De fleste vernepleiere får nok disse spørsmålene, noen så tidlig som ved studiestart. Hva er vi, og hva kan vi? Hva gjør oss egentlig så særegen, og hvorfor skal vi skille oss så mye ut fra resten av «bermen»? ”Vernepleier? Hva er det? Verner dere om noe? Er det en form for helsefagarbeider? Du skulle jo heller valgt sykepleien. Da hadde du hatt flere yrkesmuligheter.”
Dette innlegget er skrevet av gjesteblogger Monica Holmbukt.
Ja, hva er egentlig en vernepleier? Hva er det vi verner om? Hva er det vi er gode på? Hva er det som gjør oss til den unike yrkestittelen vi er? Alle disse kommentarene er gjengangere man har fått servert i alle år. Og som man har forsøkt å besvare i alle år. Og jeg er garantert ikke alene om det.
Jeg slet selv med å svare i starten. Utdannelsen jeg hadde startet på var vid og bred som en låvedør. Jeg var fryktelig stolt student, men usikker på hvor jeg skulle starte og forklare. Og hvor jeg skulle sette punktum. Men lærerne på studiet gjorde tapre forsøk på å hjelpe oss til å samle tanker om hva en vernepleier betyr i dagens helsevesen.
Vi skal jobbe innenfor tverrfaglige emner som miljøarbeid, habilitering/rehabilitering, helsefag, psykologi, jus, samfunnsfag og pedagogikk. Vi skal kunne medikamenthåndtering, sårstell og kateterisering like mye som kunnskapen om Down syndrom og autismespekterforstyrrelser. Vi har kommet godt på banen i skolen, like mye som i psykiatrien. Vi jobber med barn og unge like mye som innenfor geriatri. Lovgivning, etikk og hvordan nasjonen Norge er bygget opp skal fungere som gode byggesteiner oppunder tittelen vår. Det er ikke rart en fersk student svetter hver gang spørsmålet dukker opp. Ja, vi er særegen. Utdannelsen vår er todelt og bestående av en samfunnsfaglig del, og en helsefaglig del. Men hvor kommer det unike inn?
I år er det 10 år siden jeg startet på vernepleierstudiet. Jeg har hatt den stolte følelsen av identitet på plass hver bidige dag siden. Jeg har en helsefaglig utdannelse, med mye av det samme som for eksempel sykepleiere. Jeg utfører mange av de samme oppgavene som dem, og har samme lønn. Likevel skilles våre veier der de er gode på nettopp sykepleie, og vi skal kunne ivareta mennesker i tiden etter en sykehusinnleggelse. Vi skal få et menneske til å kunne hjelpe seg selv, i ulik grad. Vi skal legge til rette for at livet i eget hjem blir så godt som mulig. Vi skal være talerør for de som ikke kan snakke like høyt selv, og vi skal kunne byråkratiet opp og ned for dem. For en kampklar vernepleier i førstelinjen må kunnskap om lovgivning ligge som et solid grunnlag. En vernepleier ble designet i hovedsak for å ivareta mennesker med funksjonshemninger. I ettertid er fagområdet noe vi er meget dyktig på, og det er viktig å holde kunnskapen tilstede nettopp der den trengs.
Ja, hva verner vi egentlig om? Blant annet jobben og tittelen vår, selvsagt! Stoltheten og autorisasjonen har vi i ryggraden, og kunnskapen bærer vi foran oss på strak arm. Er vi det samme som en helsefagarbeider? Nei. Er vi innenfor samme sektor? Ja. Burde vi heller blitt sykepleiere alle sammen? Nei. Har vi like mange yrkesmuligheter? Ja, gjett om! Kan vi samarbeide med sykepleiere og helsefagarbeidere, og utfylle hverandre på kunnskap? Så absolutt! Behøver mennesker med psykisk utviklingshemming vernepleiere som kan ta kamper og slag for dem i en hverdag som er mer ujevn enn den burde være? Ja. Vi behøves mer enn noensinne, og vi står rak i ryggen for å vise verden det. Klar til å skille oss ut fra resten av «bermen». Og likevel romslig nok til å vite at et godt samarbeid alltid behøves, på kryss og tvers av alle utdannelser.
Man blir aldri utlært. Og man kan innhente seg ny kunnskap hver bidige dag. En god vernepleier skal kunne teori fra et spekter bredere enn man kan tenke seg, og må aldri slutte å erverve seg ny.
Men mest av alt: En vernepleier må vite og tro at man er viktig. Og at man selvsagt skiller seg ut fra resten. Vi er gode i faget vårt. Og samfunnet trenger oss.
Det er det som gjør oss så himla unik!
Monica er gjesteblogger her på vernepleieren.com. Hun er vernepleier og skribent, blant annet på sin egen blogg: Holmbukt.com. Der finner du også mer info om henne. Hun har også gjesteblogget her på vernepleieren.com tidligere.
24/01/2016 at 12:54
Jeg opplever bruken av vernepleiere som sterkt overdreven.
Eneste stede jeg ser det kan være fornuftig med vernepleiere er innenfor omsorgssektoren i arbeidet med utviklingshemmede.
Noen ting jeg skulle ønske meg er at man allerede i studiene hadde sett på forhold som personlig egnethet for det hjelper lite med all verdens utdannelse hvis man uegnet til å jobbe med mennesker.
Dette finner man eksempler på innenfor omsorgssektoren som for eksempel innen arbeidet med barnevern og utviklingshemmede.
