Han holdt meg lenge. Hardt. Han var høyere enn meg. Sterkere. Mye sterkere. Jeg var relativt nyutdannet vernepleier. Alene og redd. Redd. På jobb.

Dette var ikke første gangen jeg var redd på jobb. Heller ikke den siste. Ikke den eneste gangen jeg kom hjem med blåmerker eller andre merker på kroppen. Noen av de fysiske minnene fra min første tid som vernepleier er der fremdeles. Blåmerker er borte. Bitemerker er der fremdeles. De andre minnene dukker opp en sjelden gang. Som nå. Når debatten om helse- og sosialarbeidere som opplever vold på jobb kommer til medias overflate. Da husker jeg situasjoner. Kjenner på følelsene.

Dette er en del av fortellingen. En viktig del av fortellingen om mange vernepleieres arbeid i velferdsnorges tjeneste. En fortelling som må fortelles. Om arbeidet for disse personene med en atferd som mange av oss vernepleiere kaller utfordrende. Som er utfordrende og ofte spennende. Som utfordrer faget vårt. Som utfordrer oss som yrkesutøvere og som mennesker. Men. En adferd som de fleste andre vil kalle farlig. Voldelig. Ulovlig.

Å jobbe med voldelige utviklingshemmede er vernepleiernes akuttfunksjon. Jeg kan tenke meg at det er litt som å jobbe på akuttmottaket på sykehuset. En vet aldri helt hva som kommer. Men. Du vet at det kommer. Det er ofte, ikke alltid, uforutsigbart. Adrenalinet pumper. Det deilige deilige adrenalinet. Jeg levde. Jeg gjorde nytte for meg. Denne ambivalensen. Redselen. Men også tilfredsstillelsen, ja nesten gleden av utfordringene.

For. Det som er farlig kan være spennende. Denne ambivalensen fører kanskje ofte til at farlige arbeidsplasser i offentlige tjenester ikke blir sett på med alvor. Jeg valgte jo det selv. Jeg søkte meg til disse arbeidsplassene. Jeg synes det var spennende og gøy.

Men. Uforutsigbarheten blir fort en rutine. Volden blir hverdagslig. Den er fortsatt farlig. Selv om en velger arbeidsplass selv. Den dagen volden blir rutine blir den i hvertfall farlig. Man skal ikke akseptere at man skal være redd på jobb. Aldri.

Gutten var til utredning i habiliteringstjenesten. Nei, det var vel hele avlastningsboligen som var til utredning. Jeg var en av dem som skulle finne ut hvordan situasjonen kunne bli bedre for gutten, og for dem som jobbet for han. Han var kanskje 11. Det var bare menn som jobbet for han. Menn som ikke innrømmet at det var vanskelig. Etter to ukers utredning med slag og spark var kanskje min viktigste oppgave, som habilitør og særlig som mann, å innrømme at dette var vanskelig. At både menn og kvinner kunne føle seg maktesløs og redd. På den måten kunne vi jobbe med en kultur for endring. Aksept for det vanskelige. Aldri aksept for volden. Men også troen på det mulige.

Fortellingene om utviklingshemmede med voldelig atferd og deres hjelpere må opp og frem. Ikke for at vi nok en gang skal stigmatisere en gruppe som gang på gang blir stengt ute fra deltakelse i samfunnet. Fortellingene må opp og frem for at vi skal bli bedre. At vi som samfunn skal ta ansvar. For at vi skal handle. Vi er kommet langt forbi den tid hvor det var greit å gjemme dem bort på store institusjoner i en egen parallell verden. Heldigvis har vi handlingsvalg.

For det første, og kanskje det viktigste. Vold kan unngås. Kompetanse på vold handler jo først og fremst om kompetanse i møte med mennesker. Kompetanse i hvordan man kan bistå folk med forståelses- og kommunikasjonsvansker på en best mulig måte. Vernepleiefaglig arbeid forebygger vold. Vernepleiefaglig arbeid endrer voldelig atferd.

