Han gikk inn til dem midt på natten. Satoshi Uematsu. Gikk fra rom til rom mens de sov. Han hadde varslet hva han ønsket på forhånd. Han ville drepe. Utslette. Med kniv stakk han 19 mennesker til døde. Mens de sov. Skadet enda flere. 19 mennesker ble altså drept før han forlot stedet da politiet kom. Forlot åstedet for et planlagt politisk motivert massedrap.

 

I et brev til Japanske myndigheter skal han ha skrevet følgende:

“Dear Lower House Speaker Tadamori Oshima,

 Thank you very much for reading this letter. I can wipe out a total of 470 disabled individuals.

 I am fully aware that my remark is eccentric. However, thinking about the tired faces of guardians, the dull eyes of caregivers working at the facility, I am not able to contain myself, and so I decided to take action today for the sake of Japan and the world.

 My reasoning is that I may be able to revitalize the world economy and I thought it may be possible to prevent World War III.

I envision a world where a person with multiple disabilities can be euthanized, with an agreement from the guardians, when it is difficult for the person to carry out household and social activities.

I believe there is still no answer about the way of life for individuals with multiple disabilities. The disabled can only create misery.»

 

Det er svært vanskelig å se for seg hendelsen. Han drepte dem. En og en.

 

«This Is What Disability Erasure Looks Like»

 

Etter hendelsen var det noen få oppslag om det i media. Noen delte på facebook og twitter. Det var dog ganske så stille. Stille i media. Stille blant fagfolk og politikere. Stille blant folk flest. Det var få debatter om de politiske konsekvensene av det som var skjedd. Det var få debatter om funksjonshemmedes forhold. Om hat og diskriminering.

 

Var vi blitt lei elendige nyheter fra verden der ute? Lei av terror og massedrap. Opplevde vi en fatigue? Var det derfor vi ikke i større grad reagerte med forferdelse i dagene etter drapene i Japan? Eller var grunnen at drapsmannen ikke var en radikalisert muslimsk terrorist? Han passet ikke inn i vårt fiendebilde. Og når han ikke kan puttes inn i dette bildet er det lett å si at dette, i motsetning til Nice, Orlando og Paris, var en gal manns verk. Sperr han inne i en psykiatrisk institusjon og gå videre. Dette handler ikke om oss eller samfunnet vårt.  Eller. Kanskje var tausheten mest på grunn av at Japan er så langt borte. En taushet på linje med den vi ser etter terror i Bagdad, Mogadishu eller Tel Aviv.

 

Antakeligvis er det en kombinasjon av alle disse faktorene. Men. Det må også være lov å undre seg over om det kanskje er en annen grunn også. At det handler om ofrene. For. De var jo ikke som oss. De hadde jo en funksjonsvariasjon som vi andre ikke identifiserer oss selv med. Multifunksjonshemmet. Utviklingshemmet. I motsetning til festglade mennesker i Paris, Nice og Orlando var ofrene for massakren i Japan de andre. De ble ikke drept på konsertlokalet, strandpromenaden eller på klubben. Der vi alle kan befinne oss. De ble drept i institusjonen. Der vi andre aldri er.

 

Det politisk motiverte angrepet mot funksjonshemmede i Japan skjer samtidig som en hel verden blir forført av en romantisk film der en mann med funksjonsnedsettelse vil ta sitt eget liv. Jeg har ikke selv sett filmen, som er basert på boken Et helt halvt år, men merker meg funksjonshemmede aktivister sitt slagord;

 

Not dead yet.

 

Det kan godt være at filmen er fin og uskyldig, men vi må aldri la det bli naturlig at folk med annen funksjon enn oss andre skal ta sitt eget liv på grunn av at de nettopp har en annen funksjonevne. Vi må aldri la det bli akseptabelt at det å ha funksjonsnedsettelse oppleves eller sees på som en livslang tragedie. Det er forståelig at mennesker med sykdom og funksjonshemming synes det er vanskelig å leve. Historien til den belgiske OL-vinneren Marieke Vervoort berører. De individuelle valgene er viktig å anerkjenne. Men. Å leve gode liv med også med funksjonsnedsettelse eller sykdom er ikke bare opp til den enkelte å sørge for. Det er først og fremst opp til alle oss andre. Gode tjenester. Nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Fokus på individuelle forskjeller, ikke gruppetenkning.

 

Ofrene fra massakren kan ikke si Not dead yet!

 

«Det kan virke som om vi aksepterer at utviklingshemmede skal ha det litt dårligere enn oss andre. Ikke mye, men hele tiden, på alle områder litt dårligere» Dette var det en som sa til meg under en forelesning jeg holdt en gang. Dessverre ganske så treffende. I motsetning til den japanske massemorderen som på en bestialsk måte ikke kunne akseptere, kommer denne aksepten snikende på alle oss andre. Er det ikke slik at vi aksepterer at funksjonshemmede ikke har det like bra som oss andre? Vi aksepterer, i ulik grad, at funksjonshemmede ikke skal ha det som oss. De er annerledes. De er de andre.

 

Rapporten fra Likestillings- og diskrimineringsombudet som kom i fjor er kraftig kost. De sier det klart og tydelig. «Personer med nedsatt funksjonsevne i Norge får ikke sine menneskerettigheter oppfylt.» Og. «Personer med nedsatt funksjonsevne blir diskriminert på alle samfunnsområder.»

