Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Åpne søk
Stikkord

Lest denne?

Kjære Agenda Kaupang

Jeg burde kanskje skrevet dette åpne brevet til dere med større grad av ydmykhet. Ydmykhet og respekt for at dere har deres fag og deres mandat å forholde dere til. Men. Det er faktisk litt vanskelig. Vanskelig når jeg leser rapporten dere har avgitt til Halden kommune. Rapporten som sikkert blir behandlet av kommunens ledelse som et viktig grunnlag for videreutvikling av kommunens tjenester. Enda vanskeligere blir det når det sannsynligvis er dette som er den eneste faglige rapporten kommunen har bestilt. Altså en økonomisk-administrativ vurdering. Ikke en helse- og vernepleiefaglig en.

 

I desember kom dere med en rapport om helse- og omsorgstjenestene i Halden kommune som jeg nå forstår er til behandling i kommunen. Mandatet er tydelig. Det handler om innsparing.

 

Agenda Kaupang bistår Halden med en gjennomgang av tjenestene med sikte på å utarbeide tiltak som kan gi innsparinger og bedre balanse i økonomien. Utgiftene i Halden er spesielt høye innenfor helse og omsorg sammenlignet med det som er vanlig i andre kommuner.

 

Halden kommune er i en alvorlig økonomisk situasjon, og dette må det selvsagt gjøres noe med. Det forstår selv jeg. Rapporten omhandler også selvsagt økonomi. Det er bra. Det er det dere skal vurdere. Likevel blander dere inn andre vurderinger. Det skal jeg komme tilbake til. Selv om mandatet handler om innsparinger, starter dere forordet med følgende setning. Den gir vel knapt noe riktig bilde av det dere er satt til å gjøre, gjør det vel?

 

Agenda Kaupang har på oppdrag for Halden kommune gjennomført en evaluering av tjenestetilbudet innen helse- og omsorgstjenestene i kommunen.

 

Før jeg går videre må jeg bare avklare mitt forhold til Halden. Jeg følger nemlig litt spesielt med på hva som skjer i denne fine østfold-byen, da jeg har familie derfra. Jeg kjenner også noen som jobber der, uten at jeg snakker med dem så veldig ofte. Jeg har også kommentert forhold knyttet til utviklingshemmede i byen før, også i lokalavisen. Ja, jeg har også forelest på fagdag for ansatte i tjenestene der. Jeg har dog selvsagt ingen personlige interesser av dette åpne brevet til dere (ja, vist ikke konsekvensen er at kommunen leier meg inn for å gjøre en vernepleierfaglig vurdering av tilbudet da…).

 

Bakgrunnen for dette åpne brevet er først og fremst deres vurderinger av tilbudet til utviklingshemmede i kommunen. Eller ”PU-brukere” som dere omtaler dem som et sted i rapporten (ja, av og til opptrer jeg som begrepspoliti….hva i huleste er en PU-bruker?). Tallene deres viser at kommunen bruker mer penger på voksne utviklingshemmede enn mange andre kommuner gjør. Årsaken til dette er at tjenestetilbudet stort sett gis i små boenheter. Altså, som vernepleier tenker jeg først og fremst: Hurra! Så flott. Endelig en kommune som kan skryte av at de følger nasjonale politiske og faglige føringer. Så bra. Ikke bare er det relativt små enheter. Flere tjenestebrukere eier leiligheten sin selv. Slik som de fleste av oss andre. Leser man dette i en annen sammenheng er dette utelukkende positive signaler fra Halden kommune. Men. Slik presenterer dere i Agenda Kaupang dette:

 

Samtidig har kommunen satt seg i en spesielt krevende situasjon i og med at brukerne eier boligene sine selv, i form av borettslag, og at hovedvekten av disse boligene er forholdsvis små.

 

Situasjonen med små enheter og eierforholdene presenteres nesten utelukkende negativt. Det er nesten sjokkerende at dere ikke henviser til nyere forskning på feltet (eksempel Tøssebro) eller de helt klare og tydelige politiske føringene på feltet. Stortinget har vedtatt en stortingsmelding og satt ned et eget offentlig utvalg blant annet på grunn av at kommunene i større og større grad bygger store institusjonslignende enheter. Jeg håper nesten at jeg har gått glipp av det, at jeg leser feil. Hvor er vurderingene opp i mot dette? Selv om dere har et økonomisk mandat må dere vel følge nasjonale føringer på feltet? Eller skal dere overlate dette til politikere som sannsynligvis ikke har bedt om alternative vurderinger? Dere antyder blant annet at kommunen bør bygge større enheter og ordføreren har allerede i lokalmedia uttalt en må regne med endringer i bostrukturen for denne gruppen.