For det andre trengs det kapasitet. Nok tjenesteytere slik at man slipper å være alene i vanskelige situasjoner. Slik at man har tid og mulighet til å trene, debrife og utvikle. Kompetanse og kapasitet gir trygghet. Trygghet for egen sikkerhet.

For det tredje trengs det ledelse. En ledelse som vet hva det går i. Som kan bidra til kulturbygging, kompetanseutvikling og åpenhet. Som gir ansatte mulighet til å hente seg inn, til å slippe, til å gå hjem når det er nødvendig eller bli på jobb når en trenger det.

Ja, jeg tror jeg kan fortsette med det fjerde og femte og sjette. Det får bli en annen gang. Det er bare viktig å slå fast at HMS arbeid i disse tjenestene må være vel så god som det som er i Nordsjøen. Vi trenger en kultur for risikoanalyser og evaluering av risikosotuasjoner. Det er ingen motsetning mellom dette og å ivareta den enkelte tjenestebruker som det den er. Menneske. En redd tjenesteyter gir ikke gode tjenester. En redd tjenesteyter klarer ikke å sette behovene til tjenestebruker i sentrum.

Til slutt. Det er flott at arbeiderpartiet nå tar opp dette temaet i Stortinget. Skikkelig flott. Økt fokus og mer åpenhet om disse problemstillingene er flotte greier. Men. Jeg klarer ikke helt å forstå at en ny forskrift skal kunne endre på situasjonen der ute. Har vi ikke nok regelverk som ikke funker? Har vi ikke nok føringer fra oven som aldri når ut til assistenten i 16,5% stilling som dag etter dag jobber alene med personer som utviser farlig atferd? Det er vel og bra med tilsyn og forskrift, men for å være helt ærlig. Det som trengs er penger. Penger til å sikre at rammebetingelsene gir mulighet til å jobbe faglig, til å snakke sammen, til å trene på møte med voldsatferd. Med den forståelsen som mange kommuner viser så hjelper det ikke med flere utredninger. Det trengs øremerkede penger. Nemlig.

Og. Når noen, som Arbeiderpartiet i sitt forslag, prøver å bruke dette temaet i kampen mot privatisering er det virkelig en farlig vei å gå. Jeg er svært skeptisk til kommersialisering av tjenestene til utviklingshemmede, og jeg kjemper gjerne den kampen. Når som helst. Men. Er det nødvendigvis slik at offentlige tjenester er bedre på sikkerhet enn private? Det er de personene med vanskeligst atferd som kommunene først «setter bort» til andre. Som de ikke klarer å takle selv. Eller ikke vil. Det er offentlige myndigheter som bestemmer hvem som skal vinne anbudene. Det er offentlige myndigheter som bestemmer vektingen mellom pris og kvalitet. Når en ønsker en gjennomgang av om «tilbodet, kompetansen og bemanninga» er god nok må ikke det begrenses til private tilbydere. Det må heller ikke begrenses til en gjennomgang av tjenestene til de som i utgangspunktet har utfordrende voldelig atferd. Skal problematikken taes på alvor må en slik gjennomgang gjelde alle tjenester til utviklingshemmede. Punktum. Den må se på ledelse, kultur, bemanning og kompetanse, mulighet for veiledning og etisk refleksjon. Den må se på hvordan tjenestene organiseres, herunder effekt av arbeidstidsordninger. Nemlig.

Arbeidet for bedre sikkerhet og kvalitet må være et felles anliggende mellom myndigheter, arbeidsgivere, arbeidstakere og ikke minst tjenestebrukere. Ikke en kamparena mot privatisering.

Han ble sparket, slått og spyttet på. Kollegaen min. Situasjonen var kaotisk. Det var min første nattevakt på nytt sted. Han ble sparket hardt der man aller helst ikke bør bli sparket. Han tok med seg smerten hjem. Jeg så han aldri igjen på jobb.