Cato Brunvand Ellingsen

”Hvem er egentlig disse menneskene i blått som smyger seg rundt mormoren min?” Det er det 14 år gamle Jonas spør om i et innlegg i Aftenposten fredag. Eller ikke bare i et innlegg. I årets beste innlegg. I et innlegg som ikke vi kan la bli stående uberørt. Et innlegg som vi ikke kan la være å bli berørt av. For. Landets vernepleiere, sykepleiere, helsefagarbeidere og andre må skrike ut. Det er oss, Jonas. Det er vi som smyger oss rundt mormoren din. Det er vi som svikter.

Ok. For å være ærlig så har jeg kun jobbet med eldre i en uke for mange år siden. Det er vel heller ikke vernepleiere som er den mest dominante yrkesgruppen i tjenestene til eldre her i landet. Men vi er der. Og spørsmålet til Jonas handler vel egentlig ikke bare om eldreomsorgen. Det handler om alle landets velferdstjenester. Og ikke minst, om oss som jobber der.

Det er lett for oss å skylde på systemet. Når mormoren til Jonas ikke får medisiner på rett tid, ikke får noen å prate med, eller at avvikene som vi skriver ikke blir fulgt opp. Et system som er mer opptatt av å rapportere på minutter enn på kvalitet. Et system som er mer opptatt av avviksrapportering enn av kvalitetsforbedring. Et system som verken legger til rette for eller egentlig forstår faktisk åpenhet og brukerstyring. Vi kan med rette skylde på systemet. På politikere som ikke forstår situasjonen til de som jobber i tjenestene. På en administrasjon som ikke har helsefaglig kompetanse. På manglende verdsetting av kompetanse i det direkte arbeidet for mennesker.

Men, det holder ikke.

For godt helsefaglig arbeid handler også om den enkelte vernepleiers yrkesutøvelse. Den enkelte helsefagarbeider. Om min kompetanse, om mine holdninger og min yrkesutøvelse. Det kan ikke aksepteres at vi lyger til pårørende. At vi ikke sier i fra når ting svikter. Vi må tørre å være åpne om våre feil. Det hjelper ikke å avviksrapportere og skjule. Vi må avviksrapportere og handle. Vi må selv bidra til et miljø der vi tør å si i fra når vi gjør feil, der vi støtter hverandre, der ærlighet overfor pasienter og pårørende er nøkkelfaktorer. Kontinuerlig kvalitetsforbedring handler nettopp om åpenhet og dialog med dem det gjelder. Da må vi ikke bare skylde på systemet, men også se oss selv i speilet.

Vi må slutte å gjemme oss bak våre hvite, blå og pastellfargede ”uniformer”. Vi må tørre å være personlige.

…gjennom livsfortellingsforskningen ser jeg at holdninger endres når en får vite om fortiden til mennesket og får et mer personlig forhold til vedkommende…det er vanskeligere å overse eller ‘feilbehandle’ et menneske en liker og beundrer
Britt-Evy Westergård

Og til slutt. Det holder ikke at vi selv ser oss i speilet. At vi har et helsetilsyn som inne mellom kontrollerer hva vi driver med. Vi trenger Jonas. Vi trenger pasienter, brukere og pårørende som stiller spørsmål. Som smyger seg rundt oss ”i tide og utide”. Som gir oss ros, men som også melder fra om feil, stiller spørsmål ved vår praksis og som sammen med oss skaper et bedre helsevesen.

Jeg heier på de vanskelige pårørende. På barnebarn for besteforeldre. Hadde jeg vært leder i helsetjenestene i dag hadde jeg ringt til Jonas på mandag. Invitert han og alle hans venner inn i tjenestene. Ikke på boller og brus, men for å vise alle sider av dagens tjenester. Bedt dem om å gå i gangene. Stille spørsmål. Stille spørsmål om hvorfor. Om store og små ting. Tenk så fantastisk det hadde vært med en hel haug med 14-åringer som spurte oss om hvorfor vi gjør det vi gjør.

For. Vi skal ikke smyge oss rundt mormorer. Vi skal rak i ryggen møte mormorer som mormorer skal møtes. Med gehør og ydmykhet for hva mormorer selv ønsker. Og stolthet i forhold til hva vi kan bidra med for at mormorer skal få det de ønsker.

Takk Jonas, for årets viktigste innlegg.