Cato Brunvand Ellingsen

the best way to predict your future is to create it

Abraham Lincoln

Folkens. La oss en gang for alle si takk og farvel til vernepleierutdanningen som en sosialfaglig utdanning. La oss slutte å snakke om sosialpedagogikk som et viktig grunnlag for vernepleiefaglig arbeid (om det er noen som fremdeles gjør det). La oss gi vernepleiernes kompetanse ekstra næring gjennom et langsiktig utviklingsarbeid. Landets tjenester….Nei, landets befolkning trenger en helsefaglig miljøterapeutisk utdanning. Om det betyr at vernepleierutdanningen må legges ned så la oss gjøre det. La oss skape fremtiden. Vernepleierutdanningen er død. Lenge leve vernepleierutdanningen.

Det har kommet en ny rapport. En rapport fra universitets- og høgskolerådet. En rapport som det er superenkelt å kritisere, men en kritikk jeg regner med at andre tar tak i. Jeg har nemlig latt meg inspirere.

Inspirere til å si noe som jeg aldri har sagt før. Som jeg selvsagt heller ikke mener. Egentlig. Men som det av og ser ut til at vi er nødt til å tenke som et alternativ. Legg ned vernepleierutdanningen.

For jeg er lei. Lei av at utdanningen hele tiden puttes i den sosialfaglige båsen. Som når utdanningsmiljøer argumenterer for en sammenslåing av de tre såkalte sosialfaglige utdanningene. Utdanningsmiljøer som ofte ikke utdanner vernepleiere. Eller når profesjonsforskerne snakker om sosialarbeidere uten egentlig å ha forsket på vernepleierutdanningen. Kun de to andre. Utdanningen vår blir alltid sammenlignet og vurdert innenfor disse rammene. En av dem med størst kunnskap om vernepleierutdanningen sa til meg en gang at han etter å ha gjennomgått fagplanene mente at det var ergoterapiutdanningen vi lignet mest på. Ikke vet jeg om det stemmer, men hvorfor blir vi ikke også vurdert i en slik kontekst av myndigheter og UHR? Eller. Profesjonsforskerne har sett på hvilke utdanninger som blir lyst ut sammen av arbeidsgiverne. Av de tre såkalte sosialfaglige utdanningene er det vernepleierutdanningen som desidert blir etterspurt mest alene. Gjett hvilken utdanning vi flest ganger blir lyst ut sammen med? Nettopp. Sykepleierutdanningen. Det betyr at arbeidsgiverne i stor grad tenker at utdanningen vår er sammenfallende med sykepleierutdanningen. Dette er ingen stor overraskelse, særlig gitt vår historie. Dette må vi ta på alvor. Jeg er lei av at vernepleierutdanningen blir vurdert på helt feile premisser.

Dette gjør forsåvidt også den nye rapporten. Den foreslår en sammenslåing eller mer fellesfag. Ja, fellesfag med sosionom og barnevernpedagogutdanningen. Ikke med sykepleierutdanningen eller med ergoterapeututdanningen. Men. Og nå kommer jeg til det som er skikkelig spennende. Dette er en av de få gangene i de senere års prosesser at det kan synes som om vernepleierutdanningens egen karakter faktisk blir tatt på alvor. De peker nemlig på et mulig alternativ. Et mulig spennende grunnlag for å videreutvikle kompetansen dagens vernepleierstudenter kommer ut med.

”Alternativt kan man tenke seg at utviklingstrekk i tjenestenes organisering og rekruttering gir grunnlag for å vurdere om vernepleierutdanningene bør skilles mer ut fra en slik felles grunndisiplin i sosialt arbeid, og heller gis en tydeligere og mer omfattende helsefaglig og miljøterapeutisk profil”.

Nettopp. Det er dette som er spennende. Dette er slik jeg kan lese det, kun etter skumlesning av rapporten, et viktig og godt utgangspunkt for videreutvikling av vernepleierutdanningen.

Vernepleierutdanningen verken er eller skal være utelukkende en helsefaglig utdanningen. Men vi er også en helsefaglig utdanning. Det skal vi aldri glemme. Vårt helsefaglige grunnlag er med oss i alle vurderinger. Les for eksempel mitt gamle innlegg om puppene mine som illustrerer dette. Det er også noen andre svært viktige moment ved det helsefaglige grunnlaget. Eksempelvis vår autorisasjon. Og dermed vårt personlige ansvar. Vi kan ikke kun skylde på et system som svikter. Vi har et personlig ansvar for at det vi driver med er forsvarlig.

Jeg liker også godt at miljøterapeutisk kompetanse fremheves. Vi må insistere på å være nær tjenestebrukerne. Ja, være nær borgerne. Jeg liker å si at vernepleie er et kunnskapsbasert yrkesfag. Enhver vernepleier skal ha kunnskap om hvordan møte folk som trenger bistand til å oppnå sine drømmer, ønsker og behov. Nei, vi skal ikke nøye oss med kunnskap. Vi må vite hvordan vi skal anvende denne kunnskapen. Kompetanse. Yrkesfag. Som profesjon skal vi ikke fjerne oss fra håndverket.

