«Kunnskap om kommunikasjon, overganger, generaliseringsvansker osv. for de profesjonelle aktørene i strafferetten er avgjørende. Alle må ikke kunne dette, men i dag kan ingen. I tillegg til å forholde seg til mennesker med utviklingshemming bør vi sikre tilstrekkelig kartlegging slik at mennesker som trenger støtte også får det.» 

De siste dagene har NRK gjennom flere reportasjer satt fokus på utviklingshemming og fengsel. Det er fint at media tar opp temat selv om det er komplekst med flere mulig vinklinger. Erik Søndenaa er en av de fremste i landet på dette og skriver her om temaet. Han er forsker på kompetansesenteret for sikkehets-, fengsels og rettspsykiatri, Brøset, St. Olavs Hospital. 

Fengsel og utviklingshemming – finnes det håp?

Av Erik Søndenaa

NRK har gjort temaet aktuelt gjennom grundig journalistikk. For de fleste som ser reportasjene blir første innskytelse at; «sånn kan vi ikke ha det i Norge». Sant nok, men dette er, og har nok vært situasjonen gjennom mange tiår. Mange hundre personer med store lærevansker/ lett utviklingshemming sitter fengslet. I Norge har vi valgt å la dette passere. Disse fangene står sist i køen for å fremme sine rettigheter.

 

Sånn kan vi ikke ha det – men hva så? Etter straffeloven kan personer med lett utviklingshemming straffes på linje med andre lovbrytere. Mange vestlige land tar konsekvensen av at personer med utviklingshemming også begår lovbrudd og oppretter alt fra spesialfengsler til støttegrupper for tidligere dømte med utviklingshemming. Tre alternativer kan føre oss videre:

 

  • En alternativ straffesakshåntering
  • Kompetanse i dagens system
  • Vente til stormen har lagt seg

 

Danmark har en straffesakshåntering der 400 domfelte med utviklingshemming blir underlagt et spesialisert alternativ til fengsel. Dette er en fleksibel ordning som varierer fra enkle tilsyn hjemme hos den domfelte til sikret institusjonsplassering. England håndterer lovbrytere med utviklingshemming innafor systemet ”Forensic Learning Disability Services” der totalt 3000 domfelte er fordelt på ”high”, ”medium” og ”low” security institusjoner. Sverige og Norge lar for det meste lovbrytere med utviklingshemming gå under radaren. Dvs. de dømmes, straffes og løslates på linje med andre lovbrytere.

 

Jeg er betenkt over å bygge opp spesialinstitusjoner i Norge av to grunner.

1.Vi har lykkes med å bygge ned sentrale institusjoner for mennesker med utviklingshemming de siste 25 åra.

2.De fleste personene det her er snakk om har en identitet som ”ikke utviklingshemmet”. Å påtvinge folk en identitet med gode intensjoner kan være uetisk.

 

Påtalemyndighet og kriminalomsorg har lite kunnskap om hva utviklingshemming er og hva habilitering betyr. Kunnskap om kommunikasjon, overganger, generaliseringsvansker osv. for de profesjonelle aktørene i strafferetten er avgjørende. Alle må ikke kunne dette, men i dag kan ingen. I tillegg til å forholde seg til mennesker med utviklingshemming bør vi sikre tilstrekkelig kartlegging slik at mennesker som trenger støtte også får det.

 

Det siste, mest pessimistiske utfallet av den ”nye” kunnskapen er at det går over av seg selv. Mange viktige oppgaver står foran oss både i omsorgstjenestene og justissektoren og de som imøteser endring på dette området vet såpass at kriminalomsorg ofte er bedre enn ingen omsorg.

 

Avslutningsvis er det også greit å legge seg på minne at omstilling og velferd koster penger.

 

Erik Søndenaa