 

Ja, Agenda Kaupang. Jeg har trukket frem noen små deler av deres rapport. De delene jeg har kompetanse på. Jeg kan ikke utale meg om områder der jeg ikke har kompetanse. Det overlater jeg til andre. Det er flere faktorer jeg reagerer på i rapporten. Jeg håper også Haldens politikere stiller kritiske spørsmål til dette. Jeg skal her fremheve et område til. Deres noe underlige argument om at flere folk nødvendigvis ikke betyr bedre kvalitet. Jeg velger å sitere noen avsnitt fra rapporten:

 

Bemanning i boliger til funksjonshemmede handler både om fysisk utforming av boligene, sammensetting av brukerne i boligene og tilgang på dagtilbud for bruker- gruppen. Samtidig har det innen tjenestene til utviklingshemmede vært en holdning om at høy bemanning gir god kvalitet. Men et slikt resonnement er ikke uten videre riktig.

 

Mange ansatte pr. bruker kan trekke oppmerksomheten vekk fra brukerne og over på samhandlingen mellom personalet. Dessuten kan mange brukere bli provosert av en vedvarende og tett kontakt med personalet. Parallelt med dette har organisering og boligenes fysiske utforming mye å si for behovet for bemanning på ulike tider av døgnet. Brukernes mulighet for å delta på dagtilbud er også et viktig forhold.

 

Dette problemet er ikke minst tilstede om man «fotfølges» av et personale hele dagen, og problemet kan bli enda større om man i tillegg ledsages av to ansatte. Noen brukere er imidlertid i behov av bistand i form av 1:1- eller 2:1-bemanning i deler av døgnet, for å kunne ivareta dagliglivets gjøremål og redusere uønsket atferd. Slike behov stiller også ekstra krav til kompetanse.

 

Jeg er faktisk enig i at høy bemanning nødvendigvis ikke gir god kvalitet. Det handler selvsagt også om kvaliteten på den bemanningen. Det handler om å ha ansatte med kunnskap, kompetanse og erfaring. Dere skriver, som vises i avsnittet over, faktisk litt om viktigheten av kompetanse i rapporten, men her har dere ikke noen konkrete vurderinger eller anbefalinger så langt jeg kan se. Hvem som helst kan ikke gjøre en god jobb i tjenester som har høy grad av kompleksitet. Men. Det er nesten sjokkerende hvordan dere fremhever at mange ansatte kan trekke oppmerksomheten bort fra tjenestebruker. At dere i samme åndedrag snakker om fotfølging. Dette må da være helse- og vernepleierfaglige vurderinger, ikke økonomisk administrative vurderinger? Hvordan dere kan fremheve dette i vurderinger knyttet til kutt i utgifter, særlig helt uten faglige referanser, er for meg særlig problematisk. Det kan være med på å villede politikere som ofte ikke har kompetanse på dette feltet til å tro at det ikke bare er økonomisk bra å kutte, det er også helse- og vernepleierfaglig lurt. I det minste kunne dere henvise til faglige referanser eller til brukerundersøkelser som viser at tjenestebrukerne føler ser fotfulgt og provosert av det høye antall ansatte.

 

Kjære Agenda Kaupang. Deres vurdering av situasjonen i Halden kommune er nok en viktig del av de samlede vurderingene kommunen må ta. Men, den mangler totalt en vurdering opp i mot nasjonale føringer på området. Videre mangler den helse- og vernepleierfaglige vurderinger, selv om dere på en underlig måte prøver å trekke inn et forsøk på slike. Til slutt, og kanskje viktigst, mangler den en vurdering med utgangspunkt i den enkelte tjenestebruker. Dette er det viktig at leserne av rapporten er klar over. Hvis det utelukkende er slike grunnlag landets kommunepolitikere fatter vedtak på bakgrunn av, bekymrer det meg veldig. Tallene som fremkommer i rapporten kan umulig være overraskende for kommunens politikere. Det de trenger hjelp til er å designe fremtidens tjenester. Disse tjenestene må designes på bakgrunn av et tett samarbeid mellom tjenestebrukere og fagfolkene på gulvet. Ikke gjennom økonomisk-administrative vurderinger nesten uten tilknytning til dem det gjelder.

