Cato Brunvand Ellingsen

Ok. Jeg har mine særinteresser. I kveld har en av dem fått fritt utløp. Jeg har nemlig bladd gjennom en del høringssvar på den utrolig spennende (men kanskje ikke for alle) høringen; ”Høringsnotat om oppfølging av forslag i Primærhelsetjenestemeldingen og Oppgavemeldingen mv.”

Jeg har selvsagt ikke lest alle, det kan du selv gjøre på helse- og omsorgsdepartementets nettsider. Jeg har heller ikke lest om alle forslagene som ligger i høringen. Jeg har som sagt pleiet mine særinteresser. Det gjelder blant annet kompetansesituasjonen i tjenestene for personer med utviklingshemming og vernepleierprofesjonen. Departementet foreslår nemlig å endre dagens profesjonsnøytrale lovverk og lovfeste enkelte profesjoner. Vernepleierprofesjonen er underlig nok ikke blant disse.

Forslagene har jeg selv skrevet om i et par innlegg her på bloggen:

Lovfesting av profesjoner…?

Borgerne foran profesjonene!

Nå skal du få se et utdrag fra det andre skriver om dette (med min korte kommentar).

Jeg starter med Bergen kommune. Er det rart jeg er glad i denne byen eller? Jeg får nesten tårer i øynene. Gledestårer, altså. De skriver blant annet dette:

”Dersom krav om kjernekompetanse skal lovfestes bør også yrkesgruppene vernepleier, sosionom og helsefagarbeider inkluderes.”

”Bergen kommune vil bemerke at for å gi et kvalitativt godt tilbud til befolkningen, er det behov for langt flere typer helse- og sosialfaglig personell enn det som foreslås lovfestet. Lovfesting av noen typer personell, men ikke andre, kan som uheldig bivirkning gi et inntrykk av at ikke lovfestet kompetanse er mindre viktig i tjenestene. Det kan gi uheldige signaler til for eksempel helsefagarbeidere/hjelpepleiere/omsorgsarbeidere, helsesekretærer, tannpleiere, vernepleiere, sosionomer og barnevernspedagoger, som også har helt nødvendig kompetanse for å yte befolkningen nødvendige og gode tjenester.”

Oslo kommune skuffer skikkelig. Rett og slett. Til tross for at rådet for funksjonshemmede i kommunen eksplisitt har bedt kommunen vurdere kompetansesituasjonen i tjenestene til utviklingshemmede opp i mot forslaget om lovfesting av enkelte profesjoner, skriver de ingenting om dette. Såvidt jeg forstår det støtter kommunen min departementets forslag til lovfesting av enkelte profesjoner når de skriver følgende:

”Oslo kommune har allerede i dag knyttet til seg og eller ansatt de nevnte profesjoner, og berøres således ikke av lovforslaget. Oslo kommune tar forslaget til etterretning.”

Kjære Oslo kommune. Går det virkelig an å ha en så passiv holdning til dette temaet?

En passiv holdning til dette har selvsagt ikke fagforeningene som organiserer vernepleiere. Både FO, Fagforbundet og Vernepleierforbundet i Delta har gode høringssvar. Det som er overraskende, og gledelig, er at de alle først løfter det problematiske med å lovfeste profesjoner. Strålende!

Fellesorganisasjonen (FO) skriver blant annet dette:
”Prinsipielt mener FO at en lovfestet liste over profesjoner som kommunen skal ha knyttet til seg vil virke mot sin hensikt. For å sikre tverrfaglighet, og faglig forsvarlighet trenger kommunene et bredt sammensatt personell. En lovfesting, slik det foreslås i høringsnotatet vil umiddelbart virke mot sin hensikt fordi noen grupper faller utenfor, og på sikt vil det føre til at de lovfestete profesjonene blir prioriterte ved nyansettelser i kommunene. Dersom det blir vedtatt en slik liste må det sørges for at de sosialfaglige profesjonene også inkluderes.

Delta og Vernepleierforbundet skriver blant annet dette:

”Delta mener at en profesjonsnøytral lovgiving fortsatt er mest hensiktsmessig.
Vi frykter en lovfesting av enkelte profesjoner kan bli rigid med tanke på hensiktsmessig bruk av kompetansen i kommunen.”

”Vernepleiere er omtalt i stortingsmeldingen og høringsnotatet, men vi mener det burde vært utredet nærmere om det ville vært hensiktsmessig å lovfeste denne kompetansen. At vernepleiere ikke er foreslått lovfestet som profesjon i kommunen kan leses som at borgere med somatiske sykdommer er viktigere enn borgere med kognitiv svikt – utviklingshemmede. Dette opplever vi som et svært uheldig signal over for store brukergrupper i kommunen. Vernepleiere har en høgskoleutdanning med bachelorgrad som har autorisasjon – og har en kompetanse som kan nyttiggjøres også på andre områder enn overfor brukergrupper med kognitiv svikt. Profesjonen har også et helhetlig perspektiv på helse som er nyttig inn i folkehelseperspektivet og innenfor forebyggende helse.”

Fagforbundet skriver blant annet følgende:
”Fagforbundet er for en profesjonsnøytral lovgiving og støtter ikke forslaget om opplisting av visse profesjoner som kommunene skal ha knyttet til seg. Hvis Stortinget likevel vedtar en slik liste mener Fagforbundet denne må utvides til også å omfatte helsefagarbeidere, vernepleiere og sosionomer. ”

Det er selvsagt noen andre viktige aktører som bør lyttes til. Ikke bare kommunene og de ansatte. Derfor har jeg også tatt en kikk på høringssvarene til et par av direktoratene.