24/01/2016 at 14:26
Steinar
Det med personlig egnethet blir vurdert i studiene gjennom noe som kalles skikkethetsvurdering, der de verste eplene blir luket ut. Noen dårlige eksempler kommer fortsatt gjennom, ble skolene og medstudenter trenger å bli flinkere på. Som nevnt i artikkelen er også habilitering/rehabilitering sentralt for en vernepleier. Vi skal jobbe med å hjelpe folk tilbake i hverdagen etter en eller annen form for skade. I skolen kan vi, som du sier, stå til tjeneste for de med utviklingshemming, men også personlighetsforstyrrelser, og eventuelt de som helt enkelt ikke har det noe godt hjemme.
Jeg er selv Vernepleierstudent, så jeg beklager hvis min oppfattelse av egen utdanning strider med allmennoppfattelsen.
24/01/2016 at 14:38
Hvordan kan du si at vi vernepleier er kun egnet til å jobbe med psykisk utviklingshemmede? Hvilken grunnlag har du til å komme med slike uttalelser Steinar Wangen?
24/01/2016 at 17:04
Viktig yrkesgruppe! Kan forbundet og vernepleiarskulane gjera noko for å få studentar interesserte i å jobbe som personlege assistentar under utdanninga? Dette er ein særs viktig, nyttig og god praksis å ta med seg for studendante!
24/01/2016 at 20:33
Opplever nok at vernepleierne er en meget universal yrkesgruppe som kan brukes innfor mange områder. De kan brukes innen spesialopplæring på skoler, omsorgtjenester for utviklingshemmede, demensomsorg m.m. Grunnen til dette er at mye av opplæringen de får går på at man skal yte hjelp til selvhjelp, noe man sjelden ser innenfor somatiske utdanninger.
24/01/2016 at 23:17
Steinar nevner ikke i innlegget sitt hva slags kompetanse han innehar. Jeg klarer ikke helt å ta uttalelsene dine på alvor og de vitner om lite kjennskap til både utdannelsen og utøvelsen av denne. Jeg er Vernepleier og mine kunnskaper om atferd og betingelser som påvirker den gjør meg istand til å bistå mange typer mennesker, også de som bare er ute etter å provosere. God bedring.
25/01/2016 at 02:27
Min erfaring knytter seg til ferdig utdannede vernepleiere som jeg har møtt ute i felten..
Til deg Agnar Skrede.
Jeg registrerer at jeg er alene om min oppfatning og det lever jeg godt med men jeg registrerer at de andre i debatten holder diskusjonen på et saklig nivå.
Det jeg sier om personlig egnethet kan ikke være tatt helt ut av det blå for Håkon Vik skriver sitat: Personlig egnethet blir vurdert i studiene gjennom noe som kalles skikkethetsvurdering,
der de verste eplene blir luket ut. Sitat slutt
Det må jo bety at flere har sett det samme som meg og det er positivt
28/12/2018 at 15:47
Jeg er vernepleier og utdannelsen gir kompetanse til jobben med alle mennesker som har bistandsbehov. Både for de som har det en periode i livet og de som har behov for bistand hele livet.Det være seg utviklingshemmede, rusavhengige, personer med demens og andre ressurssvake grupper i samfunnet. Utdannelsen gir mange yrkesvalg. Skolen bør søke flere vernepleiere til spesialavdelingene, sykehjem trenger vernepleiere. Har selv jobbet i rusomsorgen i mange år og syns det er en spennende og givende jobb. Ikke prøv å begrens yrkestittelen våres, for vi er døråpnere, heiagjeng og lysbærere der vi trenges, så Godt nytt år alle vernepleiere ✨❤️ Stå på og vær stolt!
28/12/2018 at 19:41
I bloggen står det bl. a. at vernepleiere må kjenne til lovgivning.
Min erfaring tilsier det motsatte.
Jeg har vært på tiltak i en bedrift som tilbyr VTA til utviklingshemmede.
Daglig leder på dette tidspunktet var vernepleier. VTA bedrifter er omfattet av arbeidsmiljøloven.
Jeg satt i arbeidsmiljøutvalget i denne bedriften.
I henhold til arbeidsmiljøloven tok jeg opp at medlemmene i utvalget måtte igjennom et 40 timers AMO kurs.
Daglig leder protesterte på dette og begrunnet dette med at utviklingshemmede var ivaretatt gjennom at bedriften hadde både tillitsvalgte og verneombud som representerte både ordinært ansatte og de på tiltak.
Representanten fra bedriftshelsetjenesten ga meg medhold og daglig leder måtte gi seg.
Det var helt tydelig at daglig leder ikke kjente denne bestemmelsen.
Arbeidsmiljøloven regulerer også forhold som handler om saklig oppsigelse.
En stund senere oppstod det en arbeidskonflikt mellom den daglige lederen og en utviklingshemmet person.
Daglig leder ble sykemeldt og fungerende daglig leder fikk fullmakt av styret til å innhente ekstern bistand til å løse personalsaken mot den utviklingshemmede personen.
Resultatet av dette ble at tiltaksarrangøren måtte dekke utgifter til advokat og betale erstatning for ikke økonomisk skade til den utviklingshemmede og kort tid etter ble daglig leder degradert til vanlig arbeidsleder.
Jeg tror derfor en kan konkludere med to ting.
1) Det er ikke alle vernepleiere som blir silt ut.
2) Det er ikke alle vernepleiere som kjenner til lovgivningen.