Cato Brunvand Ellingsen

«Jeg ser de som ikke har de samme forutsetningene som oss andre. Som ikke greier å formidle hva som gjør vondt. Hvor det gjør vondt. De gråter modige tårer. Av smerte. Og antagelig noen ganger av avmakt.»

Dette skriver gjesteblogger Monica Holmbukt. Hun beskriver seg selv som stolt vernepleier i Tromsø. Hun brenner for yrket sitt og elsker jobben sin. Og. Hun er en skrivende vernepleier som jeg har fanget opp via twitter. Hun har også sin egen blogg.

Hun er verdt å lytte til. Her er det hun skriver:

En bønn til helsevesenet – se hvem du jobber for!

Kronikken i Bergens Tidene 11.05.15 er skrevet av Lise Klokkeide. Hun beskriver sin kronisk dårlige helse, og føler seg nedgradert i helsevesenet. Hun har en stoffskiftesykdom, og kjenner seg ikke godt synlig. Ikke like synlig som om hun hadde brukket ankelen.

Jeg trekker kronikken til Klokkeide videre inn i mitt eget felt som vernepleier. Se for deg et menneske med kognitive utfordringer. Utfordringer som tilsier at det kreves bistand døgnet rundt. Hvor en innleggelse på sykehus fremstår som et mareritt. Mennesket er redd. Skrekkslagent. Uten mulighet til å forstå alle som løper rundt i hvite klær. Hvitkledde som ønsker å stikke med kanyler. Som ikke ofrer et blikk på pasienten. Som ikke greier å se hvem de faktisk skal jobbe for. Klokkeide understreker at ikke alle pasientgrupper har et godt helsetilbud i Norge. Jeg trekker det nok en gang videre. Hvem er synlig? Kognitivt friske mennesker? Eller mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser?

”Tiltak for å bedre helsetilbudet til stoffskiftepasienter må starte med en erkjennelse av at kunnskapsnivået er for lavt.”

Hun treffer noe essensielt. Helse-Norge er et godt tilbud. Vi får nødvendig helsehjelp. Vi er heldig. Vi har gode sjanser til å bli frisk igjen. Landet vårt er flott å leve i. Samtidig ser jeg jevnlig de som faller ”mellom stolene”. Jeg ser de som ikke har de samme forutsetningene som oss andre. Som ikke greier å formidle hva som gjør vondt. Hvor det gjør vondt. De gråter modige tårer. Av smerte. Og antagelig noen ganger av avmakt. Forholdet mellom legen og pasient fungerer greit. De kommuniserer. Det legges fram et problem. Legen forsøker å løse det. Hva gjør legen når pasienten ikke kan fortelle med ord hva som gjør vondt? Hva gjør legen når pasienten ikke forstår alle medisinske begrep? Ord som bare blir hengende? Hva burde legen gjøre, når han overser pasienten? Og heller henvender seg til personen ved siden av? En som kun er med for å bistå praktisk? Og ikke er den som er syk? Et menneske med kognitiv funksjonshemming er fortsatt et likeverdig menneske. De er synlig. Men er de synlig nok?

Utsagnet til Klokkeide treffer meg. For lavt kunnskapsnivå. I mitt yrke som vernepleier, gir legebesøk meg ofte en besk smak i munnen. Mange mennesker med kognitive begrensninger har fått min bistand. Både hos fastlege og hos spesialister. Jeg stiller opp. Med faglig kunnskap. Med evne til å kunne formidle i forholdet mellom pasient og lege. Og med evne til å trøste når avstanden føles for stor for pasienten. Jeg har tørket tårer. Jeg har krøpet opp i sykesengen til et gråtende menneske – som ligger hulkende under dyna. Livredd. Og kun med et ønske om å dra hjem. Jeg har strøket over tårevåte kinn når uttalige blodprøver skulle utføres. Når et desperat blikk har søkt mitt, og bedt om min hjelp.”Få meg bort herfra. Bare få meg bort.” Jeg har holdt rundt en kropp – som har grått i avmakt og redsel. I frykt for alle undersøkelser som må gjøres. Obligatoriske. Men likevel uforståelige.

Poenget mitt er enkelt. Vi mottar allverdens god helsehjelp. Kunnskapsnivået er godt. Men ikke på dette. Når legen som skal utføre undersøkelser, ikke engang ser på pasienten sin. Når dialogen av naturlige grunner må gå via en hjelper. Men pasienten ikke blir snakket direkte til. Når det føres en dialog over hodet på mennesket i sykesengen. Dette gjør redselen stor, og opplevelsen vanskelig å forstå.

Kjære lege. Kjære behandler. Kjære sykepleier. Kjære bioingeniør som skal ta blodprøve: Dette er min bønn. Ta deg tid. Se pasienten foran deg. Ser du redselen? Ser du tåren som er i ferd med å bryte ut? Ser du at den voksne og livserfarne hånda jeg holder i, er hvit av usikkerhet? Ser du hvordan jeg som hjelper, stryker tommelen min over pasientens hånd? For å roe ned et livredd hjerte. For å få ned en høy puls. For å si med en enkel gest: Jeg er her. Jeg kjenner deg. Jeg ser deg. Jeg vet det er skummelt. Jeg vet det er vanskelig. Jeg skal hjelpe deg. Vi skal greie dette. Sammen.

Kjære Helse-Norge. Ta deg tid. Se bort fra datamaskinen. Møt blikket til pasienten din. Se pasienten. Snakk med han. Lær deg mer om han. Lær deg dialogen med han. Forklar så han forstår deg. Vis respekt.

Gjør pasienten din like synlig som alle andre. Det blir mer satt pris på enn du tror.

Monica Holmbukt