 

4

Det er personlig!

Illustrasjonsfoto: Bergen

Ja, jeg vet. Jeg vet at det er utrolig lett for meg som blogger. Eller med min fine kontorjobb langt borte fra virkeligheten. Jeg vet at det er lett å si, men utrolig mye vanskeligere å etterleve i den daglige kliniske praksis. Men. Det må sies. Ansvaret er ditt. Og mitt. Det er personlig.

Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig.

Helsepersonelloven er klar og tydelig. Du skal uføre ditt arbeid i samsvar med kravene til faglig forsvarlighet. Kravet om autorisasjon for å utøve ditt yrke som vernepleier er kanskje det tydeligste beviset på det personlige ansvaret. Jeg vet. Forsvarlighetsgrensen er ikke alltid like lett å få øye på. Hva som er forsvarlig, og hva som ikke er det. Men. Du som helsearbeider skal ikke utøve uforsvarlig praksis. Det er ditt ansvar. Det er personlig.

Forhåpentligvis er ikke forsvarlighetskravet det du styrer din faglige praksis etter. Forhåpentligvis finnes det noen visjoner og noen faglige målsettinger som ligger langt over dette minstekravet for yrkesutøvelsen. I møte med de personene du jobber for (og da mener jeg ikke arbeidsgiver) skal yrkesutøvelsen være basert på yrkesetikken og være kunnskapsbasert. Dette er også personlig. Kan du ikke det du er satt til å utøve, skal du ikke gjøre det. Du kan aldri utelukkende skylde på systemet du jobber innenfor. Det er personlig.

På den kommende kongressen til Fellesorganisasjonen (FO) skal det vedtas en profesjonsstrategi. Det er skikkelig bra. Får jeg tid skal jeg skrive mer om den. Her skal jeg bare trekke frem et lite avsnitt:

Kvalitet og faglig forsvarlighet

FO mener at ansvaret som fagmyndighetene (departementer og direktorater) har overfor ulike fagfelt, må innbefatte utvikling av faglige veiledere og retningslinjer. Deres samhandling med fagfeltene, utdanningsinstitusjonene og profesjonene er svært viktig for å sikre en omforent forståelse av hvilken kunnskap og kompetanse som er sentral for å utvikle faglig forsvarlige tjenester. Det samme er fokuset på intern kontroll.

Og det er det som står under denne overskriften. Dette synes jeg er problematisk. Det er viktig og bra at en profesjonsstrategi omhandler faglig forsvarlighet. Det er skikkelig bra at den fremhever faglige veiledere og retningslinjer som viktig. Disse bidrar til at yrkesutøvelsen er kunnskapsbasert og ikke er utelukkende basert på den enkelte yrkesutøvers forgodtbefinnende. De gir deg og meg støtte i de valgene vi hele tiden tar i den kliniske praksis. Men, profesjonsstrategien burde selvsagt også omhandle det personlige ansvaret vi som profesjonsutøvere har. Særlig en profesjonsstrategi må omhandle mitt og ditt ansvar som profesjonsutøver. Det kan være at helsesektoren har en tydeligere tradisjon for dette enn sosialsektoren, men Fellesorganisasjonen organiserer også helsearbeidere. Faglig forsvarlighet er også personlig (ta det gjerne som en oppfordring, dere som skal på kongress).

Ikke misforstå meg. Det er ikke bare personlig. Mange vernepleiere jobber innenfor system som er langt fra perfekte. Skrinne økonomiske betingelser gjør den faglige jobben vanskelig. Manglende forskning eller manglende innhentet forskning på hva som er faglig bra gjør det enda vanskeligere. Dette er systemer som vi som helse- og sosialarbeidere må forholde oss til. Vi må både finne måter å jobbe innenfor disse systemene slik at yrkesutøvelsen ikke blir uforsvarlig, men vi må også jobbe for å endre systemene.

For noen uker siden hadde jeg et veldig spennende oppdrag. Jeg foreleste på en videreutdanning/ mastergradsutdanning på Høgskolen i Molde. Temaet var ”Aktivistperspektiv på miljøarbeidet”. Ah. Dere kan tro jeg digget tittelen. Politikk og fag henger sammen. Vår fagutøvelse handler ikke bare om det enkelte individ, det handler også om å endre samfunnsskapte barrierer. Det handler om samfunnsendring og samfunnsutvikling. Her tror jeg nok vi vernepleiere, ja kanskje alle fra helsetradisjonen, har mye å hente fra sosionomer og det sosialfaglige.

