Jeg må bare få det ut. Har nemlig tenkt på det en stund. Jeg misliker evnerike barn.
Altså. Jeg misliker ikke barna. De barna som av en eller annen håpløs grunn blir kalt for evnerike. Jeg misliker begrepet. Skikkelig. Evnerik liksom. Hva er no det for et begrep?
Evne betyr å være i stand til, kraft til å utføre eller noe i den dur. Evnerike barn er et begrep som blir brukt på barn som er eksepsjonelt flinke i akademiske ferdigheter, og i tillegg ekstra nysgjerrige, læringsvillige og også kritiske og reflekterte.
Vel og bra. Hvorfor misliker jeg det så sterkt at jeg må skrive om det her?
Ok. Det kan være at jeg bare, særlig som vernepleier, assosierer begrepet evnerik med begrepet evneveik. Et begrep som jeg tror og håper er lagt på historiens skraphaug for lenge siden. Kanskje er jeg redd for at ved at begrepet evnerik får mer oppmerksomhet så vil begrepet evneveik også sakte men sikkert bli vekket til live. For. Hvis noen er evnerike, hva skal vi da kalle dem som er på motsatt enda av samme skala? Evnefattig? Evneveik… Ja, jeg vet at evnenivå er et begrep som brukes av psykologer, men synes dette kan være problematisk. Men. Kanskje er det altså bare meg som får dårlige assossiasjoner ved å bruke et fagbegrep med en lekmanns forståelsesgrunnlag.
Det er dog særlig to faktorer til jeg synes vi skal tenke over ved bruken av ordet evnerik. Bortsett fra at det kan gi assossiasjoner til et stigmatiserende begrep. Faktorene er kontekst og ujevne profiler.
Ved å kalle noen for evnerik tar en helt bort konteksten disse barna er i. Som om dette er en faktor som utelukkende sitter inne i barna. Som om de alltid er evnerike, er i stand til, har kraft til å utføre, uavhengig av hvilke situasjon de er i. Det blir et problem, særlig for barna selv. Mange av dem trenger nettopp særlig tilrettelagte betingelser for å kunne utnytte egne muligheter. Det er veldig bra at det er mer fokus på akkurat dette, men jeg er redd for at selve begrepet kan bidra til at de ikke får riktig støtte. ”Han er jo evnerik, så han trenger vel ikke ekstra oppfølging?” Ved å stemple folk som evnerike, blir ikke det da vanskeligere å stille spørsmål om under hvilke betingelser disse såkalte evnene faktisk fremkommer? Igjen kan det også få betydning for de barna som ikke kommer innunder denne kategorien. De evnesvake barna er jo da også evnesvake alltid, uansett betingelser. En slik kategorisering av barn kan føre til ansvarsfraskrivelse fra oss rundt disse barna.
Ved å kalle noen for evnerike tar en heller ikke inn over oss at ingen barn har jevn profil på alle områder. Vi kan få en slags forståelse for at evnerike barn er flinke på alle områder. Og at andre barn ikke er flinke på noen. Det er selvsagt feil. Noen barn er flinke til noe, mens andre barn er flinke til noe annet. Noen barn har potensiale under gitte betingelser, mens andre barn har potensiale under andre betingelser. Vi er alt for opptatt av å kategorisere barn uten å ta hensyn til at det enkelte barn har ujevne profiler.
Begrepet evnerik kan etter min mening føre til stigmatisering av de barna som blir kategorisert som det, og av de barna som blir kategorisert som det motsatte. Begrepet evnerik kan medføre dårligere oppfølging. Derfor misliker jeg så sterkt evnerike barn.
(PS! Bildet er et tilfeldig valgt illustrasjonsfoto tatt av en flott keramikkfigur jeg har på hylla. Laget av Janne Wilhelmsen)
Cato Brunvand Ellingsen 
27/08/2016 at 06:50
Har du noe forslag til en bedre betegnelse, så kom med den. Vi har jobbet ei stund med å finne alternativer, fordi vi ikke liker det navnet på begrepet, vi heller.
