Cato Brunvand Ellingsen

Folkens. Dette må vi klare å gjøre noe med. Politikere og fagfolk. Vi må gå fra null visjon til nullvisjon. Vi må gå fra ”Det er jo bare å klage” til ”Hva er viktig for deg?” I dette innlegget tar jeg til orde for tjenesteutvikling basert på samspill mellom politikken, faget og folkene.  

Mange familier med barn med funksjonsnedsettelse er avhengig av tjenester for å kunne leve gode liv ut i fra egne ønsker på linje med andre familier. Dette kan være alt fra økonomiske ytelser til omfattende tjenester som heldøgns pleie- og omsorg. Dette er tjenester som den enkelte familie må søke om å få tildelt, enten ved søknad til NAV eller til kommunen de bor i. De respektive myndigheter fatter da enkeltvedtak om tildeling av tjenester. Selv om vi har sett en økende grad av rettighetsfesting av velferdsstatens tjenester, fattes disse vedtakene også på bakgrunn av skjønnsvurderinger av den enkelte families behov og kommunenes mulighet til å tilby gjeldende tjeneste.

Mange får avslag på tjenester, men mange av dem som får avslag klager til fylkesmannen og får medhold i sin klage. Anna Kittelsaa og Jan Tøssebro viser i sin forskning at hele 72 % av familiene i deres undersøkelse hadde klaget på vedtak om tjenester. De påpeker også at hele to av tre får helt eller delvis medhold i klagen. Disse tallene må vi tørre å stoppe opp ved. Tenk så mange som må gjennom denne omveien for å få tjenestene de trenger.

Anna og Jan viser at familiene stort sett er fornøyde med de tjenestene de får. Derimot fremstår det ofte som en kamp å få tildelt disse tjenestene. Det offentlige apparatet, både NAV og kommunene, fremstår av og til som portvakter fremfor døråpnere. Det oppleves også som fragmenterte tjenester og at tildelingen er personavhengig og uforutsigbar. Det er enkeltpersoner i systemene som trekkes frem som dem som skaper muligheter. Dette på tross av, ikke på grunn av, systemene de arbeider innenfor.Veien til tjenester oppleves av foreldrene som full av fartsdumper i form av ”avslag, redusert tildeling, klager og ekstraomganger.” Anna og Jan går så langt som å si at det

”kan se ut som om dette er en bevisst strategi fra kommunens side fordi kommunen sparer på at det tar tid å etablere tjenestene.”

Mange beskriver at situasjonen til disse foreldrene er vanskelig. De bruker mye tid på å søke på tjenester og klage på vedtak. Marit Trommald, direktør i Bufdir, skriver om dette i et innlegg i Dagavisen sommeren 2015. Hun konkluderer med at det ”er på tide at hjelpeapparatet blir synkronsvømmere så foreldrene slipper å være orienteringsløpere”.

Eller som det blir beskrevet i møtet mellom Paul Chaffey og Kristin Molvik Botnmark i sistnevntes bok ”Raushetens grenseland”:

De kunne kanskje hatt mer hjelp, men de får seg ikke til å mase om mer avlastning og tilrettelegging. Og da blir det ikke så mye, for masing er som kjent ofte det eneste som virker.

Dette er blant annet utgangspunkt for mitt pågående mastergradsarbeid. Men. Jeg er en skikkelig dårlig forsker. For. Jeg klarer ikke å vente med å kommentere datamaterialet mitt. Jeg skal ikke kommentere innholdet i avslagene på tjenester som jeg nå skal i gang med å analysere. Det jeg dog ikke klarer å la være å si er følgende:

Disse bunkene med papirer. Søknad om tjenester. Avslag på tjenester. Klage på tjenester. Kommunens kommentar til klagen. Fylkesmannens begrunnelse for at klagen tas til følge. Kommunens reaksjon (eller manglende reaksjon) på fylkesmannens vedtak. Altså. Sukk. Dette er livet til alt for mange folk.

Disse prosessene kunne selvsagt vært et tegn på den gode rettstaten vi har. En stat der en faktisk har mulighet til å klage på vedtak. At en ikke er fullstendig avhengig av behandlingen til en instans som sitter på begrensede ressurser. Klageadgangen er selvsagt en god ting. Men.

Disse prosessene er ikke til det gode.

Det kan umulig være fornuftig at fra før pressede foreldre må gjennom disse prosessene. Det kan umulig være fornuftig bruk av kommunens ressurser og ansatte at en må gjennom disse prosessene. Dette er rett og slett ikke fornuftig.

