PS! Leser du videre så avsløres litt av det som skjer i episode 8 av Broens sesong 3. Spoiler alert!

…..

Hans er død. Denne uken døde Hans, og det gjør vondt. Vondt der du vet. I magen der alle tanker og følelser knyter seg sammen som en klump. Det gjør så vondt at en skulle tro det var virkelig. Det er heldigvis ikke virkelig. Ikke for Hans. Ikke for Saga. Ikke for meg.

 

Altså. Broen. Du vet, denne serien med de bestialske drapene. Tenk at en enkelt episode av en krimserie kan sette seg sånn i magen. Ja, fremdeles der du vet. For. Der Saga sine autistiske trekk kanskje har vært litt for overtydelig. Av og til karikerte. Ja, litt til å humre over. Tidligere. Der blir disse sidene av henne beskrevet rått, vondt og virkelig i denne sesongen. Denne episoden. Den åttende.

 

Hun blir etterforsket for drap på sin mor. Hun gjør feil på jobben. Hans dør. Kaos. Hennes trygghet sklir bort. Ingen igjen til å forstå. Til å møte henne som den hun er. Til å tilrettelegge verden. Til å hjelpe henne med å forstå.

 

Scenen der hun blir avhørt av politiets interne etterforsker går inn i filmhistorien som en av de sterkeste. Der hun med dirrende stemme, men klart og tydelig, prøver å få han til å forstå.

 

«Jeg er ikke ustabil. Jeg er annerledes.»

 

Det blikket. Den stemmen. Jeg får lyst til å skrike. Sammen med henne. Forstår dere ikke. Ser dere det ikke.

 

Jeg. Er. Annerledes.

 

Men det hjelper ikke å skrike. De forstår det ikke like vel. De forstår ikke hva som skal til. Og Hans er borte.

 

«Fortell om ditt forhold til Hans.»
Etterforskeren fortsetter å spørre.
«Han var min sjef. Min venn. Han hjalp meg.»

 

Hans forstod. Forstod annerledeshet. Forstod de rammene som skulle til. Han var Sagas tolk og tilrettelegger. Oversetteren som hjalp andre å forstå Saga. Som hjalp Saga å forstå verden. Når Hans er borte går mye av hennes energi med til å forstå en verden som for henne ofte er uforståelig. Energi går bort til å prøve å få verden til å forstå henne.

 

Når det koker over blir hun møtt med de samme forventningene, samme tiltakene, som alle andre blir møtt med. Samme troen på one size fits all. Som når hennes nye leder tvinger henne til å ta fri noen dager. Et tiltak som for de fleste andre er fornuftig når det begynner å boble, men som for Saga betyr at strukturen og forutsigbarheten forsvinner. Platen blir varmere. Det koker.

 

Det gjør vondt i magen. Den derre klumpen. Du vet. Det gjør ikke vondt på grunn av Hans død. Det gjør heller ikke vondt på grunn av sorgen, fortvilelsen til Saga. Det er jo bare på tv. Fiksjon.

 

Den vonde klumpen i magen er der på grunn av tanken på Jens og Adil. Disse folkene i virkeligheten. En virkelighet som tror at one size fits all. En virkelighet som mener at det er Jens og Adil som er vanskelige. En virkelighet som ikke ser at det er situasjonen de er i som er vanskelig.

 

Jens som sitter på skolen uten noen til å oversette. Jens som trøbler i enhetsskolens stramme rammer. Adil som aldri kommer seg inn i arbeidslivet. Et arbeidsliv uten øye for hans sterke sider, men som konstant bygger funksjonshemmende barrierer.

 

Saga viser oss sårbarheten. Gir oss blikk inn i det som for mange er selve virkeligheten. Men. Saga og Hans viser oss også mulighetene. Mulighetene. I mangfoldsledelse. I respekt. Mulighetene. Både på tross av og på grunn av annerledeshet.

Lenge leve mangfoldsledelse. Lenge leve Hans!