Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

fremhevet

Det er personlig!

Ja, jeg vet. Jeg vet at det er utrolig lett for meg som blogger. Eller med min fine kontorjobb langt borte fra virkeligheten. Jeg vet at det er lett å si, men utrolig mye vanskeligere å etterleve i den daglige kliniske praksis. Men. Det må sies. Ansvaret er ditt. Og mitt. Det er personlig.

Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig.

Helsepersonelloven er klar og tydelig. Du skal uføre ditt arbeid i samsvar med kravene til faglig forsvarlighet. Kravet om autorisasjon for å utøve ditt yrke som vernepleier er kanskje det tydeligste beviset på det personlige ansvaret. Jeg vet. Forsvarlighetsgrensen er ikke alltid like lett å få øye på. Hva som er forsvarlig, og hva som ikke er det. Men. Du som helsearbeider skal ikke utøve uforsvarlig praksis. Det er ditt ansvar. Det er personlig.

Forhåpentligvis er ikke forsvarlighetskravet det du styrer din faglige praksis etter. Forhåpentligvis finnes det noen visjoner og noen faglige målsettinger som ligger langt over dette minstekravet for yrkesutøvelsen. I møte med de personene du jobber for (og da mener jeg ikke arbeidsgiver) skal yrkesutøvelsen være basert på yrkesetikken og være kunnskapsbasert. Dette er også personlig. Kan du ikke det du er satt til å utøve, skal du ikke gjøre det. Du kan aldri utelukkende skylde på systemet du jobber innenfor. Det er personlig.

På den kommende kongressen til Fellesorganisasjonen (FO) skal det vedtas en profesjonsstrategi. Det er skikkelig bra. Får jeg tid skal jeg skrive mer om den. Her skal jeg bare trekke frem et lite avsnitt:

Kvalitet og faglig forsvarlighet

FO mener at ansvaret som fagmyndighetene (departementer og direktorater) har overfor ulike fagfelt, må innbefatte utvikling av faglige veiledere og retningslinjer. Deres samhandling med fagfeltene, utdanningsinstitusjonene og profesjonene er svært viktig for å sikre en omforent forståelse av hvilken kunnskap og kompetanse som er sentral for å utvikle faglig forsvarlige tjenester. Det samme er fokuset på intern kontroll.

Og det er det som står under denne overskriften. Dette synes jeg er problematisk. Det er viktig og bra at en profesjonsstrategi omhandler faglig forsvarlighet. Det er skikkelig bra at den fremhever faglige veiledere og retningslinjer som viktig. Disse bidrar til at yrkesutøvelsen er kunnskapsbasert og ikke er utelukkende basert på den enkelte yrkesutøvers forgodtbefinnende. De gir deg og meg støtte i de valgene vi hele tiden tar i den kliniske praksis. Men, profesjonsstrategien burde selvsagt også omhandle det personlige ansvaret vi som profesjonsutøvere har. Særlig en profesjonsstrategi må omhandle mitt og ditt ansvar som profesjonsutøver. Det kan være at helsesektoren har en tydeligere tradisjon for dette enn sosialsektoren, men Fellesorganisasjonen organiserer også helsearbeidere. Faglig forsvarlighet er også personlig (ta det gjerne som en oppfordring, dere som skal på kongress).

Ikke misforstå meg. Det er ikke bare personlig. Mange vernepleiere jobber innenfor system som er langt fra perfekte. Skrinne økonomiske betingelser gjør den faglige jobben vanskelig. Manglende forskning eller manglende innhentet forskning på hva som er faglig bra gjør det enda vanskeligere. Dette er systemer som vi som helse- og sosialarbeidere må forholde oss til. Vi må både finne måter å jobbe innenfor disse systemene slik at yrkesutøvelsen ikke blir uforsvarlig, men vi må også jobbe for å endre systemene.

For noen uker siden hadde jeg et veldig spennende oppdrag. Jeg foreleste på en videreutdanning/ mastergradsutdanning på Høgskolen i Molde. Temaet var ”Aktivistperspektiv på miljøarbeidet”. Ah. Dere kan tro jeg digget tittelen. Politikk og fag henger sammen. Vår fagutøvelse handler ikke bare om det enkelte individ, det handler også om å endre samfunnsskapte barrierer. Det handler om samfunnsendring og samfunnsutvikling. Her tror jeg nok vi vernepleiere, ja kanskje alle fra helsetradisjonen, har mye å hente fra sosionomer og det sosialfaglige.

