Cato Brunvand Ellingsen

Paradokset. Paradokset er jo tydelig. Bare noen dager før det blir klart at inkluderingsdepartementet ikke inkluderer utviklingshemmede i utvalget som skal utvikle politikken som skal styrke situasjonen for personer med utviklingshemming, dumper denne boken ned i postkassen min. Boken er tydelig i sitt budskap om deltakelse. Ja, paradokset!

For en liten stund siden kom boken Utviklingshemming og deltakelse ut. Min tidligere sjef i NAKU, Karl Elling Ellingsen er redaktør. Det ser ut som en fin fin bok. Ja, jeg har ikke lest den i sin helhet, men trengte å si noen ord om den nå når debatten om utvalget som er nedsatt går. For. Boken tar opp den viktige utviklingen fra normalisering, via integrering til deltakelse. Deltakelse, tilhørighet og aktiv involvering i hverdagsliv- og samfunnsliv.

Som tittelen i dette blogginnlegget antyder, samme tittel som kapittelet til Johans Tveit Sandvin har, er dette et varmt forsvar for en relasjonell forståelse av funksjonshemming. At funksjonshemming oppstår i mismatchen mellom individets forutsetninger og samfunnets krav/ barrierer. Det er jo egentlig ikke et ståsted som trengs å forsvares. Men, som det flere steder i boken påpekes, er dette også gjeldende for personer med kognitiv funksjonsnedsettelse. For utviklingshemmede. Samfunnets barrierer spiller en viktig rolle. Utviklingshemmet av hvem?

Viktig er også bokens påpekning av den «doble institusjonaliseringen». At institusjonalisering ikke utelukkende handler om fysisk institusjonalisering og segregering. At det vel så mye handler om måten vi som samfunn har sett på og forholdt oss til utviklingshemmede. «Det er selve kategoriseringen av utviklingshemming som er den primære kilden til utsortering og utestengning». Gjennom ansvarsreformen fikk vi gjort mye med den fysiske institusjonalsieringen, men det at vi aldri fikk gjort noe med denne institusjonelle identiteten har igjen åpnet opp for nye former for fysisk institusjonalisering og segregering. Og den åpner opp for at noen ikke synes det er et problem at utviklingshemmede eller deres representanter sees på som eksperter nok til å bidra i et ekspertutvalg.

Dette folkens, denne boken, kan sees på som et lyspunkt i en tid der inkluderingdepartementet tror at deltakelse i en referansegruppe betyr deltakelse. I en tid der inkluderingsministeren tror det er moderne at det er fagfolkene og politikerne som skal bestemme hvordan utviklingshemmedes deltakelse faktisk ser ut. Et lyspunkt særlig da en av bokens sentrale bidragsytere er med i utvalget, nemlig Johans T Sandvin.

Selv om jeg bare har bladd i boken tror jeg at baksideomtalen har rett når den freidig hevder at dette «er en viktig bok for fagpersoner, studenter og beslutningstakere». La oss satse på at inkluderingsdepartementet har kjøpt inn et klassesett. Boken starter nemlig med ordene til Ellingsen og Sandvin: «Et viktig formål med denne boken er å bidra til å sette utviklingshemming på agendaen igjen.»

Merknad: Jeg har ingen økonomiske fordeler ved å omtale boken, men har fått et gratis eksemplar (sansynligvis av helt andre grunner enn at jeg skal omtale den på bloggen).