På forelesningen trakk jeg frem flere grunner til at vi skal ha et aktivistperspektiv på miljøarbeid:

  1. Forståelse av funksjonshemming
    En moderne forståelse for funksjonshemming tilsier at det er i møte med samfunnsskapte barrierer at funksjonshemmingen oppstår. Vi må jobbe med å endre samfunnet også.
  1. Anti-diskriminering
    Eksempelvis mener jeg at vi har et ansvar i å bekjempe ableism gjennom vår yrkesutøvelse. Se gjerne denne videosnutten som jeg viste i Molde.
  1. Sikre politiske, juridiske og faglige føringer
    Lovverket blir brutt gang på gang. Flotte politiske intensjoner blir ikke etterlevd i virkeligheten. Faglige retningslinjer blir puttet i en skuff. Hvordan sikrer vi at disse føringene gir praktiske konsekvenser for den enkelte miljøarbeider?
  1. Kunnskap/ mangel på kunnskap
    Dette handler om deg og din direkte yrkesutøvelse, men det handler selvsagt også om å bygge en kultur og sikre rammebetingelser for at kunnskapen blir satt ut i livet. Bruce Lee har visstnok sagt ”Knowing is not enough, one must apply.”
  1. Yrkesetikken
    Selvsagt. I vårt yrkesetiske grunnlagsdokument står det blant annet at: – Yrkesutøveren skal bidra til at forhold som rammer utsatte grupper eller individer, får samfunnsmessig oppmerksomhet.

 

Jeg kunne fortsatt og fortsatt. Jeg mener virkelig at vi skal ha et aktivistperspektiv på miljøarbeidet. Jeg hadde et par punkter til. Se hele presentasjonen her. I slike sammenhenger tar jeg også med det viktige momentet til Løkke & Løkke i et tidligere blogginnlegg her på vernepleieren.com. Vår yrkesutøvelse skal kanskje ikke ha gjeldende helse- og sosialpolitikk som et normativt grunnlag for yrkesutøvelsen vår. I det minste må vi av og til jobbe for å endre denne politikken.

Et fjerde, og potensielt alvorlig problem, er at sosialpolitikk skal inngå som et av de normative premissene i vernepleiefaglig arbeid. Det er problematisk at de til enhver tid sosialpolitiske idealer skal styre arbeidet når slike idealer ikke alltid har tjenestemottakerne i fokus.

Jeg mener at vi vernepleiere med god grunn må bli mer aktivistiske. Vi er dessverre altfor altfor stille. Dette er også personlig. Du som yrkesutøver har et ansvar for å si i fra. Si fra om samfunnsmessige forhold eller forhold i din tjeneste som hindrer deg i å utføre en faglig forsvarlig jobb. Det er personlig. En tjenestes tilbud skal selvsagt ikke variere fra ansatt til ansatt. Vi skal følge faglige retningslinjer. Det er derfor det er så viktig det FO presiserer i sin profesjonsstrategi. Det må utvikles faglige retningslinjer som gir deg som yrkesutøver og tjenestebruker beslutningsstøtte.

I Fontene 01/15 får forbundsleder 6 spørsmål med utgangspunkt i saken om lærerne i Sandefjord som nektet å gjøre jobben sin. Det er mye jeg er enig med Kvisvik i der, men jeg reagerer ganske kraftig på en uttalelse:

Jeg synes ikke at en enkeltperson bare skal si at ”dette er faglig uforsvarlig, dette vil jeg ikke”. Man jobber jo innenfor et system

Jeg er kanskje litt skeptisk til grunnlaget for lærernes reaksjon. Jeg mener også at alle ikke kan jobbe alle steder. Det betyr at har du en overbevisning som går på tvers av det som gjøres på jobben din, men at det samtidig kan dokumenteres at dette er innenfor forsvarlighetsgrensene (eller aller helst er god faglig og kunnskapsbasert praksis), så kan det være at du må få beskjed om at du må jobbe et annet sted.

Bilde av side i Fontene

Men. Til syvende å sist er dette personlig. Det er ikke bare slik at du bør si at ”dette er faglig uforsvarlig, dette vil jeg ikke” hvis du mener det. Du har en plikt på deg til å si det. Til syvende å sist er det du som har ansvar for den yrkesutøvelsen du utfører. Du kan ikke skylde på systemet du jobber innenfor.

