Det var ikke personkabalen som var den viktigste endringen Erna Solberg gjorde med regjeringen denne uken. Den kanskje viktigste endringen var at regjeringen nå går fra å ha et inkluderingsdepartement til å ha en integreringsminister. Det synes jeg er et svært alvorlig signal å gi landets innbyggere.
Mulig det bare er symbolsk, men for meg er det et viktig symbol. Et symbol på at integrering nok en gang trumfer inkludering. At «bli som oss» trumfer «la oss sammen utvikle et samfunn for alle». Et symbol på at integrerings- OG inkluderingspolitikken forbeholdes asyl- og invandringspolitikken. At regjeringen ikke lengre har (om de i det hele tatt har hatt) ambisjoner om å skape et inkluderende mangfoldig samfunn. Et samfunn for alle.
Samtidig som Listhaug blir integreringsminister i justis- og beredskapsdepartementet tar hun med seg «integreringsporteføljen» fra det nåværende barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Antakeligvis som en følge av dette legges det opp til at dette departementet skifter navn til Barne- og likestillingsdepartementet i begynnelsen av 2016.
Vet egentlig regjeringen hva de med dette gjør? Er det noen der som har reflektert over forskjellen mellom integrering og inkludering?
Først tenkte jeg at de selvsagt vet forskjellen. Det er en bevisst strategi som Listhaug nå er den fremst fanebærer for. Vi skal ikke endre samfunnet vårt slik at vi sammen hegner om samfunnets mangfold. Vi skal integrere de som kommer inn til landet til det norske Norge. Vi skal sette krav til de andre, ikke til oss.
Når jeg hørte dagsnytt 18 her om dagen ble jeg dog forvirret. Listhaug presiserte at hun var innvandrings- og inkluderingsminister. Mot slutten av sendingen ble det sagt at NRK hadde snakket med rådgiverne i departementet og de presiserte at hun var integreringsminister.
Hvem er det da som er inkluderingsminister, Erna Solberg? Hvem er det som skal holde oss i ørene når vi gjør noe som motarbeider et mangfoldig inkluderende samfunn? Hvem er det som skal koordinere arbeidet for mangfold, og som skal sørge for at mangfold er en styrke og ikke bare et problem? Som ikke bare tenker at mangfold handler om annen etnisk bakgrunn, men som tar oss alle med i dette mangfolds- og inkluderingsarbeidet?
Jeg må si jeg likte godt ideen med et inkluderingsdepartement. Nå skal det bli borte. At det blir borte samtidig som regjeringen foreslår å fjerne «nedbygging av samfunnsskapte barrierer» som formål til det kommende diskrimineringslovverket gjør det kanskje enda mer problematisk og enda mer synlig. Denne vridningen mot individuelle løsninger. At det er den enkelte som skal tilpasse seg.
Denne lille endringen som ble varslet denne uken, gir et viktig signal om retningen regjeringen vil ta landet. Om det er et bevisst signal er jeg dog fremdeles litt usikker på. Derfor er min oppfordring til Erna Solberg klar og tydelig: Behold inkluderingsdepartementet som et mangfoldsdepartement!
Bare for ordens skyld. Når det gjelder dette med forskjellen på integrering og inkludering så digger jeg fremdeles noe av det som står i punkt 3.4 i «Fra bruker til borger»:
«Når mange går inn for å benytte inkludering er det dermed for å markere at f.eks. funksjonshemmede ikke skal føres inn noe sted, men at de er. Alles tilhørighet er en selvfølge, og en bør slutte å benytte ord som impliserer at dette ikke er tilfelle. Begrepsskiftet har imidlertid en side til, og den er vel så viktig. Noen av de som argumenterer for å bytte ut integrering med inkludering ser det ikke bare som et mer dekkende ord – de ønsker også å legge en annen politisk betydning i det, et perspektivskifte (f.eks. Oliver 1996, Skrtic 1991).
Litt forenklet er argumentasjonen som følger: Integrering brukes om å føre noen inn i noe, f.eks. den vanlige skolen, men uten at en nødvendigvis gjør så mye med selve skolen. Fokuset er på den som føres inn, ikke på det de føres inn i. Inkludering er derimot et program for å endre skolen eller andre samfunnsinstitusjoner slik at de tilpasses hele den menneskelige variasjonsbredde. Inkludering handler om å endre helheten slik at alle finner en plass der.»
Cato Brunvand Ellingsen 
20/12/2015 at 19:39
Veldig bra skrevet! Jeg blir skremt av hvem som er blitt utnevnt som ministre i landet vårt. Jeg håper bare at de ikke rekker å ødelegge landet vårt før neste stortingsvalg om to år.
20/12/2015 at 21:45
Jeg er dessverre redd for at dette kun handler kun om ubetydelig symbolikk.
FrP har i to år hatt inkluderingsministeren men det har blitt kuttet i overføring til Norsk opplæring.
Kan man kalle det inkludering?
Når Jens Stoltenberg var statsminister i åtte år hadde vi flere inkluderingsministere.
Jens Stoltenberg gikk til og med så langt at han offentlig gikk ut å lovte at Norge skulle bli verdens mest inkluderende samfunn men tror dere at Marte Wexelsen Goksøyr sitter med den opplevelsen etter Helga Pedersens utsagn om tidlig ultralyd?
Den offisielle historikken om reformen for utviklingshemmede sier at institusjonene ble avviklet i perioden
01.01.1991-31.12.1995.
På møte i referansegruppen til nasjonalt rettighetsutvalg den 7. mai 2015 informerte utvalgsleder Osmund Kaldheim om at barneboliger blir definert og regulert som institusjoner for utviklingshemmede barn og det var ingen absolutt motstand mot dette.
I tillegg har du Dissimilis som er et segregert kulturtilbud for utviklingshemmede som jeg selv har vært en del av siden 1989 og jeg har til gode på de snart 27 årene til gode å høre fra utviklingshemmede at de ønsker noe annet, utviklingshemmede jeg har snakket med sier at de hadde det best når de gikk på spesialskole fordi dem aldri ble inkludert i den ordinære skolen og de sier også at de følte seg om tapere og ble mobbet i den ordinære skolen.
Jeg diskuterte integrering i idretten med Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) sin forbundsleder
Jens Petter Gitlesen.
Etter litt ordkløveri begge veier fikk jeg tilslutt frem poenget mitt og svaret jeg fikk var
sitat: «Det er ingen som har tatt til orde for inkludering» Sitat slutt
Jeg utfordret han til å til å forklare forskjellen på integrering og segregering og svaret jeg fikk var at det krevde mer ressurser i form av tid enn hva han hadde kapasitet til så ordet inkludering har fremstått mer som et politisk korrekt moteord enn at det har vært og noen gang kommer til å bli en reell virkelighet..