 

Men. Det er viktig å være klar over at holdningene til funksjonshemming varierer på et kontinuum. Det er ikke enten eller. Selv om det er lett å ta avstand fra den japanske massemorderen eller fra diskrimineringen som LDO dokumenterer, så beveger vi oss alle på dette kontinuumet. Et kontinuum som legger grunnlag for handlinger. Kanskje også slike handlinger…

 

I disse dager skrives det om byggingen av omsorgsboliger på Berg gård i Oslo. Foreldre til noen av de som skal bo der reagerer på at de ikke har fått være med å medvirke i byggeprosessen. De reagerer på at leilighetene som nå bygges ikke passer til sine barn. Åpenbart er det mange som har prøvd å gjøre det de kan for at dette skal være et godt sted å bo for mange. Det er ikke slik at fagfolk og administratorer ikke ønsker det beste for kommunens innbyggere. Samtidig viser eksempelet også at vi har ett stykke igjen når det gjelder holdninger til funksjonshemmede. Holdninger som fører til handling.

 

Fortsatt regnes funksjonshemmede som en ensartet gruppe. Fortsatt sees de først og fremst som brukere og ikke borgere.
Tar en bort muligheten til å bestemme i eget liv, tar en bort en viktig del av selve livet. 

 

Aftenposten skriver:

”Nordre Aker bydel og de pårørende av multifunksjonshemmede har hatt en uklar dialog i byggeperioden. Mens de pårørende har fått inntrykk av at omsorgsboligene tilpasses multifunksjonshemmede, mener bydelsrepresentanter at boligene er ment for «utviklingshemmede generelt».

 Øyvind Henriksen, bydelsdirektør i Nordre Aker, skriver til Aftenposten at de bestilte 19 boliger til utviklingshemmede fra Omsorgsbygg. Autister skal også ha blitt tilbudt boligplass i nye Berg gård.”

 

Altså. Er det ikke en hel del her som skurrer? Hvem i huleste er ”utviklingshemmede generelt”? Slikt språk, uansett om det er helsefaglig personell, administratorer eller journalister som tar det i bruk, reduserer folk til en kategori, til en gruppe. Er det virkelig en diagnose eller en kognitiv funksjonsnedsettelse som skal være definerende for hvilke type hjem en skal ha? Slik språkbruk er både utrykk for og opprettholder en holdning som er på det tidligere omtalte kontinuumet. Det visker vekk det individuelle. På lik linje som det å bestille bolig til 19 utviklingshemmede. Og, hva er en ”boligplass”? Kunne vi brukt det samme språket om andre. Hvis det var mennesker vi snakket om, og ikke brukere?

 

Er de egentlig mennesker? De derre funksjonshemmede?

 

Og selvsagt, som en liten men viktig digresjon; hadde det vært like lett å utelate medvirkning og deltakelse om det var litt færre enn 19 enheter for 19 mennesker? Er ikke så store enheter nettopp et brudd med klare faglige og politiske føringer, og er ikke eksempelet Berg gård et glimrende eksempel på at store enheter nettopp kan viske vekk individet? Jeg måtte bare nevne det, uten å kjenne saken mer enn de siste dagers mediaoppslag. Altså. 19. 

 

Det er nydelig at det kan se ut som bydelsdirektøren nå tar dette på alvor og har individuelle samtaler med alle aktuelle personer. Tjenester blir faktisk bedre og sannsynligvis billigere om de som skal ha tjenestene involveres i utformingen av dem. Tjenestene blir bedre når vi lærer av innbyggerne i kommunen. Flott!

Jeg er glad for at byrådet i Oslo er tydelig på at det trengs en ny kultur i kommunen. En kultur som sikrer ”at innbyggerne blir involvert i utvikling og kvalitetssikring av tjenestene.” Det er nødvendig. Ingenting er A4. Ingenting er generelt.

 

Det er selvsagt et passende sammentreff, men også at aldri så lite paradoks at det samme byrådet, i hvert fall deres byrådsavdeling, nå har sendt på høring hvordan den nye ordningen med brukervalg for bo- og omsorgstjenester skal innrettes. Forslag med mye fornuftig, men som fortsatt bruker et språk som klientifiserer. En av overskriftene, som et tilfeldig valgt eksempel, lyder slik: ”Sammensetning av brukere i samlokaliserte boliger”. Altså. Selve begrepet brukervalg er et stort paradoks i denne sammenhengen. Vi må huske på at vi bygger hjem for mennesker, ikke boliger for brukere. Da må individuell medvirkning (i egne liv) være en selvfølge. Det er ikke brukere som skal sammensettes. Det er ikke brukere som skal velge. 

 

 

Noen vil sikkert mene at det er helt urimelig å skrive om saken på Berg gård i samme innlegg som starter med det japanske massemordet. Jeg har forståelse for det. Men.

 

Jeg synes vi av og til skal se det store bildet. Om holdninger og handlinger. Det er nå vi må ta oppgjør med holdninger som aksepterer at funksjonshemmede kan ha det litt dårligere enn oss andre. Den snikende holdningen som legger grunnlaget for aksepten for at funksjonshemmede skal kunne ta sitt eget liv pga at de er funksjonshemmet. Eller at folk med Down syndrom lever så dårlige liv at det er greit å ta abort for å skåne dem og samfunnet. Det er nå, når vi fremdeles har råd til i gi gode tjenester, at disse holdningene må vaskes bort. Det er ikke lenge før presset blir mye større. Da trenger vi en ryggmarg som nekter å akseptere at folk med omsorgsbehov skal føle seg som en byrde. Det er nå vi må bygge forsvarsverket som skal sikre at Satoshi Uematsu sine holdninger og handlinger forblir bare hans holdninger og handlinger. Ikke andres.

 

19. 19 mennesker. 19 individer. 19 liv.

 

For. De er faktisk individer. Mennesker. De derre funksjonshemmede.