«Nå vil regjeringen, gjennom Kommunereformen, flytte ansvaret for arbeid til utviklingshemmede og andre med bistandsbehov i arbeidslivet, fra stat til kommune. Dette er en ansvarsfraskrivelse som kyniske politikere og administrative ledere vil si ja til, men som de som setter utsatte mennesker sitt beste i sentrum vil si nei til.»

Dette tydelige budskapet skrev vernepleier Conny Hansen på sin facebookside her i morges. Og jeg innrømmer det. Klare, tydelige og viktige budskap må stjeles og deles. Det er det jeg har gjort her. Selvsagt med tillatelse fra Conny republiserer jeg her hans innlegg om arbeid og regjeringens politikk. Conny er kanskje et kjent navn for mange i «vernepleierbransjen». De siste årene har han jobbet innenfor attføring. Her er det han skriver:

Rett til arbeid
av Conny Hansen

Ansvarsreformen, også kjent som HVPU-reformen, sørget for at mennesker med psykisk utviklingshemning fikk delta i samfunnet på lik linje med alle andre. De kom seg dermed ut av institusjonene og de kommunale arbeidsstuene, og fikk jobb i bedrifter som produserer varer og tjenester for et marked.

Til de som ikke vet hva HVPU (eller Ansvarsreformen, som den også ble kalt) var, og hva som skjedde innenfor dette systemet, kan jeg si at det jeg opplevde som nytilsatt på en sentralinstitusjon på 70 tallet ga meg en lærdom og erfaring jeg aldri kommer til å glemme. Jeg skal ikke falle for fristelsen til å male ut dette med de inntrykk som møtte meg den første tiden. Jeg vil allikevel si at det ligger ikke langt tilbake i vår egen historie hvor vi behandlet disse menneskene på en måte som gir meg assosiasjoner med tider og regimer vi helst ikke vil bli sammenlignet med. Om jeg skal komme med en generell betraktning, så ble jobben etter at de flyttet hjem å jobbe med senskader. Disse var påført gjennom vold, trakassering og mishandling over flere tiår. De store institusjoner var lukkede samfunn hvor det utviklet seg egne regler og normer hvor mennesker ble av-humanisert og behandlet deretter.. Tilsynsordningen som skulle ivareta disse lukkede samfunnene opplevde jeg som en lite reel mekanisme for de som skulle ivaretas.

Ideen om at disse menneskene skulle få dekt alle sine behov på et sted, har sitt opphav tilbake til tider da de var prisgitt fattigomsorgen og tilfeldige menneskers godhet.

Dette førte til mange tragiske livsskjebner, men i tråd med resten av velstandsutviklingen, så ble også de svakeste etter hvert tilgodesett. HVPU vokste etter hvert ut av sine egne rammer, og systemet som skulle beskytte fikk etter hvert et destruktivt og voldelig uttrykk for omsorg.

Nå skulle de som flyttet ut fra institusjonene få ta del i samfunnet på linje med alle andre. Bolig, arbeid og fritid skulle nå bli en rettighet også for denne gruppen.

I starten var intensjonene og viljen god for at dette skulle skje. Det ble lagt ned et omfattende arbeid som førte til store endringer for disse menneskene. Ikke alt var like bra selvfølgelig. Ikke alle kommuner hadde den kompetanse som skulle til for å forstå hva integrering betydde for denne gruppen. Fallgruvene var mange og løsningene var mangfoldig.

På tross av alt som ikke ble helt som vi ønsket så var det uansett en endring i rett retning.

Tiden går og er det noe vi mennesker ikke er belemret med så er det en historisk/politisk hukommelse. Det tok ikke lang tid før politikere og administrative organer prøvde å innskrenke den «normalitet» som var i ferd med å bli innført. Effektivisering og økonomi er noe som ofte berører de som ikke kan målbære seg selv.

I sammenheng med reformen så ble deler av de midlene som skulle hjelpe kommunene med å etablere tjenester for de som kom tilbake, øremerket for å utvikle et arbeidstilbud.

Et arbeidstilbud etablert innen kommunale rammer klarte ikke funger adskilt fra resten av den kommunale omsorgen. Vi ser det i de kommunene hvor det ble opprettet arbeidsstuer som et alternativ. Her får vi en sammensausing av personale og andre brukergrupper, som til sammen blir noe veldig fjern fra det å ha et arbeid.

Å arbeide vil bl.a. si å forlate omsorgen for og tre inn på en arena hvor det stilles krav og utfordringer til den enkelte. Min påstand er at ansatte innen en kommunal omsorg med det ene benet plassert i funksjonshemmedes sin fritid som arena, ikke vil klare å innta en rolle som kollega eller overordnet på en arbeidsarena. Den funksjonshemmede vil heller ikke klare å skille rolle og person dersom denne skal utøve disse to rollene.

Å frata den med funksjonshemming muligheten til å kunne gå til en arbeidshverdag er å frata de mulighetene til å kunne oppleve det samme alle andre ser på som en del av å fungere som et selvstendig individ.

Kunnskapsløshet i beste fall, kynisme i verste fall.

Flere politikere står nå frem med forslag som innebærer at rettighetene til et tilnærmet normalisert liv skal fjernes. Tysnes sin ordfører Kjetil Hestad (Ap) uttalte følgende i avisen Sunnhordaland forleden: «Eg ser ikkje at det er noko problem med bufellesskap med 20 eller 30 bebuarar så lenge dei personlege behova til den enkelte er tilfredsstilt. Det som me fekk sjå i Danmark imponerte meg!»

Nå ser vi da altså at også i forhold til arbeidslivet skal disse menneskene fratas sine muligheter til en tilnærmet normalisert tilværelse.

Ca 9000 ansatte har en slik jobb, en varig tilrettelagt arbeidsplass, i alle deler av landet. Nå skal da de som trenger bistand i arbeidslivet kjempe om de kommunale midlene, i kamp med skoler, barnehager og sykehjem. Det er ikke vanskelig å skjønne hvem som trekker det korteste strået i denne kampen.

At kommunen skal klare å etablere et arbeidstilbud for disse er helt urealistisk. Det blir i tilfelle å putte inn noen få av de som mister sitt tilbud inn i kommunale tjenester som matombringing, postlevering, hjelpere til vaktmestere osv. De resterende kommer til å bli plassert på arbeidsstuer med kommunalt bistandspersonale som «arbeidskollegaer».

Nå vil regjeringen, gjennom Kommunereformen, flytte ansvaret for arbeid til utviklingshemmede og andre med bistandsbehov i arbeidslivet, fra stat til kommune. Dette er en ansvarsfraskrivelse som kyniske politikere og administrative ledere vil si ja til, men som de som setter utsatte mennesker sitt beste i sentrum vil si nei til.