Folkens. Dette må vi klare å gjøre noe med. Politikere og fagfolk. Vi må gå fra null visjon til nullvisjon. Vi må gå fra ”Det er jo bare å klage” til ”Hva er viktig for deg?”

Både politikken og faget må ha en visjon om null klager. Altså. Ingen klager på vedtak som gjelder barnefamilier der barna har funksjonsnedsettelse. Bloggeren Leifern tar denne uken til orde for mer statlig styring. Det har jeg forståelse for, og er i stor grad enig. Men. Kommunene må ikke løpe fra ansvaret. Det er jo nettopp når fagfolk og tjenestebrukere sammen finner løsningene at vår velferd er på sitt beste. For at en slik nullvisjon skal være mulig er det selvsagt noen forutsetninger som må være tilstede:

• Det må rett og slett mer penger og mer kompetanse til. Vi kommer ikke utenom dette litt kjedelige, men helt nødvendige virkemiddelet. Kommuner og bydeler må få mulighet til å ansette flere med kompetanse på funksjonsnedsettelse. Flere som kan jobbe tett sammen med familiene.
• Fagfolk må få tillit og rom for fleksibilitet. Politikere og administratorer må gi rom for at det utvikles individtilpassede tjenester. Tjenestene og vedtakene må tilpasses barnas og familienes behov. Ikke tilpasses systemets regler og ordninger.
• Vi trenger modige og tydelige politikere og administratorer som gir klare og tydelige signaler om at det forventes færrest mulig klager. Nullvisjon. Når saker kommer opp i media, der familiene mener de ikke har fått de tjenestene de har krav på, må ikke svaret være at det bare er å klage. Svaret må være at folka i kommunen skal sette seg ned sammen med familien for å finne gode løsninger.
• Saksbehandlere og fagfolk må ha nullvisjonen som et grunnleggende prinsipp i sitt arbeid. Dette krever at de har noen grunnleggende verdier i sin ryggmarg. At det først og fremst er borgeren som skal stå i sentrum. At de er tydelig på hvilke muligheter som finnes, men også ærlige på begrensningene. De må møte borgerne med ”Hva er viktig for deg?”. Ikke møte dem som portvakt til knappe tjenester. Saksbehandlere og fagfolk må utvikle tjenestene sammen med den enkelte tjenestebruker.

Det kan godt være at en slik nullvisjon høres naivt ut. At det vil føre til at folk søker på alt mulig og vil få gjennomslag på for mye. At det vil koste velferdsstaten penger den ikke har. Jeg tror ikke det. Det er ikke slik at disse familiene er urimelig. De er bare alt for ofte satt i en urimelig situasjon. Gjennom å endre tjenesteveien vil en sammen finne ut hva som er best for akkurat denne familien. Dialog, forståelse og samhandling vil fremme tjenestetildeling som er tilpasset familienes behov. Det vil ikke bare frigjøre store saksbehandlingsressurser. Det vil frigjøre ressurser hos mange familier. Ressurser som kan brukes i arbeidsliv og samfunnsengasjement.

Det kan også godt være at både jurister og brukerorganisasjoner blir litt skeptiske til dette. Nullvisjonen. Mange erfarer at det nettopp er gjennom klagesaksbehandlingen, jussen, at tjenestene sikres. At å nedtone klageretten kan føre til at færre som burde klage faktisk gjør det. Dette forstår jeg. Jeg mener på ingen måte at en nullvisjon skal ta bort klageadgangen, men det er ikke i jussen at gode tjenester utvikles. Gode tjenester utvikles i samspillet mellom gode tjenesteutøvere og borgerne. Da må også tjenestereisen utvikles der, ikke i søknads- og klageprosesser.

Altså. Vi må utforme en ny visjon for tjenestene til funksjonshemmede som erkjenner at funksjonshemmingen oppstår i møtet med samfunnets barrierer. Tjenestene må ta inn over seg at de enten kan være slike samfunnsskapte barrierer, eller de kan være en viktig bidragsyter til å bygge ned barrierene. Dagens søknads- og klageprosesser fortoner seg alt for ofte som funksjonshemmende barrierer.

Vi må gå fra null visjon til nullvisjon!

…………

PS! Mitt mastergradsarbeid er tenkt å være en kritisk diskursanalyse av vedtak med avslag på tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Jeg trenger mer datamateriale. Så vet du om slike avslag som jeg kan få tilgang til så håper jeg du tar kontakt på cbe@online.no

Tentativ problemstilling for mastergradsarbeidet

Hvordan fremstilles og begrunnes vedtak om avslag på søknader om tjenester etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester til foreldre med barn med funksjonsnedsettelse?