27/08/2016 at 22:40
Så bra at noen jobber med alternativer. Jeg sier ikke at det er lett. Jeg undrer meg dog litt om det er nødvendig med denne kategorien (og en del andre). Burde vi ikke nettopp se det enkelte barn, dens styrker og utfordringer, uavhengig av slike merkelapper? Eller er det for utopisk?
29/08/2016 at 12:16
Det er ikke bare utopisk, det er urealistisk og ikke hensiktsmessig.
Det finnes en gruppe av barn som kjeder vettet av seg på skolen fordi de ikke blir undervist og utfordret på et nivå de kan beherske. De ender opp feildiangnostisert med ADHD og Asperger.
Vi har ikke noe undervisningssystem i Norge som kan tilpasses hver enkelt elev. Å få tilrettelagt undervisning dersom man er intelligent er alt fra lekende lett til en kamp.
Dette kommer delvis av at lærere og helsepersonell ikke kjenner til denne elevgruppa.
28/08/2016 at 18:18
Hei Cato,
Jeg synes jo du skriver flott vanligvis men her må ha en mening; du begynner og slutter med setningen; «Derfor misliker jeg så sterkt evnerike barn” I og med at du ikke mener det og utdyper i teksten og bruker sikkert setningen for å få rettet oppmerksomheten slik at vi leser resten men likevel synes jeg du her ødelegger norsken ved å benytte en setning som beskriver hvordan du ser på barn, spesielle barn som du misliker istedenfor å beskrive at det er dette du mener;
“Jeg misliker begrepet «evnerike barn””.
Ha en fin veld fortsatt……
pappa
> 26. aug. 2016 kl. 08.27 skrev Vernepleieren <
28/08/2016 at 23:46
Er enig med Jan Henrik Ellingsen.
Det er imidlertid ikke det største problemet.
Det verste er at verdenssamfunnet indirekte er på vei til å innføre begrepet idiot om utviklingshemmede for fra 2017 forsvinner begrepet psykisk utviklingshemmet fra ICD-10 og erstattes med intellektuell funksjonsnedsettelse.
04/02/2022 at 10:44
Tror ikke du har forstått hva d innebærer…. Å være evnerik kan være både en ressurs og/ eller handikap avhengig av omgivelsene og kultur/ holdninger i skolen. Disse barna kan ha en følelse av anderledeshet ift jevnaldrende pga de tenker for fort og for dypt. I tillegg er de ofte mer sansevare, dvs de sanser det a4 barna/ voksne ikke registrerer. Evnerike barn er ikke evnerike på alle livets kunnskapsområder, og kan som alle andre ha områder de opplever som totalt uintr. Konsekvensen av å avmotivere disse barna, kreve at de tenker mer overfladisk og saktere vil si det samme som å kreve at de lærer seg å bli litt dummere og/ eller utvikler overmenneskelige evner mht å kjede seg… Da har vi en skole som skal lære noen å bli smartere (ordinær tilrettelegging), den perfekte elev (alle innenfor a4 idealet), og de elevene som må lære seg å bli dummere og/ eller kjede seg.(evnerike elever). Den siste gruppen kan føle seg ensom og utenfor mtp at de kan sanse at de ikke kan speile seg i de andre elevene som tenker a4. Det kan føre til mobbing, ekskludering, utagerende adferd, og i verste fall kvalifisere til å bli et barnevernsbarn…. Spørsmålet er om evnerike barn i a4 samfunnet heller bør sees på som et handikap på lik linje som andre handikap. En ressurs kan bli et handikap veldig fort, og slenger du på janteloven og frykten for en «elite»intelligens gruppe barn, får du kanskje litt mer forståelse og sympati m de barna som er evnerike. Det er mer en forbannelse enn en velsignelse. Det er som å utruste disse barna med blylodd og de andre med svømmevest for så å reise på badetur. Ville du gjort d?