1

Redd. På jobb.

Illustrasjonsbilde vann

Han holdt meg lenge. Hardt. Han var høyere enn meg. Sterkere. Mye sterkere. Jeg var relativt nyutdannet vernepleier. Alene og redd. Redd. På jobb.

Dette var ikke første gangen jeg var redd på jobb. Heller ikke den siste. Ikke den eneste gangen jeg kom hjem med blåmerker eller andre merker på kroppen. Noen av de fysiske minnene fra min første tid som vernepleier er der fremdeles. Blåmerker er borte. Bitemerker er der fremdeles. De andre minnene dukker opp en sjelden gang. Som nå. Når debatten om helse- og sosialarbeidere som opplever vold på jobb kommer til medias overflate. Da husker jeg situasjoner. Kjenner på følelsene.

Dette er en del av fortellingen. En viktig del av fortellingen om mange vernepleieres arbeid i velferdsnorges tjeneste. En fortelling som må fortelles. Om arbeidet for disse personene med en atferd som mange av oss vernepleiere kaller utfordrende. Som er utfordrende og ofte spennende. Som utfordrer faget vårt. Som utfordrer oss som yrkesutøvere og som mennesker. Men. En adferd som de fleste andre vil kalle farlig. Voldelig. Ulovlig.

Å jobbe med voldelige utviklingshemmede er vernepleiernes akuttfunksjon. Jeg kan tenke meg at det er litt som å jobbe på akuttmottaket på sykehuset. En vet aldri helt hva som kommer. Men. Du vet at det kommer. Det er ofte, ikke alltid, uforutsigbart. Adrenalinet pumper. Det deilige deilige adrenalinet. Jeg levde. Jeg gjorde nytte for meg. Denne ambivalensen. Redselen. Men også tilfredsstillelsen, ja nesten gleden av utfordringene.

For. Det som er farlig kan være spennende. Denne ambivalensen fører kanskje ofte til at farlige arbeidsplasser i offentlige tjenester ikke blir sett på med alvor. Jeg valgte jo det selv. Jeg søkte meg til disse arbeidsplassene. Jeg synes det var spennende og gøy.

Men. Uforutsigbarheten blir fort en rutine. Volden blir hverdagslig. Den er fortsatt farlig. Selv om en velger arbeidsplass selv. Den dagen volden blir rutine blir den i hvertfall farlig. Man skal ikke akseptere at man skal være redd på jobb. Aldri.

Gutten var til utredning i habiliteringstjenesten. Nei, det var vel hele avlastningsboligen som var til utredning. Jeg var en av dem som skulle finne ut hvordan situasjonen kunne bli bedre for gutten, og for dem som jobbet for han. Han var kanskje 11. Det var bare menn som jobbet for han. Menn som ikke innrømmet at det var vanskelig. Etter to ukers utredning med slag og spark var kanskje min viktigste oppgave, som habilitør og særlig som mann, å innrømme at dette var vanskelig. At både menn og kvinner kunne føle seg maktesløs og redd. På den måten kunne vi jobbe med en kultur for endring. Aksept for det vanskelige. Aldri aksept for volden. Men også troen på det mulige.

Fortellingene om utviklingshemmede med voldelig atferd og deres hjelpere må opp og frem. Ikke for at vi nok en gang skal stigmatisere en gruppe som gang på gang blir stengt ute fra deltakelse i samfunnet. Fortellingene må opp og frem for at vi skal bli bedre. At vi som samfunn skal ta ansvar. For at vi skal handle. Vi er kommet langt forbi den tid hvor det var greit å gjemme dem bort på store institusjoner i en egen parallell verden. Heldigvis har vi handlingsvalg.

For det første, og kanskje det viktigste. Vold kan unngås. Kompetanse på vold handler jo først og fremst om kompetanse i møte med mennesker. Kompetanse i hvordan man kan bistå folk med forståelses- og kommunikasjonsvansker på en best mulig måte. Vernepleiefaglig arbeid forebygger vold. Vernepleiefaglig arbeid endrer voldelig atferd.

For det andre trengs det kapasitet. Nok tjenesteytere slik at man slipper å være alene i vanskelige situasjoner. Slik at man har tid og mulighet til å trene, debrife og utvikle. Kompetanse og kapasitet gir trygghet. Trygghet for egen sikkerhet.