På forelesningen trakk jeg frem flere grunner til at vi skal ha et aktivistperspektiv på miljøarbeid:

  1. Forståelse av funksjonshemming
    En moderne forståelse for funksjonshemming tilsier at det er i møte med samfunnsskapte barrierer at funksjonshemmingen oppstår. Vi må jobbe med å endre samfunnet også.
  1. Anti-diskriminering
    Eksempelvis mener jeg at vi har et ansvar i å bekjempe ableism gjennom vår yrkesutøvelse. Se gjerne denne videosnutten som jeg viste i Molde.
  1. Sikre politiske, juridiske og faglige føringer
    Lovverket blir brutt gang på gang. Flotte politiske intensjoner blir ikke etterlevd i virkeligheten. Faglige retningslinjer blir puttet i en skuff. Hvordan sikrer vi at disse føringene gir praktiske konsekvenser for den enkelte miljøarbeider?
  1. Kunnskap/ mangel på kunnskap
    Dette handler om deg og din direkte yrkesutøvelse, men det handler selvsagt også om å bygge en kultur og sikre rammebetingelser for at kunnskapen blir satt ut i livet. Bruce Lee har visstnok sagt ”Knowing is not enough, one must apply.”
  1. Yrkesetikken
    Selvsagt. I vårt yrkesetiske grunnlagsdokument står det blant annet at: – Yrkesutøveren skal bidra til at forhold som rammer utsatte grupper eller individer, får samfunnsmessig oppmerksomhet.

 

Jeg kunne fortsatt og fortsatt. Jeg mener virkelig at vi skal ha et aktivistperspektiv på miljøarbeidet. Jeg hadde et par punkter til. Se hele presentasjonen her. I slike sammenhenger tar jeg også med det viktige momentet til Løkke & Løkke i et tidligere blogginnlegg her på vernepleieren.com. Vår yrkesutøvelse skal kanskje ikke ha gjeldende helse- og sosialpolitikk som et normativt grunnlag for yrkesutøvelsen vår. I det minste må vi av og til jobbe for å endre denne politikken.

Et fjerde, og potensielt alvorlig problem, er at sosialpolitikk skal inngå som et av de normative premissene i vernepleiefaglig arbeid. Det er problematisk at de til enhver tid sosialpolitiske idealer skal styre arbeidet når slike idealer ikke alltid har tjenestemottakerne i fokus.

Jeg mener at vi vernepleiere med god grunn må bli mer aktivistiske. Vi er dessverre altfor altfor stille. Dette er også personlig. Du som yrkesutøver har et ansvar for å si i fra. Si fra om samfunnsmessige forhold eller forhold i din tjeneste som hindrer deg i å utføre en faglig forsvarlig jobb. Det er personlig. En tjenestes tilbud skal selvsagt ikke variere fra ansatt til ansatt. Vi skal følge faglige retningslinjer. Det er derfor det er så viktig det FO presiserer i sin profesjonsstrategi. Det må utvikles faglige retningslinjer som gir deg som yrkesutøver og tjenestebruker beslutningsstøtte.

I Fontene 01/15 får forbundsleder 6 spørsmål med utgangspunkt i saken om lærerne i Sandefjord som nektet å gjøre jobben sin. Det er mye jeg er enig med Kvisvik i der, men jeg reagerer ganske kraftig på en uttalelse:

Jeg synes ikke at en enkeltperson bare skal si at ”dette er faglig uforsvarlig, dette vil jeg ikke”. Man jobber jo innenfor et system

Jeg er kanskje litt skeptisk til grunnlaget for lærernes reaksjon. Jeg mener også at alle ikke kan jobbe alle steder. Det betyr at har du en overbevisning som går på tvers av det som gjøres på jobben din, men at det samtidig kan dokumenteres at dette er innenfor forsvarlighetsgrensene (eller aller helst er god faglig og kunnskapsbasert praksis), så kan det være at du må få beskjed om at du må jobbe et annet sted.

