”Pappa? Hva er nummeret til barnevernet? Det er et sånt kort nummer som ambulanse, brannvesen eller politi, sant? 113 eller noe.” Vi sitter sammen i sofaen. Vi ser på nyhetene om jenten på 13 som døde i hytten i Valdres. Det er da han spør. Hva er nummeret til barnevernet?

 

Midt oppe i den tragiske hendelsen med jenta som døde, der vi litt etter litt får vite mer om hva som egentlig har skjedd, er det en tanke som har murret i bakhodet mitt. Midt oppe i det tragiske er det en litt fin tanke som dukker opp. En tanke om samfunnet vårt. For. Bortsett fra noen latterlige facebook-kommentarer om mobbere som dreper, så sitter mange med meg med spørsmålet om hvor vi sviktet. Altså. Hvor sviktet vi? Fokuset blir ikke automatisk rettet mot en eventuell vond ondskapsfull mor som mishandler sitt barn til døde. Selv før vi fikk vite mer om denne morens ufattelige kamp, var blikket vendt bort fra henne. Hvor var det vi sviktet? Vi som storsamfunn. Vi som skolemyndigheter eller lærere. Vi som barnevern eller som barnevernsarbeidere. Eller vi som politikere eller velgere.

 

Noe av det fineste med vårt velferdssamfunn er nettopp dette. At vi tar på oss ansvar. Ansvar for våre barn. Ikke bare mitt eget barn. Han som sitter i sofaen og spør etter nummeret til barnevernet. Vi, både som enkeltpersoner, myndigheter og samfunn tar på oss ansvar for alle barn. 13-åringen var vårt barn.

 

Selvsagt har vi et ansvar. Et ansvar som vi stort sett tar med den største selvfølge. Flokken. Empatien. Utviklet gjennom århundrer ved kulturell seleksjon. Men også politikken. Utviklet gjennom år. Vårt solidariske velferdssamfunn.

 

Barnevernet er et ektefødt barn av dette felles ansvaret. Erkjennelsen av at barn trenger beskyttelse. Av og til beskyttelse fra egne biologiske foreldre. Men også, og oftest, beskyttelse av foreldre som av ulike grunner trenger støtte og hjelp. Barnevernet er noe av det vakreste som finnes.

 

Det er lett å kritisere barnevernet i slike saker. De har vurdert saken, men ikke funnet den alvorlig nok. De har muligens ikke sikret at informasjon videreføres slik at andre instanser kan ta sitt ansvar. Det er lett å kritisere barnevernet og dem som jobber der. Enten de har gjort for lite eller at de har gjort for mye (som vi ofte hører om). Og. Selvsagt skal vi det. Vi skal kritisere og finne feil. Vi må det. Både i systemet og hos den enkelte som jobber der. Jeg mener det er viktig å minne folk på at den enkelte velferdsarbeider har et personlig ansvar. Barnevernet, i likhet med nesten alle andre, gjør feil. Vi må være åpen om disse feilene, samtidig som vi først og fremst har fokus på hva som er riktig. Vi lærer kun av feil om vi finner alternative handlinger.

 

Men. Hva vet vi egentlig om hvordan det er å jobbe i barnevernet? Hvilke rammebetingelser de jobber under? At noen stiller spørsmål ved om vi trenger et barnevern eller om vi trenger å styrke barnevernet gjør meg skikkelig trist. Tenk deg barnevernlederen et eller annet sted i norge. Med knappe ressurser som må kjempe for forståelse blant kommunens politikere. Tenk deg barnevernspedagogen på 25 som må legge bort den ene alvorlige saken, da hun må konsentrere seg om den som er bitte litt mer alvorlig. Det er blant annet disse, barnevernlederen og barnevernspedagogen på 25, vi skal slå ring rundt nå. Slå ring rundt dem med økte ressurser, med veiledning, kompetanse og ikke minst med kapasitet. Med økt status. Og med tillit. Tillit til at fagfolk, sammen med barn, unge og foreldre kan utvikle barnevernet til å fortsatt være noe av det fineste vi har. Det er selvsagt her politikken kommer inn. Barnevernet må høyere på den politiske agendaen. Nå. Barnevernet må få rammer til å utvikle sitt samarbeid med skole, helsetjeneste, barn, unge og foreldre.

 

Når min 11 år gamle sønn spør om nummeret til barnevernet blir jeg glad. Dette må være en viktig del av vår barnevernfaglige førstehjelpskompetanse. Nå ligger nummeret i kontaktlisten på min mobil. Gjør det det på din? Se barnevernvakten.no og alarmtelefonen for barn og unge: 116 111