Det var sommer. Det var sol. Og det var Brugata i Oslo. Ute på gaten var det utstilt klær til salgs. Min da 6 år gamle datter gikk bak meg. Tittet. ”Se pappa. Se så fin den er”. Jeg snudde meg. Hva var det hun ville ha nå da? Hun pekte. Hun pekte på den fine hijaben som utstillingsdukken hadde på hodet…

Så er den tilbakevendende debatten om hijabforbud på skolen i gang igjen. Denne gang er det Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet som tar til ordet for å forby hodeplagget i barneskolen. Hun fremhever at plagget seksualiserer små barn.

Jeg synes det er stilig. Stilig at det er nettopp henne som tar til orde for et forbud. Jeg synes det er stilig da det gir anledning til en nyanserende debatt om dette. Det er det behov for. Det er behov for en åpen debatt om religiøse symboler, undertrykkende kulturer, annerledeshet og våre egne fordommer. Både i offentligheten, på foreldremøtet og hjemme i gaten. Også hjemme i gaten her hos meg i Oslo sør. Kanskje kan det at det er Tajik som nå tar dette opp motvirke at folk så fort debatten er i gang hiver seg ned i egne skyttergraver. Jeg skriver dog dette vel vitende om at jeg er i ferd med å hive meg ned i min egen…

For. Med en gang jeg hørte forslaget rykket det i ryggmargsrefleksen. På samme måte som når bussing av elever fra nærskolen min til vestkanten kommer opp. Skal myndighetene nå virkelig inn å regulere hvordan mine naboer og venner lever sine liv? En regulering som direkte angår dem. Ikke meg. Men. De andre.

Skal vi forby noe må vi i det minste legge til grunn to eksplisitte premisser. For det første må vi vurdere nøye om det foreligger et problem og definere konkret hva som faktisk er problemet og hvem det i så fall er et problem for. Når vi eventuelt har definert et faktisk problem må vi selvsagt også nøye vurdere om det aktuelle tiltaket er egnet til å forebygge eller motvirke problemet. Jeg mener at forslaget om forbud mot hijab på barn i barneskolen svikter på begge disse premissene. I tillegg er det i de fleste tilfeller viktig å vurdere om det aktuelle tiltaket kan ha negative bivirkninger som overgår eventuelle ønskede effekter. Dette tredje punktet blir selvsagt også aktualisert i hijabdebatten.

Det er mange underlige begrunnelser for hvorfor det er et problem med hijab. Den dummeste er vel at den i seg selv hindrer barn i å utfolde seg. Den fysiske utformingen av dette klesplagget er vel ikke mer problematisk enn mange andre klesplagg. Det er ikke noe problem å klatre i trær, spille håndball eller leke i skolegården med hijab.

En annen begrunnelse er at det er et religiøst symbol som ikke hører hjemme i offentligheten. For de som ønsker en livssynsnøytral offentlighet er selvsagt da hijab problematisk. Men da vil det jo være like viktig å fjerne kors på mottak. Religiøse symboler i forbindelse med julen. For ikke å snakke om hijaben til min datters lærer. Skal man forby barnehijab med denne problemsforståelsen må en vel også forby læreren til datteren min å bruke hijab? En livssynsnøytral offentlighet er ikke et mål. Målet må være å ha et livssynsåpent samfunn, der vi finner gode måter å la folk få lov til å leve ut sin tro og åndelighet. Læreren blir ikke en dårligere lærer på grunn av sin hijab. Vennene til ungene mine blir ikke dårligere venner når de viser frem hva de tror på.

Men, men hva med tvang. Vi voksne kan vel ikke tvinge barn til å gå med slike klær hvis de ikke vil det selv. De forstår jo ikke selv hva det betyr… Æh…Jeg tvinger barna mine til å gå med klær de ikke vil ha på seg. Klær som de selv ikke helt ser poenget med. Klær som er viktig for meg at de bruker, men som overhodet ikke er viktig for dem. Hvorfor den norske staten da skal forby foreldre å tvinge barn til å gå med hijab, men ikke forby meg til å tvinge mine barn til å gå med andre sko enn joggeskoene av og til. For å ikke snakke om dongeribuksen jeg driver å tvinger datteren min å gå med…Vel, jeg vet ikke.

