administrasjon og politikk? Og ikke bare det, hun fikk en gavepakke fra stortinget da de hadde en strålende behandling av meldingen med klare føringer. Bordet var dekket. Det var bare å servere kake.

Så ble det stille. Veldig stille. Redaktøren i Fontene skriver om en usynlig minister med manglende ambisjoner. ”Et søk på hennes navn i kombinasjon med utviklingshemning/utviklingshemmede i medieovervåkingstjenesten Retriever gir fem treff for 2013 og 2014 til sammen.” Selv om jeg på ingen måte er fagperson innen kommunikasjon drister jeg meg til å si at dette området er en kommunikasjonsfaglig tragedie. På nettsidene til inkluderingsdepartementet så er det knapt spor av at dette departementet har et koordinerende ansvar for politikken for personer med utviklingshemning. At inkludering ikke bare handler om innvandrerbefolkningen. At det finnes barn med utviklingshemning. At dette også er likestillingspolitikk i praksis.

Av over 70 nyheter på departementets nyhetsside i løpet av 2014 er det ingen av dem som omhandler personer med utviklingshemning. Ingen. Det er selvsagt noen som kan tenkes å ha betydning for også denne gruppen av landets befolkning, og da særlig varselet om en felles likestillings- og anti-diskrimineringslov (som jeg for øvrig er svært positiv til). Selv ikke i saker som varsel om ny stortingsmelding om familiepolitikken har familier med barn med funksjonsnedsettelse blitt særlig fremhevet. Det er eksempler nok å ta av til at dette burde vært fremhevet som et satsningsområde.

I februar ba stortinget regjeringen om å sette ned et offentlig utvalg. Nå varsler statsråden at det kommer først etter sommeren. Hvor vanskelig kan det være å lage et mandat og begynne å jobbe? Og ikke minst, hvor vanskelig kan det være å opprettholde det momentum som stortingets behandling av stortingsmeldingen gav? Kaken stod der, men ministeren tok ikke tak i kakespaden.

Enda underligere blir det når hun torsdag fikk muligheten til å diskutere temaet i Dagsnytt 18. Hun fikk mulighet til å dele ut kake på overtid. Hun takket nei. Hun takket nei til å diskutere da motdebattanten er redaktør. Til tross for at redaktøren i Fontene er nesten den eneste som utfordrer offentligheten på dette feltet. Det kan selvsagt være at departementet jobber med temaet. Men. For et paradoks det er at når statsråden blir beskyldt for å være usynlig så vil hun ikke diskutere det i riksdekkende radio. Hun gjør seg usynlig. Dersom det skjer mye, så er det ikke så mange som vet om det.

Ja, jeg er misunnelig på Solveig Horne. Jeg elsker kake, og jeg vil gjerne dele. Først ville jeg nedsatt et spenstig utvalg med et bredt mandat. Jeg hadde invitert Geir Lippestad, Jan Tøssebro og Karl Elling Ellingsen med. Kristin Clemet, Kristin Halvorsen og Anita Krohn Traaseth hadde også fått plass. Jeg ser heller ikke bort i fra at Carjet Demir, Ivar Stokkereit, Jon Løkke og Victor Normann burde vært der. Selvsagt hadde bruker- og menneskerettighetsorganisasjonene og fagforeningene vært sentrale. Ja, jeg kan fortsette. For enda gjenstår det viktigste. Utvalget hadde fått i mandat å aktivt trekke med personer med utviklingshemning. Ikke bare som stafasje, men som aktive bidragsytere og beslutningstakere i utvalgets rapport. Både som bidragsytere og medlemmer i utvalget. Jeg hadde også tydeliggjort at utvalget ikke bare skulle komme med løsninger, men at de også skulle skape debatt. At de skulle reise rundt i landet, at de skulle lage nettside og blogg. At de skulle skrive kronikker. At de skulle lage workshop om arbeid der Petter Stordalen, Gerd Kristiansen og folka fra Halvorsens Conditori og kaffebaren i brenneriveien var med. En tilsvarende om skole og en om tjenesteutvikling og ikke minst om styring og kommunal frihet. Tjenestedesign og innovasjon hadde selvsagt vært sentrale begreper i mandatet, og forskning og kompetanse likeså. Og, jeg kan fortsette, men tror poenget er tatt.

Når jeg den siste tiden har forelest for ansatte i tjenestene har jeg spurt om hva som er de overordnede føringene de jobber etter. Det første svaret som kommer er økonomiske rammebetingelser. Inkluderingsministeren bør gi dem inkludering, deltakelse, selvbestemmelse, mangfold og individuell oppfølging.

Bordet er dekket. Kaken er klar til å spises. Jeg spiser gjerne kake på departementets kontor om ambisjonene er større enn sist gang jeg var der. La oss alle satse på at kremen ikke blir sur før departementet serverer. Server kaken, for pokker!