Aleksander Helmersberg skriver rått og godt om hans opplevelse av Radioresepsjonens harselas av folk med Down syndrom. Om komikeres tilsynelatende ugjennomtenkte språkbruk som gjør det akseptabelt å bruke Down syndrom som noe vi kan le av. Men. Det er vel egentlig ikke Radioresepsjonen han skriver til, er det vel? Han skriver til oss alle.

Innlegget til Helmersberg har gått som en farsott over sosiale medier de siste dagene. Om Radioresepsjonen, hans radiofavoritt, som stiller seg godt plassert i rekken av komikere og andre som harselerer med Down syndrom. Harselerer med datteren Milla.

Hva er humoren med å si «Mennesker med Downs er mer kåte»?

Det er utrolig lett å la seg berøre av det Helmersberg skriver. Lett å være med på kritikken av Radioresepsjonen. Når de i en liten bisetning gjør folk med Down syndrom til latter. Ja, selv inkluderingsminister og statsminister henger seg på.

Ok. Det kan være at noen mener det er å overreagere. At komikere må få lov. At det jo bare er en liten setning som egentlig ikke betyr noen ting. Men. Språk er viktig. Slik språkbruk bidrar til å stigmatisere, til å devaluere. Til gruppetenkning, og i sin ytterste konsekvens til diskriminering.

Det er viktig å la seg berøre. Som så mange har gjort. Og vi jubler over at Tore Sagen og resten av Radioresepsjonen legger seg flate (og det er virkelig bra at de gjør det).

Men , hva nå? For dette handler om så mye mer enn Radioresepsjonen, Helmersberg og Milla.

Det handler om hvilke forventninger vi har til folk. Eller. Språket som skaper manglende forventninger. Til folk med Down syndrom. Som når Stian ikke fikk fly med Norwegian. Når det eneste vi hører om folk med Down syndrom er at de er mer kåte enn andre, at de har en sykdom som bør utryddes eller at de ikke er eksperter nok til å kunne delta i ekspertutvalget som skal meisle ut tiltak for å styrke deres egen situasjon. Hva gjør det med vår alles oppfatning av annerledeshet. Det skaper et skille mellom de andre og oss.

Her om dagen var jeg på en forelesning. En forelesning med 7 forskere som la frem sitt forskningsprosjekt. 3 av dem er utviklingshemmet. Hva skjer med våre forventninger til denne forskningsgruppen hvis vi skal legge til grunn de holdningene som dessverre alt for ofte kommer frem i media. Som en liten setning i Radioresepsjonen er med på å bygge under. Tror vi virkelig på at det er en kar med Down syndrom som har de beste analysene i møterommet fullt av mastergrader?

Det er så stille. Så forbanna stille. Vi er stille.

Det handler også om tausheten. Den rungende tausheten som omfavner politikkområdet som vi her er innom. Hæ? Politikk? Ja, dette handler selvsagt også om politikk. For hvordan politikken utformes bidrar nettopp til hvordan våre alles holdninger formes. Og når det gjelder utviklingshemmede så er politikerne helt helt stille… Ikke en debatt på radio. Selv når meldinger til stortinget legges frem. Politikerne løfter knapt et øyenbryn når tilsynsrapport etter tilsynsrapport melder om brudd på lovverket. Kanskje det ikke er så rart at de ikke bryr seg. Media bryr seg heller ikke. Ja, vi fagfolk gjør det heller ikke. Vi melder i hvert fall ikke fra når vi opplever at utviklingshemmede nettopp blir hemmet av samfunnsskapte barriere, av manglende tjenester.

For det er slik at av alle diskrimineringsgrunnlag, så kommer utviklingshemming nederst på rangstigen. Her om dagen var det debatt på dagsnytt 18 om eldreomsorg. NRK hadde forbilledlig fremhevet manglende tjenester, manglende omsorg og menneskerettighetsbrudd. I debatten deltok blant andre helseminister, arbeiderpartiets helsepolitiske talsmann og leder for helsedirektoratet. Alle satt og hørte på at en sykehjemslege sa at det skjedde en aldersdiskriminering. At tjenestene til utviklingshemmede var så flotte, mens eldre ikke hadde det bra. Ingen av landets mektigste helsepersoner tok til motmæle mot denne håpløse sammenligningen, og etterlot ett inntrykk av at tjenestene til utviklingshemmede er så flotte her i landet. De etterlot et inntrykk av at det skjer en aldersdiskriminering. Uten et eneste kritisk spørsmål.

Det er så stille. Så forbanna stille. Vi er stille.

Til slutt. Om en liten stund kommer regjeringen med et forslag til en felles diskrimineringslov. I motsetning til i dag skal alle diskrimineringsgrunnlag samles innenfor en lov. Dette er noe jeg støtter, men som mange vil argumentere i mot. Blant annet LO og venstresiden i norsk politikk (som jeg ellers stort sett er enig med). Jeg håper at disse tenker seg om når de skal argumentere i mot lovforslaget. Jeg er spent på om de unngår Radioresepsjonsfellen. Argumentene jeg ofte har hørt i denne debatten er at diskriminering på bakgrunn av kjønn er så annerledes enn diskriminering på bakgrunn av funksjon. Og det er jo nettopp dette som er Radioresepsjonsfellen. At det er noen egenskaper ved folk som er mer akseptabelt å harselere med enn andre. At det er noen diskrimineringsgrunnlag som er viktigere enn andre. Radioresepsjonsfellen handler nødvendigvis ikke om å harselere om egenskapene til folk. Den handler først og fremst om at man aksepterer at det er noen som er greiere å harselere med enn andre. Eller at det er noens menneskerettigheter som er viktigere enn andres menneskerettigheter (som folka i eldreomsorgsdebatten jeg nevnte gjorde). Eller at det er noen diskrimineringsgrunnlag som er viktigere enn andre (som debatten om felles lov gir inntrykk av).

Så, la oss bruke innlegget til Aleksander Helmersberg til noe mer en øyeblikkets følelser. La oss alle tenke gjennom om vi selv går i Radioresepsjonsfellen. Eller når vi gjør det (for vi alle gjør det). Og, la oss alle si i fra når andre gjør det (og kanskje særlig når politikere gjør det).

Les også Rangering av diskriminering