NorNorwegian gjorde det nesten litt for enkelt for oss. Når de nekter Stian Uthus å reise med flyet deres er det ikke vanskelig å være kritisk. Men. La oss stoppe opp litt. For dette handler selvsagt ikke bare om Uthus og Norwegian. Det handler antakeligvis om oss alle.

I dagens kronikk i Aftenposten skriver Trude Trønnes-Christensen om broren sin som ble nektet å fly med Norwegian. Hun skriver flott om hvordan han blir behandlet og gir oss noen gode perspektiver på hvem som faktisk får reise og ikke reise med Norwegian.

Og hva med den eldre damen med leddgikt, hun vil få store problemer med å få på seg både oksygenmasken og redningsvesten, og den gråtende mannen på 85 år med dårlige knær, hva med ham? Han vil neppe være særlig raskt ute i retning nødutgangen, han vil nok trenge en hjelpende hånd.

Saken blir også omtalt på avisens førsteside, og flyselskapet er nødt til å sende ut en pressemelding (som ble endret i løpet av dagen). En pressemelding hvor det gjør det enda enklere for oss å dømme Norwegian. I stedet for å legge seg flat avviser de at dette handler om kunnskapsløshet eller fordommer. Det handler om kommunikasjonsbrist og antyder at det handler om en person som trenger hjelp inne på toalettet. En hjelp de ikke kan tilby.

Vel. Det kan godt være at dette handler om dårlig kommunikasjon, men uten at jeg kjenner saken bedre enn det jeg har lest meg til i dag synes jeg det er veldig vanskelig å forstå noe annet enn at dette handler om kunnskapsløshet og fordommer. Kan det ikke være slik at kommunikasjonsbristen faktisk kommer fordi det er snakk om en person med Down syndrom og hvilke forventninger man har til han? Er det ikke slik at hvis man forventer at folk med utviklingshemning trenger hjelp til det meste, så vil det være vanskelig å tenke seg at han faktisk kan fly alene? Og. Jeg synes det er svært synd at Norwegian ikke kan innrømme dette og legge grunnlag for læring. Er det virkelig så forferdelig å innrømme at man ikke har god nok kunnskap om Down syndrom?

Norwegian har fått velfortjent kritikk i dag. Men jeg synes ikke vi andre skal slippe saken med en deling og fordømmelse på Facebook. For hvilken utvikling er det vi ser i samfunnet? Vi ser stor grad av segregerte skoletilbud. Vi ser store boenheter for personer med utviklingshemning der personer med bistandsbehov samles. Mange vil innføre ordninger som vil føre til at det nesten ikke vil bli født barn med Down syndrom. Personer med utviklingshemning er utelukket fra arbeidslivet. I et samfunn der vi ikke gjør mer for å inkludere personer med utviklingshemning i våre vanlige arenaer vil forventningene våre til hva personer med utviklingshemning kan eller vil kunne lære seg bli lavere. Treffer du ikke Henrik med Down syndrom i nabolaget ditt, eller Mohammed med autisme på jobben din, har du ikke forventninger til at disse kan bidra på dugnaden eller gjøre en skikkelig jobb, ser du ikke at de kan bestemme selv i eget liv, så vil du kanskje heller ikke forvente at Stian kan reise med fly alene til Spania. Da vil du kanskje også stille et ekstra spørsmål ved sikkerheten, eller tvile litt ekstra på påstanden om at han klarer seg fint selv.

Hvilke forventninger har du til folk med utviklingshemning? Til hva folk kan klare og deres deltakelse i våre vanlige samfunnsarenaer?