Flyktningebarn som ikke får norske venner i eget nærmiljø bør søke å finne andre flyktningebarn som de kan være sammen med. Noen som er mer lik dem selv. Gjerne andre steder enn i nærmiljøet. Det sa kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i radioprogrammet Lørdagsrådet her om dagen.

 

Det er ikke alltid like lett å være pappa. Av og til skikkelig vanskelig. Noe av det værste er nok å oppleve at barna dine ikke har noen venner. Å se at de prøver, men at ingenting varer. Jeg vet ikke, jeg har heldigvis ikke opplevd det. Noen opplever dette. Opplever at barna deres ikke får venner på grunn av at de er litt annerledes enn de andre barna i nærmiljøet.

 

Som pappa er jeg opptatt av at barna mine skal være åpen for det som er annerledes. Annerledes enn dem selv. Åpen for barn som kanskje kommer fra en annen kultur, har andre skikker. Eller barn som kanskje ser ut eller oppfører seg litt annerledes. For eksempel barn med funksjonsnedsettelser. Det er ikke nødvendigvis lett. Jeg tror at barn ofte i utgangspunktet er åpen for det som er annerledes, men ofte opptrer samfunnet motstridende til denne åpenheten. Ofte opptrer vi voksne motstridende. Mine holdninger og verdier er viktige for hvilke holdninger og verdier barna mine kommer til å få.

 

Dette er dog en svært viktig del av hverdagsintegreringen som vår statsminister så tydelig oppfordret oss til å bidra til i sin nyttårstale. Vi må ikke bare akseptere annerledeshet. Vi må være nysgjerrige på den. Vi voksne må gi den næring.

 

Hvordan gjør en det da, når en som pappa skal prøve å følge oppfordringen fra Erna? Hvis barnet ditt ikke får venner, sannsynligvis på grunn av at det er litt annerledes. Eller at nabogutten ikke leker med sønnen min av samme grunn. Kan du tvinge dine barn til å leke med barn de i utgangspunktet ikke har lyst til å leke med? Kan du tvinge andre sine barn til å gjøre det?  Holder det med milde oppfordringer om å ta kontakt med gutten borte i gaten som oftest sitter alene inne.

 

Det var denne skikkelig vanskelige problemstillingen som ble diskutert i Lørdagsrådet. Ett program der et panel av kjente personer gir råd til folk som sender inn sine problemstillinger. Jeg innrømmer det. Det er ikke lett, og jeg forventer ikke at folka i panelet har konkrete løsninger. Heller ikke vår kunnskapsminister som nå på lørdag var en del av dette panelet. Jeg forventer ikke at verken han eller oss andre har denne umiddelbare inkluderingskompetansen som skal til. Men. Vi kan jo prøve.

 

Problemstillingen som vakte min oppmerksomhet handlet ikke om flyktningebarn. Men det kunne like gjerne handlet om det. Eller om seksuell legning. Denne gangen handlet det om en mor som opplevde at sin sønn med utviklingshemming ikke fikk venner.

 

Og det er ikke sant at Isaksen svarte at flyktningebarn burde oppsøke andre flyktningebarn om de ikke fikk norske venner (det jeg skriver over er feil). Men det kunne like gjerne vært det. Denne gangen var det om gutten med utviklingshemming. For rådet Isaksen gir til moren som synes det er vanskelig at sønnen med utviklingshemming ikke får venner, er at det kan være best om de oppsøker andre miljø der det finnes barn som ligner mer på han. Han sier at det nok er det letteste. Å finne venner i et alternativt miljø der flere barn ligner på han. Isaksen sier dog at det er vanskelig, og at svaret egentlig burde være at nabolag sammen bør fikse slike utfordringer. Men at det er vanskelig å komme fra den ideelle verden til realiteten.

 

Jeg er enig. Det letteste er ofte segregering. Og vi alle trenger arenaer der vi er sammen med noen som er lik oss selv. Jeg skriver om nyansene i forholdet mellom segregering og inkludering i mitt kapittel i boken Helt med! Men. Vi må da for pokker kunne prøve. Vi trenger alle mer inkluderingskunnskap. Vi trenger å høre gode eksempler på hvordan vi kan utvikle nærmiljø der det er plass til alle. Vi trenger å lære konkrete inkluderingsverktøy. Panelet i Lørdagsrådet nevner noen av dem. Åpenhet. Dialog mellom voksne. Dialog mellom folk. Skolen spiller en viktig rolle. Det gjør også organiserte fritidsaktiviteter. Inkludering kommer ikke av seg selv. Vi må jobbe for det. Vi trenger å tro på at det er mulig. Da trenger vi voksne som ikke bare er ute etter de letteste løsningene. Vi trenger voksne som søker de langvarige, bærekraftige løsningene.

 

Det er utrolig lett å overfortolke utsagnet til Isaksen. I en liten bisetning sier han også at dette nok var en mening litt på privaten. Men, utsagnet passer jo utmerket inn i denne regjeringens holdning til inkludering. Der de foreslår at kommunene kan la være å tilrettelegge barnehagen i nærmiljøet, men kreve at barn med funksjonsnedsettelse går i bestemte tilrettelagte barnehager. Der de ”legger ned” inkluderingsdepartementet når de oppretter en integreringsminister. Utsagnet til kunnskapsministeren passer helt utmerket i en politikk som legger vekt på integrering og ikke inkludering. Tilpass deg, eller finn deg andre venner.

 

Det er selvsagt også nødvendig å spørre. Hva hvis det faktisk var et spørsmål om et barn med flyktningebakgrunn? Hva da? Kunne en sagt det samme da? Neppe. Men. Det var jo bare en med utviklingshemning…