Hvert år sier jeg noen ord til våre fine ansatte på julebordet. I år ville jeg snakke om noe som jeg spesielt brenner for, både i mitt virke som leder og som menneske. Psykisk helse. Brenner jeg slik for dette fordi jeg har en far som fikk diagnosen bipolar lidelse da jeg var 12 år gammel? Fordi jeg selv har opplevd hvor stor forskjell det er når pappa er syk og når han er frisk? Fordi jeg som pårørende har opplevd hvordan en fleksibel og raus arbeidsgiver bidro til at min far og vår familie kunne leve et mer normalt liv i hverdagen med alle våre oppturer og nedturer? Fordi jeg som datter har opplevd pappas åpenhet og humor om sykdommen sin med stolthet, som igjen har normalisert og forenklet min hverdag og opplevelse av lidelsen?

Dette innlegget er skrevet av Trine Brunvand. Hun er vernepleier og har jobbet som leder i mange år. Slik fortsetter hun:

Vi pleier å gi en oppmerksomhet til noen ansatte som har benyttet seg av treningstimer i arbeidstiden. Men. Det er jo ikke bare fysisk trening som er viktig for å ha det godt med oss selv og i arbeidshverdagen. Også mental trening og psykisk helse er viktig. Kunne sette grenser for oss selv, si nei når vi må, koble av når vi må.

Per Fugelli har lenge vært opptatt av det som er godt nok. Dette er noe vi på vår arbeidsplass også har fokus på. Per Fugelli har videre sagt:

«Livet er ikke perfekt, uten feil og fandenskap. Vi må godta oss selv og hverandre som medfødt feilvare.»

Det perfekte menneske finnes ikke og tenk så kjedelig det hadde vært i grunn. Vi har alle hver vår bagasje med oss i livet, med våre positive og negative erfaringer, med våre feil og mangler og våre styrker og sterke sider. Alt dette er med på å prege hvem vi er som menneske og hvordan vi handler. Jeg ønsket med årets tale å gjøre et slag for vår medfødte feilvare:

Jeg er en medfødt feilvare og stolt av det!

De tøffeste menneskene jeg kjenner, er de som tør å være svak. De som tør å vise sine feil og mangler. De som tør å vise hele seg. Det er så mye lettere å innrømme egne feil i samvær med slike mennesker også. Vi har jo våre herlige feil og mangler alle sammen. Vi blir mer kjent med hverandre og blir tryggere på hverandre.

Jeg tror på åpenhet.

Jeg tror på et arbeidsmiljø preget av tillit hvor vi kjenner hverandre. Hvor vi kjenner hverandres styrker og mangler og respekterer hverandre som det menneske vi er. Og vet at godt nok er godt nok.

Jeg tror på at åpenhet rundt vår medfødte feilvare kan gjøre oss bedre som kollegaer og yrkesutøvere også. Det å være åpen for og etterspørre tilbakemeldinger på egen yrkesutøvelse, skaper trygghet, og gjør det gjerne enklere å gi tilbakemeldinger, både positive og konstruktive.

Som menneske vil vi alle oppleve både kjærlighet og glede, kriser og sorg, fra tid til annen. Vi får barn. De gir oss glede og kjærlighet og noen bekymringer og litt mye å gjøre i hverdagen. Vi opplever at våre foreldre blir gamle og syke, vi mister en av våre nære.

Sånn er livet.

 

På vår arbeidsplass har vi en arbeidshverdag preget av hardt arbeid, mye arbeid, engasjerende arbeid og utfordrende arbeid.Vår livssituasjon og bagasje er med på å påvirke hvordan vi til enhver tid opplever denne jobbhverdagen.

På vår arbeidsplass ser vi de ansatte som verdifulle medfødte feilvarer, som fra tid til annen også trenger litt ekstra omsorg og kanskje et lite avbrekk fra noen plikter og arbeidsoppgaver.  Kanskje de skal utfordres litt, men ikke for mye. Så gradvis pushes mer og mer tilbake til den ordinære jobbhverdagen igjen. Vi må tilrettelegge for mestring.

Dette er en stor jobb for den det gjelder også. Det er flere av oss som har, eller vil erfare å få en eller annen form for psykisk vanske i løpet av livet. Det er mindre sannsynlig å brekke beinet.

Sånn er det bare.

Det kan være tøft når livet er litt mer grått og mørkt. Jeg har selv vært der en periode. Fikk diagnose også, moderat depresjon. Enkle hverdagsoppgaver blir plutselig så vanskelig å gjennomføre. Det blir vanskelig å komme seg opp, gå i butikken og ikke minst; møte alle på jobben.

Det er vanskelig for mange å forstå at det kan skje MEG. Og fremdeles oppleves det som noe mer skamfullt å få en liten psykisk skavanke en periode enn å brekke et bein. Jeg trodde heller ikke det kunne skje meg. Jeg syntes heller ikke det var noe gøy å snakke om. Ikke da, men nå er det ok. Jeg tror på åpenhet.

Det er flere personer på vår arbeidsplass som har jobbet seg opp igjen etter et lite pusteavbrekk. Hvor det har blitt litt for mye på en gang.  Selvfølgelig er det det. Akkurat som vi har ansatte som har jobbet seg opp etter en operasjon eller en vond rygg.

I tett dialog med leder har de jobbet og utfordret seg selv, vist åpenhet om sine feil og mangler og sine styrker, sagt i fra om de må ha litt færre oppgaver, samtidig som de vil pushes.

I dag er de noen erfaringer rikere, setter tydeligere grenser for seg selv, er tryggere på seg selv og er en stor bidragsyter til det åpne, mellommenneskelige arbeidsmiljøet på vår arbeidsplass.

Men jobben med vår psykiske helse blir aldri helt ferdig. Akkurat som fysisk trening må den psykiske helsen også trenes og vedlikeholdes. Hver dag.

Og, husk:

Vi er alle en verdifull feilvare. God jul og et godt ( nok ) nytt år.