For det tredje trengs det ledelse. En ledelse som vet hva det går i. Som kan bidra til kulturbygging, kompetanseutvikling og åpenhet. Som gir ansatte mulighet til å hente seg inn, til å slippe, til å gå hjem når det er nødvendig eller bli på jobb når en trenger det.

Ja, jeg tror jeg kan fortsette med det fjerde og femte og sjette. Det får bli en annen gang. Det er bare viktig å slå fast at HMS arbeid i disse tjenestene må være vel så god som det som er i Nordsjøen. Vi trenger en kultur for risikoanalyser og evaluering av risikosotuasjoner. Det er ingen motsetning mellom dette og å ivareta den enkelte tjenestebruker som det den er. Menneske. En redd tjenesteyter gir ikke gode tjenester. En redd tjenesteyter klarer ikke å sette behovene til tjenestebruker i sentrum.

Til slutt. Det er flott at arbeiderpartiet nå tar opp dette temaet i Stortinget. Skikkelig flott. Økt fokus og mer åpenhet om disse problemstillingene er flotte greier. Men. Jeg klarer ikke helt å forstå at en ny forskrift skal kunne endre på situasjonen der ute. Har vi ikke nok regelverk som ikke funker? Har vi ikke nok føringer fra oven som aldri når ut til assistenten i 16,5% stilling som dag etter dag jobber alene med personer som utviser farlig atferd? Det er vel og bra med tilsyn og forskrift, men for å være helt ærlig. Det som trengs er penger. Penger til å sikre at rammebetingelsene gir mulighet til å jobbe faglig, til å snakke sammen, til å trene på møte med voldsatferd. Med den forståelsen som mange kommuner viser så hjelper det ikke med flere utredninger. Det trengs øremerkede penger. Nemlig.

Og. Når noen, som Arbeiderpartiet i sitt forslag, prøver å bruke dette temaet i kampen mot privatisering er det virkelig en farlig vei å gå. Jeg er svært skeptisk til kommersialisering av tjenestene til utviklingshemmede, og jeg kjemper gjerne den kampen. Når som helst. Men. Er det nødvendigvis slik at offentlige tjenester er bedre på sikkerhet enn private? Det er de personene med vanskeligst atferd som kommunene først «setter bort» til andre. Som de ikke klarer å takle selv. Eller ikke vil. Det er offentlige myndigheter som bestemmer hvem som skal vinne anbudene. Det er offentlige myndigheter som bestemmer vektingen mellom pris og kvalitet. Når en ønsker en gjennomgang av om «tilbodet, kompetansen og bemanninga» er god nok må ikke det begrenses til private tilbydere. Det må heller ikke begrenses til en gjennomgang av tjenestene til de som i utgangspunktet har utfordrende voldelig atferd. Skal problematikken taes på alvor må en slik gjennomgang gjelde alle tjenester til utviklingshemmede. Punktum. Den må se på ledelse, kultur, bemanning og kompetanse, mulighet for veiledning og etisk refleksjon. Den må se på hvordan tjenestene organiseres, herunder effekt av arbeidstidsordninger. Nemlig.

Arbeidet for bedre sikkerhet og kvalitet må være et felles anliggende mellom myndigheter, arbeidsgivere, arbeidstakere og ikke minst tjenestebrukere. Ikke en kamparena mot privatisering.

Han ble sparket, slått og spyttet på. Kollegaen min. Situasjonen var kaotisk. Det var min første nattevakt på nytt sted. Han ble sparket hardt der man aller helst ikke bør bli sparket. Han tok med seg smerten hjem. Jeg så han aldri igjen på jobb.

0

”… that`s how the light gets in”

Illustrasjonsfoto: Sol som bryter gjennom trærne

«Men, ikke vær blyge folkens. Si til din kollega eller medbruker: Kan jeg få se på suksessen din, så skal du få se på min! Slå i bordet med resultater i møte med de på hyllene over. Tving frem en erkjennelse av at vi kommer ingen vei om ikke de gode fagfolkenes mål og verdier sildrer oppover og blir samfunnets felles mål og verdier.»

