Illustrasjonsbilde: Hender i sanden
Tett og individuell oppfølging er avgjørende

Hele min fagforenings- og venstresideryggmarg tilsier at jeg skal fordømme arbeidsminister Robert Eriksson sine tanker om aktivitetsplikt. At jeg skal dele oppslagene på sosiale medier sammen med noen velvalgte ord om hvor håpløst dette er og en kommentar om stigmatisering av grupper i befolkningen. Men. Jeg klarer det ikke. Det er kanskje ikke så mye jeg er enig med Robert i, men en ting er sikkert. Fremtiden trenger nye løsninger. Det er viktig med en gjennomgang av velferdstjenestene våre.

Diskusjonen om aktivitetsplikt blir fort ødelagt av et virvar av begreper. Sosialhjelp og uføretrygd blandes sammen. Krav og plikt blir begreper uten innhold. I det hele tatt har kommunikasjonsstrategien til arbeidsdepartementet vært håpløst dårlig helt siden Bjarne Håkon Hanssens stå opp om morgenen til Erikssons krav for plikt for trygd eller hva det no er. Håpløst dårlig om målet er at folk skal forstå det politiske og reelle innholdet i det som foreslås, og det er det vel? Det burde være en enkel sak å være tydelig på de overordnede begrepene, og operasjonalisere dem slik at konsekvensene blir tydelige.

For det første. Slik jeg leser det mener verken Eriksson eller hans kritikere at folk som er syke skal tvinges til å jobbe. Uføretrygden skal fortsatt være et sikkerhetsnett for dem som ikke kan tjene penger ved å jobbe. Skal en eller annen form for aktivitetsplikt være virksom her, må den i så fall være lagt i forkant av uføretrygden. Altså ha en forebyggende effekt. Og, det er vel få som er i tvil om at aktivitet forebygger både fysisk og psykisk sykdom.

For det andre. Er bruken av ordene plikt og krav egentlig noe annet en retoriske grep for å tilfredsstille de som mener at man skal ha en tøffere politikk? Neppe, om man ser eksemplene som Eriksson bruker. Det snakkes om utdanning, tett oppfølging, individuelle tiltak. Er det virkelig noen som er i mot dette? Skal man ta statsråden på alvor betyr jo dette at alle som får sosialhjelp (eller eventuelt andre ordninger) skal få individuell oppfølging av kompetente tjenesteytere. Konsekvensen av slik oppfølging er åpenbar.

Helse- og sosialfaglig yrkesutøvelse innebærer ofte tett oppfølging over tid. Det handler om å analysere hvilke utfordringer den enkelte har og dennes motivasjonsbetingelser. Det handler om å sette opp kortsiktige og langsiktige mål for den enkelte, samt skreddersy tiltak for å nå disse målene. Og det handler om å redefinere disse om man ikke kommer i mål. Tar man dette på alvor vil man trenge flere helse- og sosialfaglige ansatte i NAV (både statlig og kommunalt), eksempelvis sosionomer og vernepleiere. Disse må få stor grad av tillit til å utføre kunnskapsbasert praksis, og liten grad av byråkratiske rapporterings- og stønadsordninger. Dette innebærer selvsagt at de må få mulighet til å jobbe dag, kveld og natt på alle mulige arenaer for å gi et individuelt tilpasset tilbud. Hvis personen sammen med vernepleieren finner ut at det er et rimelig krav at han må stå opp om morgenen, må det selvsagt følges opp med at vernepleieren kommer hjem til ham da. Ikke forventer at han dukker opp på møtet klokken 0900. De hadde sammen funnet ordninger som var tilpasset målet om å stå opp om morgenen. Det innebærer også at de økonomiske ordningene var så fleksibel at folka på Erlandsens conditori kunne fortsatt sitt arbeid der og ikke måtte være på dagsenter. Og, det innebærer selvsagt at helse- og sosialfaglig ansatte måtte dokumentere faktisk effekt på individuelle målsettinger, og ikke deltakelse på et eller annet meningsløst tiltak.

Det er nettopp denne aktivitetsplikten jeg heier på. Da blir det først og fremst kommune og stat som får en plikt til aktivitet. En individuelt tilpasset aktivitet rettet mot det enkelte individ og dennes behov. Hvis kompetent personell får jobbe sammen med den enkelte er jeg sikker på at andelen personer som vil få redusert sin støtte som konsekvens for manglende deltakelse vil være tilnærmet null. Da vil de store ordene om plikt, krav og konsekvenser ha null betydning.

Til slutt står vi igjen med en pitte liten gruppe av personer som bevis(s)t misbruker systemet. Folk som er i stand til å jobbe uten noen form for bistand. Som velger sosialhjelp. Dem som får støtte som ikke skulle hatt det. Jeg tørr å påstå at det er et svært lite problem. Så lite at selv høyresiden i norsk politikk med Eriksson i spissen ville knapt brydd seg. Da hadde det også vært et mye større og tydeligere problem at en hel rekke personer ikke får støtte som de både har krav på og burde fått. Eksempelvis familier med barn med funksjonsnedsettelse der all energi brukes på å skaffe seg nødvendige tjenester. Tjenester som er nødvendig for at man blant annet kan stå i arbeid. Et problem som i stor grad blir overskygget av debatten knyttet til dem få som tilsniker seg velferdsordninger.

De offentlige tjenesteyterne må få mulighet til å være døråpnere, ikke portvakter. Tar vi og ikke minst regjeringen på alvor det Eriksson sier om individuell tilpasset oppfølging kan dette bli bra. Derfor et ja til aktivitetsplikt (for kommune og stat).