Ok. Dette blir kanskje litt søkt, men jeg mener virkelig at det er viktig å utforske begrunnelsene for at vi må iverksette tiltak mot hijab. Hvorfor er det et problem? Tajik og mange andre fremhever seksualiseringen hijaben medfører. At små barn skal måtte gå med klær som er til for å skjule seg for menn er selsvagt ikke bare tåpelig. Det er svært alvorlig. Seksualisering av små barn er svært problematisk. Det er noe vi alle bør bekjempe, men det er vel vanskelig å påstå at hijab er det største problemet i denne sammenhengen. Mange har i debatten fremhevet klær med pornstar trykket på. Korte skjørt og bikinier. Selvsagt er alt dette problematisk. Det er problematisk for den enkelte jente, og for samfunnet vårt som helhet. Samtidig er det slik at det er flere begrunnelser for hvorfor både barn og voksne går med hijab. Noen gjør det med begrunnelse i at de skal skjule seg for menn. Andre gjør det for å hedre gud. Jeg vet om jente på barneskolen som mest av alt gjorde det for at hun var skikkelig misfornøyd med den siste turen til frisøren. Altså. Jeg vil bare frem til at det er mer komplisert enn som så. Vi kan vel ikke forby hijab hvis det er begrunnet i det ene, men ikke det andre. Et forbud er et forbud.

Ah…det hadde dog vært helt nydelig om jeg i sommer kunne dekket meg bak et forbud. Dette var nemlig sommeren jeg tapte kampen mot min nå 8 år gamle datter. Hun fikk bruke den derre jævla bikinitoppen da. Unnskyld språkbruken, men jeg mener det. Jeg klarte ikke å stå i mot lengre. Hun forstod jo at hun ikke hadde pupper enda. Et strålende argument synes jeg, men jeg tapte. Det hadde vært lettere å være pappa med et forbud mot seksualiserende bikinitopper på barn under 11. Det løste seg heldigvis helt uten forbud. Hun synes det var skikkelig upraktisk med den derre bikinitoppen, og kastet den bort selv.

Altså. Dette med hijab er komplekst, men jeg vil problematisere problemforestillingene. Selvsagt kan det være et problem med hijab på barn, men da først og fremst hvis det er et symptom på noe annet. Hijab på barn kan være et tegn på en barneoppdragelse som ikke lar barn være barn. En oppdragelse som hindrer barn i å være en del av viktige felleskap. Streng religiøs oppdragelse kan være svært problematisk. Så problematisk at vi som samfunn har et ansvar for å kikke den enkelte familie i kortene. Stille spørsmålene. Hvordan har barna det? Har de venner? Får de lov til å leke? Vi som naboer har et ansvar til å stille spørsmålet om hvorfor. Hvorfor hijab? På samme måte som vi har et ansvar når barn kommer med skitne og hullete klær. Eller når de endrer atferd. Eller når familien ikke kommer på juleavslutning, eller når barn ikke vil dusje nakne lengre. Hvorfor? Hvordan? Vi har et ansvar for å være nysgjerrige. Vi må tørre å utfordre andre på religiøse symboler, på kultur og på annerledeshet. Og vi må tørre å utfordre våre egne fordommer. Jeg vet i hvertfall hva jeg kommer til å spørre om på juleavslutningene til mine barn til uken. Derfor synes jeg det er stilig at Tajik har tatt opp dette.

Når jeg til de grader stiller spørsmål ved problemformuleringene, er det vel ingen bombe at jeg synes det er svært problematisk med forbud. Jeg tror verken det er nødvendig eller effektivt. Jeg er mer redd for at et forbud i enda større grad definerer skillet mellom oss og de andre. Det definerer forskjellen mellom integrering og inkludering. Og det sementerer mitt syn på at arbeiderpartiet fremdeles strever litt med å vinke farvel til enhetsskolen og ønske felleskolen velkommen.

Du vet. Den sommeren i Brugata. Når datteren min så den hijaben hun syntes var fin. Hun ville ikke ha den. Var bare fin. Men. Hva hvis? Hva hvis hun faktisk ville ha den, og hun av en eller annen grunn, eksempelvis at hun syntes den var fin, ønsket å ha den på på skolen. Hva da? Nei, det er forbudt? Hvorfor det, da…