Bilde av side i Fontene

Men. Til syvende å sist er dette personlig. Det er ikke bare slik at du bør si at ”dette er faglig uforsvarlig, dette vil jeg ikke” hvis du mener det. Du har en plikt på deg til å si det. Til syvende å sist er det du som har ansvar for den yrkesutøvelsen du utfører. Du kan ikke skylde på systemet du jobber innenfor.

Legg ned vernepleierutdanningen!

the best way to predict your future is to create it

Abraham Lincoln

Folkens. La oss en gang for alle si takk og farvel til vernepleierutdanningen som en sosialfaglig utdanning. La oss slutte å snakke om sosialpedagogikk som et viktig grunnlag for vernepleiefaglig arbeid (om det er noen som fremdeles gjør det). La oss gi vernepleiernes kompetanse ekstra næring gjennom et langsiktig utviklingsarbeid. Landets tjenester….Nei, landets befolkning trenger en helsefaglig miljøterapeutisk utdanning. Om det betyr at vernepleierutdanningen må legges ned så la oss gjøre det. La oss skape fremtiden. Vernepleierutdanningen er død. Lenge leve vernepleierutdanningen.

Det har kommet en ny rapport. En rapport fra universitets- og høgskolerådet. En rapport som det er superenkelt å kritisere, men en kritikk jeg regner med at andre tar tak i. Jeg har nemlig latt meg inspirere.

Inspirere til å si noe som jeg aldri har sagt før. Som jeg selvsagt heller ikke mener. Egentlig. Men som det av og ser ut til at vi er nødt til å tenke som et alternativ. Legg ned vernepleierutdanningen.

For jeg er lei. Lei av at utdanningen hele tiden puttes i den sosialfaglige båsen. Som når utdanningsmiljøer argumenterer for en sammenslåing av de tre såkalte sosialfaglige utdanningene. Utdanningsmiljøer som ofte ikke utdanner vernepleiere. Eller når profesjonsforskerne snakker om sosialarbeidere uten egentlig å ha forsket på vernepleierutdanningen. Kun de to andre. Utdanningen vår blir alltid sammenlignet og vurdert innenfor disse rammene. En av dem med størst kunnskap om vernepleierutdanningen sa til meg en gang at han etter å ha gjennomgått fagplanene mente at det var ergoterapiutdanningen vi lignet mest på. Ikke vet jeg om det stemmer, men hvorfor blir vi ikke også vurdert i en slik kontekst av myndigheter og UHR? Eller. Profesjonsforskerne har sett på hvilke utdanninger som blir lyst ut sammen av arbeidsgiverne. Av de tre såkalte sosialfaglige utdanningene er det vernepleierutdanningen som desidert blir etterspurt mest alene. Gjett hvilken utdanning vi flest ganger blir lyst ut sammen med? Nettopp. Sykepleierutdanningen. Det betyr at arbeidsgiverne i stor grad tenker at utdanningen vår er sammenfallende med sykepleierutdanningen. Dette er ingen stor overraskelse, særlig gitt vår historie. Dette må vi ta på alvor. Jeg er lei av at vernepleierutdanningen blir vurdert på helt feile premisser.

Dette gjør forsåvidt også den nye rapporten. Den foreslår en sammenslåing eller mer fellesfag. Ja, fellesfag med sosionom og barnevernpedagogutdanningen. Ikke med sykepleierutdanningen eller med ergoterapeututdanningen. Men. Og nå kommer jeg til det som er skikkelig spennende. Dette er en av de få gangene i de senere års prosesser at det kan synes som om vernepleierutdanningens egen karakter faktisk blir tatt på alvor. De peker nemlig på et mulig alternativ. Et mulig spennende grunnlag for å videreutvikle kompetansen dagens vernepleierstudenter kommer ut med.

”Alternativt kan man tenke seg at utviklingstrekk i tjenestenes organisering og rekruttering gir grunnlag for å vurdere om vernepleierutdanningene bør skilles mer ut fra en slik felles grunndisiplin i sosialt arbeid, og heller gis en tydeligere og mer omfattende helsefaglig og miljøterapeutisk profil”.

Nettopp. Det er dette som er spennende. Dette er slik jeg kan lese det, kun etter skumlesning av rapporten, et viktig og godt utgangspunkt for videreutvikling av vernepleierutdanningen.

