… kom jeg fram til at den egentlige drivkraften, den som gir meg klump i halsen, er når jeg får andre til å sveve. Den blandingen av enorm glede, stolthet, mestring og trygghet man ikke klarer å skjule, men som sender signaler til omverden med hele kroppen.

Dette er et gjesteblogg av Silje Gislefoss Netland. Hun er vernepleier og har blant annet jobbet i skolen. Hun holder også innlegg på Vernepleierkonferansen 2017. Mer om henne under innlegget. Her er det hun skiver:

Sveve

Jeg var på veiledning med ei som skal hjelpe meg med salg og markedsføring, Renate Skaue Jørgensen. Jeg skulle svare på hva som driver meg. Den indre drivkraften som skal få meg til å fortsette selv om jeg ikke får salg i perioder og kanskje mister motet. Det er ikke lett å huske på sånt dersom man ikke av og til får spørsmål om det, og hjelp til å stoppe opp og reflektere over det. Etter litt frem og tilbake, innom punkter som frihet i jobben og et ønske om å drive kompetanseheving kom jeg fram til  at den egentlige drivkraften, den som gir meg klump i halsen, er når jeg får andre til å sveve. Den blandingen av enorm glede, stolthet, mestring og trygghet man ikke klarer å skjule, men som sender signaler til omverden med hele kroppen. Det som fikk meg til å innse det var bandet Proffene og sangen «Jeg blir så glad». Har du ikke hørt den bør du gjøre det. Du blir garantert glad.

Det har hendt at elever har fått meg til å sveve. Og jeg tror det er omvendt også. Fordi jeg kan se og føle det. Gleden, latteren, stoltheten til elevene når de mestrer. Da svever de, og da svever jeg. De gangene på friluftsliv i edderkoppskogen, på ski, i kajakk, på klasserommet når de mestrer nye ting, det er GØY. Også de gangene der man opplever felles fokus med elever som ikke synes det er så lett. Når jeg merker at jeg og eleven forstår hverandre uten å bruke ord. Samhandling.

Hva gjorde jeg de gangene der? Hvorfor ble det så bra?

Jeg var 100% tilstede både fysisk og psykisk og sosialt. Jeg så, hørte, lyttet og observerte. Jeg gav dem feedback, smil og latter. Jeg gav dem fysisk støtte når de skulle gå på ski sånn at de mestret. I kajakken hjalp jeg dem, men bare passe mye sånn at de fikk følelsen av å være i førersetet. Jeg klarte å gi dem utfordringer de kunne strekke seg etter, men også mestre. Jeg heiet på dem 100% og det funket. Jeg møtte dem der de var på deres premisser og gikk sammen med dem derfra og videre. Jeg hadde forventninger om at de skulle klare utfordringene de fikk.

De merket nok det, at noen hadde tro på at de ville komme til å mestre. Det sier jeg fordi sånn har jeg det også. Hvis noen tror på meg, at jeg skal få det til og jeg velger å tro sammen med dem, så er det stor sannsynlighet for at jeg faktisk mestrer.

Jeg tror at elevene mestret fordi jeg gikk «all inn» og gav dem Rom for Mestring og Utvikling.

siljeSilje Gislefoss Netland vernepleier med blant annet master i spesialpedagogikk.

Hun har blant annet jobbet i hjemmetjenesten som vernepleier og leder og i skole som mellomleder, miljøterapeut og lektor. Hun har i skolen jobbet med spesialundervisning og elever med ulik grad av utviklingshemming og/eller autisme samt andre type lærevansker.

Hun skriver selv at hun «brenner for denne elevgruppen og ønsker flere i skolen på mitt lag der, så nå har jeg startet eget firma. Gjennom det er håpet å kunne hjelpe dem som jobber med mennesker med utviklingshemming til å se det samme som meg. Det fantastiske i å få folk til å sveve.»

Sjekk ut Rom for Mestring og utvikling