Cato Brunvand Ellingsen

Lovfesting av visse profesjoner hører hjemme i politikernes og profesjonenes helsetjenester, ikke i borgernes, pasientenes og tjenestebrukernes tjenester. Vi må sette borgerne foran profesjonene.

6. juni 2016 ble ”Hva er viktig for deg?” dagen markert. Dagen blir brukt til å rette fokus på en helsetjeneste som har den enkelte tjenestebruker og dens ønsker i eget liv som sentrum for sin virksomhet. Det er et viktig skifte fra fokus på diagnose til fokus på levende liv. Et skifte som blant andre helse- og omsorgsminister Bent Høie er en god og tydelig talsperson for. Dette innebærer et radikalt skifte mot større tillit. Tillit til at folk selv vet best hva en selv ønsker for sitt liv. Tillit til at fag, fagpersoner og tjenestebrukere sammen finner gode løsninger. Samskaping!

På samme dag la Høie sitt departement frem en rekke forslag til endringer i lovverket for kommunenes helsetjenester. Noen av forslagene markerer det stikk motsatte av essensen i spørsmålet ”Hva er viktig for deg?”.

Med forslagene spør ikke Høie om hva som er viktig for tjenestebruker, men slår heller fast at han vet hva som er viktig.

6. juni la nemlig helse- og omsorgsdepartementet frem forslag til lovfesting av visse profesjoner i de kommunale helsetjenestene. Det foreslås lovfestet at kommunen skal ha lege, sykepleier, fysioterapeut, helsesøster og jordmor knyttet til seg, med lovendring gjeldene fra 2018. Det foreslås også lovfestet at kommunene skal ha psykolog, ergoterapeut og tannlege knyttet til seg gjeldende fra 2020.

Forslagene om lovfesting av gitte profesjoner viser grunnleggende statlig mistillit. For det første viser forslagene mistillit til landets kommuner. Regjeringen tror ikke at kommunene selv er i stand til å vurdere hvilke kompetanse som trengs for å sikre deres egne beboere kvalitativt gode tjenester. Dette er en mistillit som til en viss grad kan forstås. En rekke tilsyn viser at tjenestene ikke er gode nok. I deler av tjenestene er det stor mangel på kompetanse.

Jeg klarer dog ikke å finne et eneste argument i regjeringens forslag som tilsier at akkurat denne lovfestingen vil føre til bedre kommunale tjenester.

Det er sannsynlig at det er andre føringer som vil ha bedre effekt. Eksempelvis faglige retningslinjer, kvalitetskrav og konkrete vurderinger og føringer knyttet til hvilke kompetanse som trengs for å møte konkrete problemstillinger. Det er heller ikke så mye som tyder på at statlige myndigheter er bedre til å vurdere den enkelte profesjons kompetanse enn det kommunale myndigheter er. Særlig med tanke på den helt ufullstendige beskrivelsen høringsnotatet har av min egen profesjon.

For det andre viser forslagene tydelig mistillit til profesjonene og faget. Dette til tross for at det nettopp er profesjonene, med sine organisasjoner, som selv har kjempet frem et slikt lovforslag. Profesjonene som nå lovfestes jubler, mens de som ikke blir lovfestet er skuffet. Skal det virkelig være nødvendig å lovfeste visse profesjoner for å sikre faglig gode tjenester, og er det tilstrekkelig sammenheng mellom visse utvalgte profesjoner og slike gode tjenester?

Er det ikke viktigere å kreve kunnskapsbaserte tjenester basert på forskning, erfaring og kunnskapen til tjenestebrukerne?

Landets velferdstjenester skal selvsagt ikke være profesjonsnøytrale. Profesjonene med sitt fag og sin integritet skal være tydelige aktører i utviklingen av best mulig velferdstjenester. Den enkelte profesjon skal sette sitt tydelige preg på denne utviklingen, og fremme faglig utvikling som setter tjenestebrukerne i førersetet. Et lovverk som lovfester enkelte profesjoner fremmer det motsatte av det profesjonene skal stå for. Det fremmer en politisk velferd der det er politikerne som bestemmer hva som er viktig for deg. Politikerne sin rolle må være å legge til rette for tjenester der den enkelte tjenestebruker sammen med faglig dyktige profesjonsutøvere finner ut hva som er viktig og hvordan en skal oppnå dette.

Politikerne må gi tillit, ansvar og muligheter.

Den tredje og siste mistilliten forslaget om lovfesting av visse profesjoner innebærer er den som bør vekke mest bekymring. Forslaget tilkjennegir nemlig en grunnleggende mistillit til folk. Til borgere og tjenestebrukere som er avhengig av tjenester av høy kvalitet. Det må være de konkrete behovene til den enkelte person som skal gi føringer for hvilke kompetanse som trengs i tjenestene for å imøtekomme nettopp det som er viktig for denne personen. Det er og skal være store forskjeller på tjenestene de enkelte profesjonene yter. En lovfesting av visse profesjoner kan føre til en prioritering av disse profesjonenes kompetanse. En kompetanse en vanskelig kan vite fra regjeringskontorene om treffer den enkeltes behov. Det er verken politikerne eller profesjonsorganisasjonene som skal bestemme hvilke kompetanse du trenger i tjenestene som skal bidra til at dine egne ønsker og drømmer blir virkelighet. Dette må avklares i samhandlingen mellom tjenestebruker og sin personlige koordinator i de kommunale tjenestene.

I verste fall medfører ikke lovfestingen bare prioritering mellom profesjoner, men også mellom borgere og mellom de ulike behovene vi borgere har.

Er mine ønsker viktigere hvis en sykepleier kan bistå meg å oppnå dem enn hvis det er en sosionom, helsefagarbeider eller vernepleier som innehar den nødvendige kompetansen?

Lovfesting av visse profesjoner hører hjemme i politikernes og profesjonenes helsetjenester, ikke i borgernes, pasientenes og tjenestebrukernes tjenester. Vi må sette borgerne foran profesjonene.