Vernepleierutdanningen verken er eller skal være utelukkende en helsefaglig utdanningen. Men vi er også en helsefaglig utdanning. Det skal vi aldri glemme. Vårt helsefaglige grunnlag er med oss i alle vurderinger. Les for eksempel mitt gamle innlegg om puppene mine som illustrerer dette. Det er også noen andre svært viktige moment ved det helsefaglige grunnlaget. Eksempelvis vår autorisasjon. Og dermed vårt personlige ansvar. Vi kan ikke kun skylde på et system som svikter. Vi har et personlig ansvar for at det vi driver med er forsvarlig.

Bason

Jeg liker også godt at miljøterapeutisk kompetanse fremheves. Vi må insistere på å være nær tjenestebrukerne. Ja, være nær borgerne. Jeg liker å si at vernepleie er et kunnskapsbasert yrkesfag. Enhver vernepleier skal ha kunnskap om hvordan møte folk som trenger bistand til å oppnå sine drømmer, ønsker og behov. Nei, vi skal ikke nøye oss med kunnskap. Vi må vite hvordan vi skal anvende denne kunnskapen. Kompetanse. Yrkesfag. Som profesjon skal vi ikke fjerne oss fra håndverket.

For å få til dette må vernepleiere diskutere sammen. Gudene skal vite at vi har nok utfordringer i våre egne diskusjoner (les bla atferdsanalyse, målgruppe, akademisering), om vi ikke skal føre disse debattene med det sosialfaglige premisset som utgangspunkt. Med og mot sosionomer og barnevernpedagoger. Men det holder selvsagt ikke å føre disse diskusjonene blant vernepleiere.

I det videre blir det spennende å følge debatten. En debatt jeg håper ikke bare blir ført av og i utdanningsinstitusjonene. Dette er en debatt som er like viktig for praksisfeltet. Både for arbeidsgivere og for profesjonsutøvere. Det er dere som ser hvilken kompetanse det er behov for. Og selvsagt. Debatten er enda viktigere for tjenestebrukerne. I sist runde var eksempelvis NFU soleklare på at det var behov for vernepleiernes kompetanse (uten at de nødvendigvis sa at det var behov for vernepleiere). Debatten må trekke inn og engasjere andre enn utdanningsinstitusjonene.

Men husk. Det vil aldri være utdanningen i seg selv som er viktigst. Aldri. Det er det samfunnsmandatet profesjonen innehar og den kompetansen utdanningen produserer som er viktigst. Jeg er overbevist om at en videreutvikling av vernepleierprofesjonens kompetanse er viktig i dagens tjenester. Jeg mener selvsagt ikke at vi må legge ned vernepleierutdanningen. Men vi skal huske på at profesjonsstolthet kan bikke over til hovmod. At vi tror at vi er så mye bedre enn alle andre. Nei. Stolthet handler også om å vite hva vi ikke kan. Vite hvor grensene for vår kompetanse går. Det at det gang på gang blir stilt spørsmål til om profesjonen vår er bevaringsverdig, bør få oss vernepleiere til å stille det samme spørsmålet. Hvordan kan kompetansen vår ivaretas best mulig? Er det å beholde vernepleierutdanningen, eller er det å bygge en ny utdanning som ivaretar det viktige i kompetansen vår. Kankje på den måten hadde vi fått diskusjonen inn på riktig spor? Kanskje på den måten ville vi funnet ut av vår kjernekompetanse? En kompetanse som jeg mener både skal ha vekt på helsefag og på miljøterapeutisk yrkesutøvelse (men selvsagt en hel haug med andre ting som jeg ikke får plass til her).

Dette er et vanskelig landskap. Men et spennende og morsomt landskap. Kanskje har dette lille alternativet i denne lille rapporten banet vei for en ny diskusjon for oss. En diskusjon der vi ikke sammenligner oss med sosialfaget eller sosialpedagogikken. En diskusjon der vi utfordrer oss selv til å finne ut hva vi egentlig er.

Til slutt. Skal denne diskusjonen bli fruktbar trenger vi en profesjonsorganisasjon som kan gi den næring, fasilitere møter mellom ulike aktører og som kombinere utdanning og arbeidsliv. Det hjelper ikke å utdanne flinke folk hvis ikke de kan bruke denne kompetansen i arbeidslivet. Vi trenger en proaktiv profesjonsorganisasjon som løfter denne debatten, uavhengig av om man er medlem eller ikke.