Bufdir har jo et viktig oppdrag når det gjelder situasjonen til personer med utviklingshemming. Hva tenker de om denne lovfestingen av profesjoner. Ja, det er fint lite. Som de selv skriver:

”Barne-, ungdoms og familiedirektoratet registrerer med interesse de forslagene med flere lovendringer som følge av primærhelsetjenestemeldingen og oppgavemeldingen. Direktoratet har i det vesentlige lite å bemerke.”

Da er det mye mye gøyere å lese helsedirektoratets innspill. Det er noe av det mest interessante innspillet jeg har lest fra den kanten noen gang. Det er jo nesten så jeg får tårer i øynene en gang til, og jeg håper denne tekste blir lagt merke til i departementet. De skriver blant annet (og ja, her kommer det mye….mye bra!):

”For å sikre den faglige kvaliteten på tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemming og i arbeidet med saker etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9, noe som er et viktig politisk satsingsområde, vurderer Helsedirektoratet for eksempel at viktigheten av vernepleiekompetanse burde vært løftet frem. Vernepleiere besitter en særlig viktig kompetanse når det gjelder vurderinger knyttet til helsefaglige forhold, dagliglivets ferdigheter og habiliteringsarbeid hos mennesker med utviklingshemming, herunder erfaring og kompetanse mht. å håndtere «annerledeshet», utrede sosiale vansker og iverksette tiltak.

Når det gjelder forebygging av tvang og makt og oppfølging av vedtak etter helse- og omsorgstjenestens kapittel 9, er vernepleierne en særlig viktig gruppe både som utfører av og ansvarlig for vedtakene i kommunen, og for faglig veiledning og oppfølging av personalgruppen. De er også̊ viktige samarbeidspartnere for spesialisthelsetjenesten i deres arbeid med å gi bistand til kommunen i saker etter kapittel 9.

I lovforarbeidene Prp. 91L (2010 – 2011, s 182), er det vektlagt at den sosialfaglige tilnærmingen skal ivaretas. Her sies det: «Kommunale habiliterings- og rehabiliteringstjenester skal ikke bare være av medisinsk art, men også̊ dekke sosiale og psykososiale behov. Det er av sentral betydning at kommunene også̊ opprettholder den sosialfaglige tilnærmingen for å sikre en helhetlig oppfølging av mennesker med psykiske lidelser, rusmiddelavhengighet, varig nedsatt funksjonsevne og mennesker som må̊ omstille seg i forhold til bolig, arbeid og sosial deltakelse som følge av sykdom eller skade. Dette er understreket av flere høringsinstanser».

Den sosialfaglige kompetansen er helt nødvendig for å sørge for forsvarlige og helhetlige tjenester til en lang rekke pasient- og brukergrupper i kommunen, herunder personer med psykiske problemer og/eller rusmiddelproblemer. Styrking av teambaserte og tverrfaglige tjenester er en faglig og politisk målsetning. Psykososial beredskap og oppfølging skal lovfestes. Begge deler forutsetter at den sosialfaglige kompetanse bevares og videreutvikles i kommunene.

Yrkesgruppene som er foreslått lovfestet i høringsnotatet er utelukkende autorisert helsepersonell. Sosialpersonell er overhodet ikke medtatt i listen over foreslåtte lovpålagte yrkesgrupper til tross for at loven også̊ har som formål å fremme sosial trygghet, bedre levekårene for vanskeligstilte, og forebygge sosiale problemer.

I St.meld. 45(2012-2013) Frihet og likeverd sies følgende om vernepleierkompetanse: «Helsetilbudet til personer med utviklingshemning er svært mangelfullt. Vernepleierkompetanse er viktig i tjenestene til mennesker med utviklingshemming. Det er stor mangel på vernepleiere i disse tjenestene i dag og vi frykter at en lovfesting av andre profesjoner i kommunen vil forverre denne situasjonen. Vernepleierens helse- og sosialfaglige kompetanse er helt unik. Kombinasjon av miljøterapi og helsefag gjør vernepleierne spesielt godt egnet til å jobbe med personer med kognitiv svikt, og derfor er denne kompetansen er viktig i habiliteringsarbeidet.»»

…

”Ut fra høringsnotatets beskrivelse av hvor viktig kompetansen til vernepleiere og sosionomer er, kan det for eksempel være vanskelig å forstå̊ bakgrunnen for at denne kompetansen ikke sikres ved lovfesting på̊ linje med leger, sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og psykologer. Dette er personell som yter tjenester til særdeles sårbare grupper som «mennesker med psykisk utviklingshemming og nedsatt funksjonsevne, med rusproblemer og psykiske lidelser, og familier som har barn med funksjonsnedsettelser».”

Det kan være vanskelig å forstå, sier helsedirektoratet.

Det er selvsagt fristende å avslutte denne sitat-bonanzaen med disse fine ordene, men de viktigste kommer til slutt.

For. Nok en gang er det tjenestebrukerne, altså de som trenger kommunale tjenester vi først og fremst bør høre på. Det er jo selv vår statsråd Høies store mantra i utviklingen av tjenestene. Under ser dere hva NFU skriver (beklager at det ble bilder, klarte ikke å klippe teksten ut).

Punktum.