Dette har jeg vært med på før. Det var min første tanke når jeg leste den fine kronikken til Halvorsen og Løkke i Khrono om formålet for vernepleierutdanningen. Om diskusjonen om hvilken posisjon kunnskap om utviklingshemming og kampen for menneskerettighetene til folk med utviklingshemming skal ha i fremtidens vernepleierutdanning. Dette har jeg vært med på. Den gangen for åtte ni år siden da sterke krefter fra utdanningsmyndighetene ønsket å legge ned vernepleierutdanningen. Les mer «Trenger de derre utviklingshemmede en bachelorutdanning som har særskilt fokus på dem?»
VGs reportasje fra Tolga er rystende lesning. Reportasjen forteller om de tre brødrene som har fått diagnosen psykisk utviklingshemming. Kun en av dem tilfredsstiller de diagnostistiske kriteriene ved testing. Kommunen har funnet en måte å tjene penger på. De setter uriktige diagnoser på sine egne innbyggere. Det er ikke bare høyst umoralsk og et brudd på faglige retningslinjer. Det er bedrageri. Les mer «Diagnosens forbannelse»
Her om dagen publiserte jeg et av de fineste innleggene som har vært på bloggen min. Ja, kanskje et av de viktigste også. Jeg publiserte det strålende fine innlegget til Trude Trønnes. Reaksjonene på innlegget har vært overveldende. Jeg pleier ikke å være så glad i statistikk, men når et innlegg med tittelen «Kjære deg som jobber i bolig» har fått over 30 000 visninger på noen få dager så kan jeg ikke helt la det ligge. Jeg må komme med noen oppfølgende kommentarer. Der hun skriver først og fremst til deg som jobber i bolig, velger jeg å skrive til deg som kanskje ikke jobber i bolig. Les mer «Kjære deg som ikke jobber i bolig»
Han var kanskje 12. Jeg vet ikke helt. Han var kanskje 12 og bror til en gutt med autisme. Jeg. Vernepleieren i habiliteringstjenesten. Som hadde hatt mest fokus på broren. Skolen. Litt på foreldrenes situasjon. Ikke på hans situasjon. Broren. Før nå. Den timen med han. Vi to på trampolinen. Det er noen situasjoner som en husker bedre enn andre. Denne. Søsken. Les mer «Søsken. Kjærlighet.»
De var rosa. Pastell. Disse draktene de krevde at den relativt unge vernepleieren skulle bruke. I rosa pastell skulle jeg altså denne påsken gi omsorg til de eldre menneskene på sykehjemmet. Allerede når jeg fikk utdelt dette arbeidstøyet forstod jeg at dette arbeidsstedet kanskje ikke var noe for meg.
Les mer «Arbeidstøy?»
Dessverre. Dessverre har det den siste tiden vært tvingende nødvendig å diskutere om utviklingshemmede kan leve fullverdige liv. Dessverre ble den diskusjonen relevant. Men. Det er på tide å komme videre. Videre til de viktigere diskusjonene. Diskusjonene som nesten ikke finnes i dagens offentlighet. For. I stedet for å diskutere om folk kan ha fullverdige liv, bør vi nå begynne å diskutere hvordan. Hvordan vi kan bidra til at flest mulig får best mulig liv. Vi må begynne å diskutere hvordan Kristian med Down syndrom og Idil med autisme faktisk får liv som de selv mener er verdt å leve. Les mer «Videre. Nå.»
Det begynner riktig nok å bli en del år siden. Siden jeg jobbet i habiliteringstjenesten for barn. Siden jeg veiledet ansatte i barnehager og skoler. Veiledet dem som jobbet for barn med utviklingshemming og/ eller autisme. Men. Det er vanskelig å glemme det mange av oss har ment lenge. Deler av skoleverket svikter. Svikter barna. Les mer «Uten mål og mening!»
Det kom faktisk en liten tåre i øyekroken. Den kom i øyekroken i det jeg leste kronikken i Aftenposten. Den berørte meg sterkt. For. Den er til meg. Trude Trønnes vakre, vonde og viktige ord er til meg. Les mer «Det vakreste, vondeste, viktigste.»
Har bare lyst å presentere to lister som illustrerer det jeg velger å kalle for medias svik. Tausheten. Tror de taler for seg selv uten videre kommentar. Nemlig. Les mer «Medias svik. Tausheten.»
Vernepleieren 