For å få til dette må vernepleiere diskutere sammen. Gudene skal vite at vi har nok utfordringer i våre egne diskusjoner (les bla atferdsanalyse, målgruppe, akademisering), om vi ikke skal føre disse debattene med det sosialfaglige premisset som utgangspunkt. Med og mot sosionomer og barnevernpedagoger. Men det holder selvsagt ikke å føre disse diskusjonene blant vernepleiere.

I det videre blir det spennende å følge debatten. En debatt jeg håper ikke bare blir ført av og i utdanningsinstitusjonene. Dette er en debatt som er like viktig for praksisfeltet. Både for arbeidsgivere og for profesjonsutøvere. Det er dere som ser hvilken kompetanse det er behov for. Og selvsagt. Debatten er enda viktigere for tjenestebrukerne. I sist runde var eksempelvis NFU soleklare på at det var behov for vernepleiernes kompetanse (uten at de nødvendigvis sa at det var behov for vernepleiere). Debatten må trekke inn og engasjere andre enn utdanningsinstitusjonene.

Men husk. Det vil aldri være utdanningen i seg selv som er viktigst. Aldri. Det er det samfunnsmandatet profesjonen innehar og den kompetansen utdanningen produserer som er viktigst. Jeg er overbevist om at en videreutvikling av vernepleierprofesjonens kompetanse er viktig i dagens tjenester. Jeg mener selvsagt ikke at vi må legge ned vernepleierutdanningen. Men vi skal huske på at profesjonsstolthet kan bikke over til hovmod. At vi tror at vi er så mye bedre enn alle andre. Nei. Stolthet handler også om å vite hva vi ikke kan. Vite hvor grensene for vår kompetanse går. Det at det gang på gang blir stilt spørsmål til om profesjonen vår er bevaringsverdig, bør få oss vernepleiere til å stille det samme spørsmålet. Hvordan kan kompetansen vår ivaretas best mulig? Er det å beholde vernepleierutdanningen, eller er det å bygge en ny utdanning som ivaretar det viktige i kompetansen vår. Kankje på den måten hadde vi fått diskusjonen inn på riktig spor? Kanskje på den måten ville vi funnet ut av vår kjernekompetanse? En kompetanse som jeg mener både skal ha vekt på helsefag og på miljøterapeutisk yrkesutøvelse (men selvsagt en hel haug med andre ting som jeg ikke får plass til her).

Dette er et vanskelig landskap. Men et spennende og morsomt landskap. Kanskje har dette lille alternativet i denne lille rapporten banet vei for en ny diskusjon for oss. En diskusjon der vi ikke sammenligner oss med sosialfaget eller sosialpedagogikken. En diskusjon der vi utfordrer oss selv til å finne ut hva vi egentlig er.

Til slutt. Skal denne diskusjonen bli fruktbar trenger vi en profesjonsorganisasjon som kan gi den næring, fasilitere møter mellom ulike aktører og som kombinere utdanning og arbeidsliv. Det hjelper ikke å utdanne flinke folk hvis ikke de kan bruke denne kompetansen i arbeidslivet. Vi trenger en proaktiv profesjonsorganisasjon som løfter denne debatten, uavhengig av om man er medlem eller ikke.

I dag er det FO som er den eneste profesjonsorganisasjon for vernepleierne. Det er selvsagt ikke å stikke under en stol at selve konstruksjonen FO som en organisasjon for sosialarbeiderprofesjonene, medvirker til at debatten fort blir tatt på de premissene som jeg ønsker å fjerne. Jeg har mang en gang i FO sammenhenger løftet frem behovet for å ikke bare snakke om sosialfag. At det må gå an å fremme sosialfaglige perspektiv uten å devaluere helsefaglige og omsorgsfaglige perspektiv. Selvsagt er det mulig!

Jeg bekymrer meg mer for hvordan FO takler disse profesjonspolitiske debattene. Jeg har selv vært en del av dem, og har opplevd at organisasjonen er flinkere til å krangle mellom profesjonene innad enn å fremme diskusjonen i det offentlige rom. Min bekymring får selvsagt næring når vernepleierseksjonens leder velger å ikke ta nyvalg, delvis begrunnet i uenigheter om FOs vei videre som profesjonsorganisasjon. Skal vernepleierne kunne gripe den muligheten som ligger i rapporten må FO være aktive og synlige i debatten. Det er vernepleierkompetansens fremtid det er snakk om. Er FO klar for å være en aktiv og synlig aktør i denne debatten? Skal FO tørre å gå inn i dette landskapet med åpne øyne, eller skal den nøye seg med å være fagforeningen til de som er utdannet. Jeg håper og tror det første. Ellers mister den sin legitimitet som profesjonsorganisasjon. Jeg bryr meg lite om FOs vedtekter og organisering. Det viktigste er hva den gjør og hvordan organisasjonen handler. Slik tror jeg det er for de fleste (både medlemmer og ikke medlemmer). Men. Jeg vil benytte anledningen til å utfordre organisasjonen til å bruke sin kongress i mars til å tydeliggjøre seg selv som en profesjonsorganisasjon som skal møte debatten om vernepleierkompetansens fremtid med åpne armer.

Av og til føles det som om den beste måte å kunne bevare og utvikle vernepleierfaget er å legge ned profesjonen, kaste bort gammelt åk, og begynne på nytt. Jeg verken tror eller håper at dette er tilfelle. Men.

Den beste måten å forutse fremtiden er å skape den selv.