Du så det selv. At det er mulig. Du så det i programmet Vårt lille land på TV2 lørdag kveld. Utviklingshemmede kan jobbe. De tre som driver Erlandsens Conditori i Halden er et godt eksempel på noe du kanskje ikke trodde var mulig. Det er ikke så rart om du var i tvil. De aller fleste utviklingshemmede er ekskludert fra arbeidslivet. De får uføretrygd selv før de har fått vurdert sin arbeidsevne. De er på kommunale dagsenter eller i vernede bedrifter. For mange er det en god plass å være. For andre er de der utelukkende på grunn av at vi andre ikke tror, ikke vet eller ikke vil. Et inkluderende arbeidsliv er ikke mulig uten kunnskap og vilje. Hvilke forventninger har du til utviklingshemmede?

 

Historien fra Halden der tre personer med utviklingshemning driver et konditori er et flott eksempel på at det er mulig. Men det er også et trist eksempel på mulighetenes begrensninger. De er nemlig avhengig av bistand for å klare driften. Dette er en bistand kommunen ikke ser seg råd til å gi. Det er billigere å plassere utviklingshemmede sammen på kommunale dagsenter. Det er lett å kritisere Halden. De ser ikke de mulighetene de har til å profilere seg som en inkluderende kommune. De bygger ikke dansegulv for kommunens innbyggere. De mangler både vilje og kunnskap.

 

Bilde av gaveaksjer
Har selv bidratt til veldedigheten med lusne 1000 kroner.

”Vårt lille land” avslutter med at Erlandsens får penger fra en lottomillionær for å sikre driften i 2014. Det måtte altså en lottomillionær til! I disse dager har kommunen nok en gang avslått å bidra til driften av konditoriet. Bidra til at de tre aktuelle får jobbe der de selv ønsker. Bidra til at de kan konkurrere på like vilkår som andre som ønsker å drive konditori. Bidra til et inkluderende samfunn. Det er altså veldedigheten, ikke politikken som har sikret drift. Det var også veldedighet, ikke politikk, som var fokus for ”Vårt lille land”.

 

Men. Inkluderende arbeidsliv handler ikke om veldedighet. Det handler om politikk. Det hjelper ikke med allverdens fine ord fra politikere hvis tiltakene uteblir. Vi kan ikke stole på at kommuner med svært utsatt økonomi og nedskjæringer på alle fronter, slik som Halden, skal kunne prioritere inkludering når ingen andre gjør det. Mange kommuner ser kun kortsiktig innsparing i stedet for de langsiktige mulighetene mangfold gir. Kommunene får nesten utelukkende ros for kortsiktig økonomisk suksess, og ikke for å nå nasjonale mål om inkluderende samfunn.

 

Storting og regjering må på banen. Nå. Enten må de sikre at kommunene har økonomi til å prioritere inkludering, eller så må de sørge for gode nok statlige ordninger. Det holder ikke å skyve ansvaret over på kommunene. Det holder ikke med politikere som soler seg i glansens av spennende forsøk (ja, det mangler ikke på politikere som har drukket kaffe på Erlandsens med presse på slep). Det handler om politisk vilje.

 

Utviklingshemming handler ikke først og fremst om personlige egenskaper, men om et samfunn som skaper barrierer. Hemmet av samfunnet.

 

Det er mange tiltak som burde være enkle å iverksette. Her skal jeg nevne ett. Funksjonsassistent. Det finnes nemlig en ordning der personer med fysisk funksjonsnedsettelse kan få bistand på arbeidsplassen. Utviklingshemmede er utelukket fra denne ordningen. Det er rett og slett ikke mulig å forstå. Funksjonsassistentordningen må endres til å gjelde alle med funksjonsnedsettelse som trenger bistand for å gjennomføre arbeidshverdagen. Med en funksjonsassisten på Erlandsens, betalt av NAV, kunne arbeidsplassene vært reddet og kommunen blitt fritatt fra sine prioriteringsutfordringer. Det trengs mer statlig styring for å sikre nasjonale mål om inkluderende samfunn og inkluderende arbeidsliv.