I dag er det FO som er den eneste profesjonsorganisasjon for vernepleierne. Det er selvsagt ikke å stikke under en stol at selve konstruksjonen FO som en organisasjon for sosialarbeiderprofesjonene, medvirker til at debatten fort blir tatt på de premissene som jeg ønsker å fjerne. Jeg har mang en gang i FO sammenhenger løftet frem behovet for å ikke bare snakke om sosialfag. At det må gå an å fremme sosialfaglige perspektiv uten å devaluere helsefaglige og omsorgsfaglige perspektiv. Selvsagt er det mulig!

Jeg bekymrer meg mer for hvordan FO takler disse profesjonspolitiske debattene. Jeg har selv vært en del av dem, og har opplevd at organisasjonen er flinkere til å krangle mellom profesjonene innad enn å fremme diskusjonen i det offentlige rom. Min bekymring får selvsagt næring når vernepleierseksjonens leder velger å ikke ta nyvalg, delvis begrunnet i uenigheter om FOs vei videre som profesjonsorganisasjon. Skal vernepleierne kunne gripe den muligheten som ligger i rapporten må FO være aktive og synlige i debatten. Det er vernepleierkompetansens fremtid det er snakk om. Er FO klar for å være en aktiv og synlig aktør i denne debatten? Skal FO tørre å gå inn i dette landskapet med åpne øyne, eller skal den nøye seg med å være fagforeningen til de som er utdannet. Jeg håper og tror det første. Ellers mister den sin legitimitet som profesjonsorganisasjon. Jeg bryr meg lite om FOs vedtekter og organisering. Det viktigste er hva den gjør og hvordan organisasjonen handler. Slik tror jeg det er for de fleste (både medlemmer og ikke medlemmer). Men. Jeg vil benytte anledningen til å utfordre organisasjonen til å bruke sin kongress i mars til å tydeliggjøre seg selv som en profesjonsorganisasjon som skal møte debatten om vernepleierkompetansens fremtid med åpne armer.

Av og til føles det som om den beste måte å kunne bevare og utvikle vernepleierfaget er å legge ned profesjonen, kaste bort gammelt åk, og begynne på nytt. Jeg verken tror eller håper at dette er tilfelle. Men.

Den beste måten å forutse fremtiden er å skape den selv.

Gjør muligheter til virkelighet, Høie!

Tenk deg at du planlegger ferieturen neste sommer, men må betale reise og opphold for to ekstra personer. Tenk deg så at du må betale dem 13000 kroner i lønn. Hva hadde det gjort med ferieplanene dine? Hadde du da hatt råd til å reise på ferie?

I begynnelsen av oktober svarte helseminister Bent Høie på et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Kirsti Bergstø angående retten til et aktivt fritidsliv. Om hvordan mennesker med bistandsbehov skal sikres et aktivt liv på fritiden på linje med andre. Dette burde være en fin anledning for helseministeren til å konkretisere hans flotte ord om helsetjenester som setter pasienten i sentrum. Konkretisere regjeringens planer om å løfte den enkelte og virkeliggjøre personer med funksjonsnedsettelse sine muligheter. I stedet svarer han på autopilot, tilsynelatende uten å sette seg inn i de reelle problemstillingene som spørsmålet peker på. Et svar som krever oppfølging.

For mange av oss er det en selvfølge å kunne reise i løpet av sommeren. Hele 80 % reiser på en lengre ferietur i løpet av året. Slik er det ikke for personer med utviklingshemning som trenger bistand for å kunne gjennomføre feriereiser. Mange av disse er helt avhengig av ”snille” tjenesteytere, kollektive ordninger og/ eller å være rik for å kunne reise bort fra hjemstedet sitt i løpet av sommeren. Dette bør helseministeren ta mer på alvor enn det han gjør i sitt svar til Bergstø.

Det er selvsagt ingen rettighet å kunne reise på ferie om sommeren. Det er flere som av ulike grunner ikke kan dette. Samtidig er det slått fast gang på gang at både helsepolitikken og politikken for å fremme situasjonen til personer med funksjonsnedsettelse skal bygge ned samfunnsskapte barrierer og bidra til like muligheter til å leve liv i felleskap med andre. Også for dem som i ulik grad trenger bistand i hverdagen. Det finnes et eget rundskriv om aktiv omsorg, flere meldinger til stortinget som bygger på prinsippene om at folk skal kunne leve selvstendige liv i tråd med egne verdier og vi har tilsluttet oss internasjonale konvensjoner som legger grunnlaget for at det offentlige skal bistå til at folk med funksjonsnedsettelse skal kunne leve aktive liv. Det hjelper dog ikke med muligheter på papiret når politikken ikke gjør muligheter til virkelighet.

