Tenk deg at du planlegger ferieturen neste sommer, men må betale reise og opphold for to ekstra personer. Tenk deg så at du må betale dem 13000 kroner i lønn. Hva hadde det gjort med ferieplanene dine? Hadde du da hatt råd til å reise på ferie?

I begynnelsen av oktober svarte helseminister Bent Høie på et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Kirsti Bergstø angående retten til et aktivt fritidsliv. Om hvordan mennesker med bistandsbehov skal sikres et aktivt liv på fritiden på linje med andre. Dette burde være en fin anledning for helseministeren til å konkretisere hans flotte ord om helsetjenester som setter pasienten i sentrum. Konkretisere regjeringens planer om å løfte den enkelte og virkeliggjøre personer med funksjonsnedsettelse sine muligheter. I stedet svarer han på autopilot, tilsynelatende uten å sette seg inn i de reelle problemstillingene som spørsmålet peker på. Et svar som krever oppfølging.

For mange av oss er det en selvfølge å kunne reise i løpet av sommeren. Hele 80 % reiser på en lengre ferietur i løpet av året. Slik er det ikke for personer med utviklingshemning som trenger bistand for å kunne gjennomføre feriereiser. Mange av disse er helt avhengig av ”snille” tjenesteytere, kollektive ordninger og/ eller å være rik for å kunne reise bort fra hjemstedet sitt i løpet av sommeren. Dette bør helseministeren ta mer på alvor enn det han gjør i sitt svar til Bergstø.

Det er selvsagt ingen rettighet å kunne reise på ferie om sommeren. Det er flere som av ulike grunner ikke kan dette. Samtidig er det slått fast gang på gang at både helsepolitikken og politikken for å fremme situasjonen til personer med funksjonsnedsettelse skal bygge ned samfunnsskapte barrierer og bidra til like muligheter til å leve liv i felleskap med andre. Også for dem som i ulik grad trenger bistand i hverdagen. Det finnes et eget rundskriv om aktiv omsorg, flere meldinger til stortinget som bygger på prinsippene om at folk skal kunne leve selvstendige liv i tråd med egne verdier og vi har tilsluttet oss internasjonale konvensjoner som legger grunnlaget for at det offentlige skal bistå til at folk med funksjonsnedsettelse skal kunne leve aktive liv. Det hjelper dog ikke med muligheter på papiret når politikken ikke gjør muligheter til virkelighet.

Les også blogginnlegget «Om å gjøre drømmer til virkelighet»

Det er store variasjoner mellom kommunene når det gjelder hvordan de tilrettelegger for at personer som trenger bistand i hverdagen skal kunne reise på ferieturer. Det er ikke uvanlig at en i tillegg til å betale reise og opphold for seg selv også må betale reise og opphold for tjenesteyterne som skal bistå under reisen. På toppen kommer de ekstra lønnskostnadene som påløper. Folk får en faktura tilsendt av egen kommune der de selv må betale lønn til kommunens ansatte.

Her finner du noen kommentarer som viser eksempler på forholdene. Kanskje du også har eksempler?

De siste 15 årene har vi fått stortingsmeldinger og rapporter som peker på disse utfordringene. Uten at politikerne har gjort noe for å endre situasjonen. Mange får ikke mulighet til å reise, og ofte er det slik at de som får reise kun får gjort dette sammen med andre med bistandsbehov etter gitte betingelser som kommunen legger. Eksempelvis regler for hvor, når og med hvem. Jeg trodde virkelig dette var en politikk blå-blå politikere ville til livs. At de virkelig ville gjøre noe med de såkalte paternalistiske velferdstjenestene. At enkeltmenneskers frihet stod sterkt.

En åpenbar utfordring er at mange politikere ikke forstår problemstillingen. Ofte sammenlignes problemstillingen med grupper som på grunn av svak økonomi ikke har råd. I forbindelse med statsbudsjettet for en del år siden ble det blant annet konstatert at Sosial- og helsedirektoratet mener at ”det vil være vanskelig å etablere en feriestøtteordning begrunnet i denne gruppens dårlige økonomi, fordi det også er andre økonomisk vanskeligstilte grupper i samfunnet som reiser mindre på ferie.”

Når skal egentlig politikere forstå at dette ikke handler om en gruppes dårlige økonomi, men om mennesker som får langt større kostnader enn andre på grunn av sin funksjonsnedsettelse? Når skal politikerne forstå at dette handler om de forpliktelsene vi har nedfelt i både nasjonalt og internasjonalt regelverk? Når skal politikere forstå at dette handler om å gjøre muligheter om til virkelighet?

I svaret til Bergstø peker Høie på rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse som regjeringen nå innfører. Han har helt rett i at hvis man bruker denne ordningen på riktig måte åpner dette for muligheter også når det gjelder fritidsreiser. Det han ikke svarer på er om kommunene nå forplikter seg til å legge til rette for at folk med bistandsbehov skal kunne reise på fritidsreiser uten at dette koster opptil fire ganger mer enn det gjør for oss andre. Han sier ingenting om innretningen og økonomien i BPA-ordningen vil kunne sikre dette, og om vedtakene om bistand skal ta høyde for ønsker og behov knyttet til fritidsreiser. Og, ikke minst, han sier ingenting om hvordan dette er for personer som ikke har BPA, men som får annen type bistand fra kommunen. Er det slik at folk må ha BPA for å kunne få en aktiv fritid i felleskap med andre?

Svaret til Høie fortjener mer enn å bli en fotnote i stortingets arkiver. Gjør muligheter til virkelighet, Høie!

————————————-

Fotnote 1: Jeg kontaktet Likestillings- og diskrimineringsombudet med en kort beskrivelse om problemstillingen. Etter min mening grenser dette opp i mot forhold regulert som diskriminering. De skriver i et brev til meg at det slik jeg beskriver det nok ikke faller inn under diskrimineringslovgivningen, men at de «likevel ikke noe problem med å se det uheldige i dette.»

Fotnote 2: Jeg har prøvd å få dette publisert som en kronikk på NRK Ytring. Desverre er andre innlegg prioritert.

Fotnote 3: Bildet er en faktura fra en kommune til en person som hadde en strålende sommerferie. I tillegg betalte han mat, reise og opphold for seg selv og to tjenesteytere.