Det er mange grunner til å være glad i sosiale medier. En av dem er at man treffer på folk som Bjarne Kjeldsen. For min neste gjesteblogger kjenner jeg egentlig som @Bjarnekj fra twitter. Jeg traff han for første gang live på lanseringen av boken «Raushetens grenseland». Han er nemlig en av dem som i denne boken forteller sin historie. Han er far til tre sønner, en av dem med Smith Magenis Syndrom. Han sier at der de er i livet gjør det at hele familien på mange måter blir funksjonshemmet, og at det ikke nødvendigvis trenger å være slik. Jeg er glad for at han sier mer. Her i dette blogginnlegget skriver han om lys…

”There is a crack in everything, that`s how the light gets in”

Av Bjarne Kjeldsen

Selvfølgelig har vi hatt et mareritt med det såkalte hjelpeapparatet. Vi har en sønn med Smith-Magenis syndrom! En sjelden tilstand med flere mulige og til dels uvanlige utfall. Det er få kilder til kunnskap om utfordringene og de individuelle variasjonene innenfor diagnosen er på en del punkter svært store. Hvordan ulike problemer har slått ut har variert gjennom ulike faser. Noe som var en god løsning for seks måneder siden fungerer ikke i dag. Vi er vel prototypen på en familie som sender systemet i rødt og trigger det meste av strukturelle og personspesifikke svakheter. Det hjelper sikkert ikke at vi går kontinuerlig litt i tåka, – slitne, oppgitte og bekymrede for fremtiden. Det finnes helt sikkert bedre samarbeidspartnere enn oss.

Bilde: Bjarne KjeldsenLike vel, eller kanskje nettopp derfor, vil jeg skrive litt om de gode erfaringene. Historiene om tjenester som dyktiggjør og bygger opp, om møtene som gjorde en forskjell. Ikke fordi vi skal tenke oss friske og glade, late som om alt er bra. Nei, jeg vil sette lys på de gode erfaringene for å studere nærmere hva slags stoff de er laget av og hvilke mekanismer som spiller inn. Håpet er at dette kan inspirere samarbeidsfellesskapet rundt andre brukere til å gjøre det samme. Det er når ting fungerer at man oppnår habilitet- at helse for bruker og familie ivaretas. Det er når ting fungerer at folk kan holde sitt liv i gang, oppleve verdighet og mestring. Mer om dette senere. Først litt om hvorfor dette ble så viktig for meg, akkurat nå.

For en tid tilbake var det lansering av Kristin Molvik Botnmarks bok, Rausehetens grenseland – «Alle skal med»? Dette er en tekst med stoff i seg til å gjøre en forskjell i arbeidet for et rausere og mer inkluderende samfunn. Klart og sterkt ser vi hvordan menneskeverd og helse trues når subjekter blir kasus. Jeg opplever at boken etterlater seg et ultimatum: Enten må fundamentale omveltninger til, eller så må «Det store oss» våge å si det høyt, at raushetens grenseland er en pris vi er villige til å betale for velstandspoppen. Jeg går for de store omveltninger! Jeg har jo ikke noe valg. Men det er tungt å tro at det kan nytte. Det er vanskelig å vite hvor vi skal begynne. Så mye mangler, på så mange nivåer. Strukturer, kompetanse, ferdigheter, holdninger, ledelse, styring, verdier, mål. Ingen er tjent med at det er slik, av noen som helst slags grunn. I sangen «anthem» synger Leonard Cohen: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in». Cohen farer ikke med lettvint positivitet. Han setter ord på en dyrkjøpt erkjennelse. Oppgaven blir å mobilisere for å finne slike sprekker, utvide dem.

Enkelthistorienes validitet
Jeg tror de gode historiene kan være slike sprekker, som det krever noe av oss å se og nyttegjøre oss av. Mitt inntrykk er at enkeltsuksesser lett blir stemplet som irrelevante, om det nå er i den overordnede ideologiske debatten, av fagpersoner i en annen virksomhet eller i en mer akademisk setting. I Kristins bok kan vi lese hvordan datterens livskvalitet bedres når hun begynner i spesialavdeling på skolen. Hun blir sett, får trygge rammer og mennesker som virkelig betyr noe for henne utenfor hjemmet. Jeg kjenner meg igjen. Min sønn går på spesialskole. Jeg synes jeg ser for meg ulike lesere av Kristins bok. Rektoren på den nedslitte nærskolen ser ikke hvordan hun skulle ha ressurser til å gi et tilbud som i det hele tatt ligner. En forsker mener dette er en avsporing i arbeidet for en tilrettelagt undervisning i en vanlig klasse og at «vanlige» barn vil gå glipp av verdifulle erfaringer dersom dette ble normen. Enkelthistorier kan ikke gi valid kunnskap! Interesseorganisasjonens politiske representant henger seg på og viser til prinsipprogrammet. Politikeren vet ikke hva han skal mene. Noen foreldre vil fordømme Kristin og meg for våre valg, andre kan tenke at det er dypt urettferdig at hvor du bor skal ha så mye å si for muligheten til et anstendig tilbud. For alle disse er det tiltaksform, ideologi og øyensynlig ressursbruk som tar fokus. Spørsmål om hva som er de viktigste kvalitetsfaktorene og det langsiktige resultatet for det enkelte barn og dets familie synes å komme i andre rekke. Heller ikke de faglige forutsetningene eller prosesskvaliteten synes å vekke særlig interesse. Hvorfor er man ikke mer nysgjerrig på dette? Verken den ene eller den andre skoleformen sikrer kvalitet og menneskeverd. Slik jeg ser det er kvaliteten på min sønns skoletilbud først og fremst et resultat av helt andre faktorer: Skolens evne til å samarbeide med oss og andre fagfolk rundt gutten, faglige
målsetninger, evne til å utvikle og anvende kompetanse, evne til å omstille seg kjapt når noe ikke fungerer, faglig nysgjerrighet. Jeg kunne ramset opp flere ting som først og fremst handler om holdninger, faglig soliditet og ledelse.