Les også blogginnlegget «Om å gjøre drømmer til virkelighet»

Det er store variasjoner mellom kommunene når det gjelder hvordan de tilrettelegger for at personer som trenger bistand i hverdagen skal kunne reise på ferieturer. Det er ikke uvanlig at en i tillegg til å betale reise og opphold for seg selv også må betale reise og opphold for tjenesteyterne som skal bistå under reisen. På toppen kommer de ekstra lønnskostnadene som påløper. Folk får en faktura tilsendt av egen kommune der de selv må betale lønn til kommunens ansatte.

Her finner du noen kommentarer som viser eksempler på forholdene. Kanskje du også har eksempler?

De siste 15 årene har vi fått stortingsmeldinger og rapporter som peker på disse utfordringene. Uten at politikerne har gjort noe for å endre situasjonen. Mange får ikke mulighet til å reise, og ofte er det slik at de som får reise kun får gjort dette sammen med andre med bistandsbehov etter gitte betingelser som kommunen legger. Eksempelvis regler for hvor, når og med hvem. Jeg trodde virkelig dette var en politikk blå-blå politikere ville til livs. At de virkelig ville gjøre noe med de såkalte paternalistiske velferdstjenestene. At enkeltmenneskers frihet stod sterkt.

En åpenbar utfordring er at mange politikere ikke forstår problemstillingen. Ofte sammenlignes problemstillingen med grupper som på grunn av svak økonomi ikke har råd. I forbindelse med statsbudsjettet for en del år siden ble det blant annet konstatert at Sosial- og helsedirektoratet mener at ”det vil være vanskelig å etablere en feriestøtteordning begrunnet i denne gruppens dårlige økonomi, fordi det også er andre økonomisk vanskeligstilte grupper i samfunnet som reiser mindre på ferie.”

Når skal egentlig politikere forstå at dette ikke handler om en gruppes dårlige økonomi, men om mennesker som får langt større kostnader enn andre på grunn av sin funksjonsnedsettelse? Når skal politikerne forstå at dette handler om de forpliktelsene vi har nedfelt i både nasjonalt og internasjonalt regelverk? Når skal politikere forstå at dette handler om å gjøre muligheter om til virkelighet?

I svaret til Bergstø peker Høie på rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse som regjeringen nå innfører. Han har helt rett i at hvis man bruker denne ordningen på riktig måte åpner dette for muligheter også når det gjelder fritidsreiser. Det han ikke svarer på er om kommunene nå forplikter seg til å legge til rette for at folk med bistandsbehov skal kunne reise på fritidsreiser uten at dette koster opptil fire ganger mer enn det gjør for oss andre. Han sier ingenting om innretningen og økonomien i BPA-ordningen vil kunne sikre dette, og om vedtakene om bistand skal ta høyde for ønsker og behov knyttet til fritidsreiser. Og, ikke minst, han sier ingenting om hvordan dette er for personer som ikke har BPA, men som får annen type bistand fra kommunen. Er det slik at folk må ha BPA for å kunne få en aktiv fritid i felleskap med andre?

Svaret til Høie fortjener mer enn å bli en fotnote i stortingets arkiver. Gjør muligheter til virkelighet, Høie!

————————————-

Fotnote 1: Jeg kontaktet Likestillings- og diskrimineringsombudet med en kort beskrivelse om problemstillingen. Etter min mening grenser dette opp i mot forhold regulert som diskriminering. De skriver i et brev til meg at det slik jeg beskriver det nok ikke faller inn under diskrimineringslovgivningen, men at de «likevel ikke noe problem med å se det uheldige i dette.»

Fotnote 2: Jeg har prøvd å få dette publisert som en kronikk på NRK Ytring. Desverre er andre innlegg prioritert.

Fotnote 3: Bildet er en faktura fra en kommune til en person som hadde en strålende sommerferie. I tillegg betalte han mat, reise og opphold for seg selv og to tjenesteytere.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