Vår sønn fikk sin diagnose rett etter at han hadde fylt to år. To tøffe år med mange runder i spesialhelsetjenesten. Ofte med svært negative opplevelser i møte med system og enkeltfagfolk. Men det var altså ikke det jeg skulle dvele ved nå. Poenget her blir at på dette tidspunktet hadde vi allerede i flere måneder hatt oppfølging av spesialpedagog og fysioterapeut hjemme. En dyktig helsesøster hadde sett gutten, sett oss og tatt signaler på alvor. Et tverrfaglig samarbeid kom i gang. Man tok utgangspunkt i observerbare utfordringer og tok i bruk sin palett av virkemidler. Og ikke minst: Vi ble tatt på råd. Våre vurderinger ble etterspurt. Vi ble sett på som samarbeidspartnere og ressurser. Det var aldri noen i førstelinjen i kommunen som dro i brekket og sa, la oss se det an. Opplevelsen av at guttens habilitet og menneskeverd var drivkrefter i arbeidet til fagpersonene var til tider en viktig trøst når diagnosesjokket var en fersk flenge i livet.

Æres den som æres bør
En gang sendte jeg en e-post til ordføreren og takket for hjelpen kommunen ga oss. Man skal takke når man opplever å ha blitt skjenket noe unikt. Vi har fortsatt svært mye å være takknemlig for og en ordfører som er nær og engasjert. Men dessverre er det en lang vei fra suksess eller fiasko i førstelinjen til kommunestyresalen. Forpliktelsen på menneskeverdet, holdninger til brukerdialog og faglige ambisjoner blir alt for ofte personavhengig. Kommunalsjefer måler ikke sine virksomhetsledere på slikt. Der en virksomhet fremstår med åpent blikk møter en annen deg med en pannelugg av paragrafer. Hva betyr det når første respons på en kanskje utfordrende henvendelse er et brev med varsel om utvidet saksbehandlingstid, eller en umiddelbar oversettelse av utfordringen til paragrafer og ressurser? Betyr det at vi stiller urimelige krav, eller kan det handle om andre ting? Manglende faglige forutsetninger for å sette seg inn i et problemfelt? Hvilke kriterier enhetsleder blir målt på av ledere og politikere? Strukturer som pulveriserer ansvar for resultatet bruker sitter igjen med? Det blir spekulasjoner og en kontrast til den klare formeningen jeg får av hva som er suksesskriterier når det virkelig svinger av samarbeid mellom oss og gode fagfolk i godt ledede virksomheter. Hvordan kan de lære av hverandre? Hvordan kan vi bidra til erfarings- og verdioverføring? Jeg vet ikke.

Men, ikke vær blyge folkens. Si til din kollega eller medbruker: Kan jeg få se på suksessen din, så skal du få se på min! Slå i bordet med resultater i møte med de på hyllene over. Tving frem en erkjennelse av at vi kommer ingen vei om ikke de gode fagfolkenes mål og verdier sildrer oppover og blir samfunnets felles mål og verdier. Blir det noe svulstigere nå så kommer noe til å sprekke, men jeg tror det er så enkelt – og så tilsynelatende beint frem klin umulig. Men, altså og likevel: There is a crack in everything. Thats how the light gets in.

0

Blogg på WordPress.com.

opp ↑